Kjønn, status og makt i vikingtiden

Studier av gravplasser fra Vikingtiden viser av det ikke finnes generelle forskjeller mellom kvinne- og mannsgraver. Slike forskjeller kunne man forvente dersom samfunnet var preget av total, binær deling av kjønnene.  Men det kan ikke sies å finnes universelle forskjeller hverken med tanke på plassering, utvendig form, innhold og rikdom. Kan det tenkes at vi har vært for opptatte av dagens kjønnsroller og deres betydning når vi har forsøkt å tolke fortidens?

Bakgrunnen til temaet for denne oppgaven ligger i en stor interesse for fortidens sosiale strukturer, og hvordan disse var konstruert og uttrykt.  Mer spesifikt, i fortidens sosiale strukturer med hovedvekt på tolkning av, og uttrykk for, kjønn.  Bildet vi ofte får presentert som den ’normale’ kjønnsideologien i norsk vikingtid, er ofte sterkt farget av det vi i dag oppfatter som maskuline trekk og verdier.  Det sosiale idealet er presentert som den aggressive, offentlig synlige og aktive mannen, som har sin binære motsatte i den private og offentlig usynlige, passive kvinnen.  Ett av oppgavens forslag er at disse normene ikke gir plass til alternative kjønnsroller og tolkninger, og kan dermed resultere i et snevert syn på fortidens variasjoner innenfor kjønnsroller.  Oppgaven foreslår at man kan bruke det forhistoriske landskapet til å undersøke om en slik binær deling mellom kvinner og menn bør anvendes i diskusjoner om fortidens kjønn.

Kjønn som sosial kategori

Kjønn godtas av de fleste arkeologer som en grunnleggende kategori i oppbyggingen av sosiale strukturer, og derav kan man lett argumentere at for å forstå et samfunn, må man ha en god forståelse av hvordan det tolker og strukturerer kjønn. 

Kjønn er generelt akseptert som ’flytende’; noe som ikke er fastsatt, men som endrer seg i takt med en rekke faktorer, slik som alder og status, samt sosial tilhørighet.  Det går ikke an å fastsette en universell mal som beskriver hva det vil si å være mann eller kvinne, og dermed burde det være klart at vi bør forvente å finne forskjellige uttrykk for kjønn innen ethvert samfunn.  Man kan derfor ikke som arkeolog forvente at et samfunns kjønnsmønster kun var uttrykt etter ett fast mønster, og man bør anta at forskjellige identiteter kan ta forskjellig form i det arkeologiske materialet.

Et annet poeng som bør nevnes er at det historisk sett har vært vanlig å gi uforholdsmessig høy verdi til det som tradisjonelt sees som den mannlige sfære – det offentlige.  Dermed blir ’kvinnearbeid’ i det private mindre viktig, og ikke ansett som like interessant.  De siste par århundrer i vestlige samfunn har fastsatt i populær viten at menn er aggressive og konkurranserettet, mens kvinner er omsorgsfulle, svakere, og avhengige av menn.  Den underliggende betydningen av dette innen arkeologi blir at sterke, aggressive, utadgående og nyskapende menn har vært pådrivere for sosial endring og utvikling.  Innen en slik modell er det lite rom for at den passive kvinnen har bidratt til sosial utvikling og fremgang.  Nyere studier innen antropologi, samt bedre forståelse av historie, har vist akademikere at dette absolutt ikke kan sies å være en generell regel.  Innen arkeologi har det heller vært argumentert for at vår nåværende mangel på forskjellige kjønnskategorier kan hindre vår forståelse av fortidens mønstre, og at vi ikke bør fortsette å tolke fortiden innenfor rammer som er bestemt av nåværende mønster.

Viktig for denne oppgaven var spørsmålet om det ’offentlige’ og det ’private’ slik vi ser det i dag kan overføres direkte til vikingtiden, og om nåtidens verdivurdering kan presses over på fortiden uten videre.  Det vi i dag oppfatter som mindre viktige, skjulte oppgaver i hjemmet, var ikke nødvendigvis sett på i samme lys i fortiden.  I Vikingtidens verditildeling er det ofte sagt at kvinnens domene var ’innanstokks’ dvs. innendørs på gården, noe som ofte har blitt tolket som at de fleste kvinner var hjemmeværende husmødre uten stor rolle i det offentlige samfunn forøvrig.  Det må her påpekes at det å styre ’innanstoks’ betød intet mindre enn at man hadde ansvar, og styrte over all rikdom i gård og hus – ikke akkurat et ansvar som er lett forenlig med en rolle uten forbindelse med styresmaktene i samfunnet.

Oppgaven har fokusert på å finne nye metoder å tilegne seg informasjon om fortidens sosiale ideologier på, og forslaget er å bruke landskapet og det fysiske, arkeologiske materialet.

Gravers plassering i landskapet

Tidligere studier innen Vikingtidens kjønn har ofte lent seg på skriftlige kilder, og på arkeologisk bevismateriale i form av gravgods.  Mye viktig viten og informasjon kan selvfølgelig hentes fra disse kildene, men de er heller ikke uten begrensinger og potensielle farer for feiltolkning.  Det er derfor foreslått av vi vender oss mot en ny kilde som kan utvide, og kanskje utfordre, det vi vet eller tror vi vet, om Vikingtidens samfunnsstrukturer.  Landskapet slik som det fremsto i Vikingtiden kan fortelle oss mye om samfunnets uttrykksmåter, om hvordan makt og religiøse ideologier ble opprettholdt og videreformidlet.

En viktig premiss for oppgaven ligger i at hvordan landskapet var bygget opp og organisert kan inneholde informasjon om hvordan de som bodde i området forsto og strukturerte verden. Spesielle steder kan ha betydning tildelt av områdets beboere.  Gjennom aktiv manipulering av landskapet, som for eksempel bygging av gravhauger, kan dette meningsinnholdet forsterkes og understrekes.  Det å reise en gravhaug over en mektig leder kunne vise tilhørighet, forsterke maktstrukturer, og legitimere neste generasjons maktfordeling.  Gravhauger var enorme kraftanstrengelser, og haugene finnes ofte på sterkt synlige steder, hvor de kunne imponere flest mulig.  Synlighet og plassering har vært fokus i denne oppgaven, studert gjennom plasseringen av kvinnelige og mannlige graver i forhold til hverandre og i forhold til andre viktige ting i landskapet.

Tilnærmingen til temaet landskap og gravmonumenter er gjort med bruk av variabler som blant annet gravenes topografiske plassering i landskapet, eksponering, innsyn og ytre utforming i kombinasjon med indre utforming og gravgods.  Ett av de viktigste målene med oppgaven var å se om dette er en retning innen arkeologiske studier som kan gi dypere og mer balansert forståelse av fortidens sosiale roller, ideologier og mønstre.

Ideen her er å undersøke om kvinne- og mannsgravers relative plassering i landskapet understøtter den binære deling av kjønnene som så ofte er beskrevet for vikingtidens samfunn: dersom vi finner store forskjeller mellom kjønnenes plassering i landskapet med tanke på eksponering, synlighet og utforming, kan dette vitne om store forskjeller innen sosial synlighet og status.  Dersom vi heller finner et bilde uten markante forskjeller, må vi kanskje vurdere om vi har mer å lære på dette feltet, og om våre oppfatninger av vikingtidens kjønn er så grundige og nøyaktige som vi ofte tror de er. Denne oppgaven har tatt for seg temaet ved å studere gravfeltene ved det urbane Kaupang, og den monumentale Oseberghaugen, begge kjente arkeologiske plasser i det som er dagens Vestfold.

Mindre forskjeller enn vi tror?

Oppgaven konkluderer med at det ikke finnes de generelle forskjeller mellom kvinne- og mannsgraver som man kunne forvente dersom samfunnet var preget av total, binær deling av kjønnene.  Det kan ikke sies å finnes universelle forskjeller hverken med tanke på plassering, utvendig form, innhold og rikdom.  Beliggenheten av Oseberggraven, som var graven til to kvinner, viser sterke likhetstrekk med andre kjente gravhauger fra Vikingtid, og innholdet er rikere enn fra noen annen kjent grav i Norge.  Oppgaven konkluderer dermed at Oseberg ikke kan gis en annen tolkning eller status enn det som blir gitt til andre, samtidige graver hvor ’beboerne’ er mannlige.  På Kaupang, har gravfeltene en stor andel av kvinnegraver i forhold til det som er vanlig i vikingtiden.  De ligger her blant mannsgraver, med like plasseringer, og lignende rikdom og innhold.  Dette kan sies å peke til at den samme ideologien lå bak gravlegging av begge kjønn, siden eksponering, plassering og utvendig synlighet har store likhetstrekk.

Oppgaven har ikke som mål å bevise at det ikke fantes kjønnsforskjeller i vikingtidens ideologi, eller at det ikke fantes normer som individer av et visst kjønn burde forholde seg til.  Det finnes overbevisende argumenter for at det var forskjellige roller for kjønnene, og det bør nevnes at det generelt i Norge finnes en stor overvekt av mannlige graver.  Forslaget er heller at man ikke bør lene seg på stereotyper, og la det være rom for individuell påvirkning, og større grad av omskiftelighet mellom kjønnene.  Det at en rolle i hjemmet var vanlig for kvinner, og at menn ofte reiste ut, eller deltok på tingsamlinger, betyr ikke at denne inndelingen betød fullstendig separasjon med henhold til sosial synlighet og status.  Det betyr heller ikke at det ikke fantes alternative roller åpne for begge kjønn.

Både arkeologisk material og skriftlige kilder peker til at vikingtidens befolkning så kvinner og menn som del av forskjellige sosiale kategorier.  Men det betyr ikke at de var forksjellige på en måte som ga all heder til ett kjønn og utelukket det andre fra den sosiale scene.  Det å styre hjemmet var ikke nødvendigvis en skjult rolle utenfor det offentlige, og vi bør heller ikke tro at det var slik fordi dette er det  dagens verdigrunnlag ville sett en slik rolle som. Som vi ser i mangelen på kjønnsdifferensiering i landskapet, så kan det heller ha vært en plattform for status og makt.

  • Oppgaven ble tildelt Universitet i Oslos Institutt for Kjønnsforskningspris for fremragende bidrag til kjønnsforskning for 2010