Masterbloggen

Den økologiske kunstens virkning

Lesetid: 5 minutter

Det er ikke bare bilder av miljøkatastrofer og klimaproblemer som gjør kunst politisk. Hvis man er åpen for det, så kan det politiske også komme til uttrykk gjennom det sanselige.

Økologisk kunst

Økologisk orienterte kunstutstillinger, altså utstillinger som på ulike måter handler om klima, miljø og økologi, har ofte en ambisjon om å påvirke sine betraktere både i politisk og mer poetisk forstand. Det vil si at de ønsker å både gi en sanselig opplevelse og formidle et miljømessig og klimapolitisk standpunkt. Som betrakter leter man ofte etter kunstverkenes betydning og budskap ved å forsøke å tolke verkene og forstå dem teoretisk. Men det politiske potensialet kan også ligge i den sanselige opplevelsen av verket og slik bli en direkte effekt av kunsten.

I min masteroppgave tar jeg utgangspunkt i to økologiske kunstutstillinger; Radical Nature. Art and architecture for a changing planet 1969-2009 som ble vist i Barbican Gallery i London i 2009 og Rethink. Contemporary art and climate change, vist i Stavanger Kunstmuseum i 2010. I tillegg til å se på utstillingene som helhet fokuserer jeg på noen utvalgte verk, og baserer beskrivelser og analyser på mine egne subjektive møter med dem. Målet med oppgaven var å foreta en teoretisk diskusjon om hvordan vi kan snakke om kunstens virkning på den som ser den, og undersøke om kunstens potensielle virkning på mottakeren også har en politisk dimensjon.

Tolkning eller sansning?

Når vi som betraktere besøker en tematisk utstilling blir vi umiddelbart møtt med en tolkning av verkene, ettersom de allerede har vært gjennom en utvelgelsesprosess for å passe under et bestemt tema. På den ene siden kan disse forhåndstolkningene føre til at verkene lukkes for et alternativt meningsinnhold, fordi det blir vanskelig å se bort fra de betydningene som foreslås i utstillingssammenhengen. Det blir tatt for gitt at verkene har en betydning, og at denne betydningen er knyttet til den overordnede tematikken.

På den andre siden kan vi si at det samme tematiske aspektet åpner verkene for oss, nemlig ved å invitere til et mer sanselig fokus: når vi allerede har fått en forståelse av hva som er betydningen av verkene kan vi gjøre rom for den sanselige erfaringen av verkene, og slik fokusere på hvordan verkene kan ha en effekt på oss som betraktere – og hvordan det kan føre til tenkning og refleksjon.

En vending mot sansene

For de franske filosofene Gilles Deleuze og Félix Guattari er det nettopp dette siste som er interessant, hva kunsten gjør. For dem er kunsten uløselig knyttet til sansninger, og er noe som kan stimulere betrakteren til tenkning og videre til mulig handling. Deleuze og Guattaris strategi samsvarer med, og kan på mange måter sees på som en forutsetning for, en økende interesse for sansninger, følelser og affekter i den samtidige humanistiske og sosialvitenskapelige forskningen, ofte sammenfattet i begrepet «den affektive vending».

Når vi snakker om affekt i denne sammenhengen er det ikke den dagligdagse forståelsen av ordet som noe knyttet til følelser vi tenker på. Litt forenklet må vi her forstå affekt som det Deleuze og Guattari kaller for ”intensiteter”, som er en fysiologisk reaksjon på kroppens overflate når den møter objekter eller andre kropper. Dermed er ikke affekt i Deleuze og Guattaris forståelse av begrepet lenger følelser eller affeksjoner. Affektene er ikke meningsbærende i seg selv, men gjennom å formidle sansninger leder de oss til mening. Kunstneren er i følge Deleuze og Guattari den som produserer affekter, mens kunstverkene overfører dem til sine betraktere, og vil slik kunne få betrakteren til å reflektere og videre handle.

Å tenke med kunst

Kunst, i likhet med vitenskap og filosofi, er i følge Deleuze og Guattari en form for tenkning. Mens filosofien skaper begreper og vitenskapen skaper funksjoner er det kunstens oppgave å skape sansninger, og slik også nye erfaringer. Ideen om at kunst er en form for tenkning, og at et møte med kunst kan føre til refleksjon og igjen til handling er et spennende utgangspunkt i diskusjonen om den økologisk orienterte kunsten, som nettopp har en uttalt ambisjon om å ha en virkning på sine betraktere.

Det er imidlertid ikke all kunst som kan være produsenter av affekter, og dermed er det heller ikke all kunst som kan føre oss til refleksjon og handling. I følge Deleuze og Guattari skal nemlig ikke kunsten avbilde virkeligheten direkte. Deleuze og Guattari utelukker da en stor andel av kunsten både i det historiske og det samtidige kunstfeltet, inkludert mye av den kunsten som ble vist i utstillingene Radical Nature og Rethink. Naturen, som noe svært gjenkjennelig for oss er i stor grad representert i disse utstillingene.

Likevel er det flere av verkene fra utstillingene som i stedet for å representere naturen presenterer krefter og deformerer det gjenkjennelige, noe som gjør at vi i henhold til Deleuze og Guattari likevel kan se på denne kunsten som produsent av affekter. Et eksempel på et slikt verk er Henrik Håkanssons 7.august 2009 (2009), et videoverk som fremstiller sommerfugler mot en klar blå himmel. Mindre enn et sekund er dratt ut i 3.38 minutter, og slik fremstilles de flygende sommerfuglene som fordreide former foran betrakterens blikk. Et annet eksempel er et verk av samme kunstner, Fallen Forest (2006), hvor et utsnitt fra regnskogen er brakt inn i kunstinstitusjonen, plantet i bøtter på en plate og vendt nitti grader rundt. Begge disse verkene kan sees på som en presentasjon av naturens krefter og elementer heller enn en ren avbildning av dem. Slik kan vi si at disse verkene forsøker å avdekke noe som ligger bakenfor det vi kan kjenne igjen – en mulig verden.

Når affekter blir effektive

Et vellykket kunstverk vil for Deleuze og Guattari åpne opp historien for nye muligheter og for det som enda ikke er realisert, og det er blant annet ved dette fremtidsorienterte i deres tenkning om kunst at vi også kan snakke om et politisk potensial ved kunsten. Et fellestrekk ved mange av verkene som utgjør Radical Nature og Rethink er hvordan de orienterer seg mot fremtiden, noen med optimisme, andre med en frykt for hva som kommer.

Naturens tilstedeværelse i de to utstillingene øker deres kritiske og politiske potensial nærmest automatisk, særlig på grunn av de mange konnotasjonene naturen bringer med seg, som naturkatastrofer og klimaendringer. Ettersom det i følge Deleuze og Guattari ikke er meninger og argumenter som utgjør kunstverkene, men sansninger, er det ikke bare i ideen om klimaendringer og naturen som et problemområde som gjør disse utstillingene politiske. Deres politiske potensial finnes også i sansningene og affektene som skapes og overføres av verkene. Slik kan vi se på det politiske som noe iboende, noe som venter på å utløses i møte med betrakteren og som fortsetter å utvikle seg i en evig tilblivelse. Dermed handler ikke den politiske kunsten bare om ideologi og institusjonskritikk, men også om betrakteren, og hvorvidt man som betrakter velger å være mottaker av sansninger og la disse føre oss til refleksjon og handling.