Masterbloggen

Ordets makt hos muslimske kvinnelige barder

Lesetid: 6 minutter

Ytringsfrihet har de. De er kvinner og de er muslimer. Gjennom ord utøver de makt. Vestafrikanske kvinnelige barder arver retten til å uttrykke seg fritt. De er kjent som «ordets mestre» og er både ettertraktet og fryktet i samfunnet. Fra fødselen av er de pålagt å tjene adelsfødte menn og kvinner i form av lovsang, musikk og poesi. De er samfunnets oppdragere. De er sosiale vitner og meglere i konflikter. Gjennom ord og sang offentliggjør de samfunnsmedlemmers oppførsel og «publiserer» individets dyder og dåder.

Ytringsfrihet, selvstendighet og immunitet

Jàlimùsu er profesjonelle kvinnelige barder i mandingkulturen i Vest Afrika. Helt til i dag, og særlig på landsbygda, viderefører de en tradisjon som er flere hundre år gammel: Å lovprise og fremheve individets sosiale dyder.

Kulturen har sin opprinnelse i kongedømmet Mali fra trettenhundretallet, hvor samfunnet var delt i tre kategorier: adelsmenn (eller frie mennesker), håndverkere (og artister), og slaver (avskaffet kategori i dag). Jàli, som også brukes som felles betegnelse på både mannlige og kvinnelige barder, hører til den andre kategorien: De var og er fortsatt «ordets håndverkere». De kan uttrykke seg fritt, noe ’frie mennesker’ i samfunnet ikke får lov til. Jàli utgjør en minoritet som er stolt av sitt arvede yrke og av sin plass i samfunnet.

Kvinnene opptrer ofte alene eller sammen med andre jàlimùsu. De dukker opp ved alle kulturelle og religiøse begivenheter, navnefester og bryllup, og lovpriser gjestene og gjestenes forfedre. Dette lever de av. Med det de får i form av penger eller gaver klarer de seg selv, og det er ikke sjelden at de forsørger hele familien.

Tradisjonelt nyter de immunitet. De kan si hva de mener til forsamlingen uten at noen reagerer eller gir uttrykk for uenighet. Man skal ikke ta et jàlis utsagn fornærmelig opp eller være uhøflig mot dem. «Vi er journalister: Er du et ordentlig menneske, meddeler vi det. Er du det ikke, forteller vi det også. Dette er vårt yrke», lyder det fra en av ’mine’ jàlimùsu. «Hvis det brenner i et hjem, er det vi som slukker brannen», tilføyer hun, og henviser til deres rolle som megler i konflikter.

Tross notorisk popularitet i det vestafrikanske sosiokulturelle miljø, er jàlimùsu — sammenlignet med den mannlige barden jàli — viet lite oppmerksomhet i faglitteratur og forskning.

Ettertraktet og fryktet

Jàlimùsus ordkunst gir en estetisk og emosjonell verdi ved offentlige begivenheter. De er tradisjonsbærere, og kjennskap til historien til hver enkelt familie har gått i arv fra mor til datter gjennom flere generasjoner. I sungne eller resiterte vers og improvisasjoner fletter jàlimùsu genealogier, ordtak og faste formler sammen, og de maner frem krigeres heltedåder og tapperhet fra en fjern fortid. Tekstene er fulle av symboler knyttet til seier, makt og rikdom. Ved hjelp av disse symboler lovpriser de en etterkommer til en tapper kriger, en personlighet eller en betydelig person. Frem til i dag spiller lovprisning en viktig rolle for individets oppførsel i Vest-Afrika. Å vise respekt for tradisjonen og å hedre sine foreldre og forfedre er en del av afrikanernes oppdragelse. Å høre familiens eller klanens navn og om alle de gode gjerninger de har utført får individet til å ønske å gjøre det samme — om ikke å overgå det — og oppmuntrer ham til å gi noe i gjengjeld til den som lovpriser — for jàlimùsus prestasjon krever en belønning eller gave, og den vanligste form for gave er en pengesum.

Langt bakover i tid var jàlimùsu uunnværlige i kongehoffet. I dag lovpriser de alle de som fortjener ros for sine meritter. Særlig lokale myndigheter og politikere gjør seg avhengige av jàlimùsu: Deres prestisje blir fremhevet gjennom jàlimùsus stemmer og ord, og de er overbeviste om at uten jàlimùsus offentlige lovprisninger ville de ikke klart å få seg et godt navn og rykte.

Jàlimùsu er også fryktet, og det av to grunner: den første er immuniteten de nyter når de gjør bruk av det frie ord, som de kan manipulere etter eget ønske. Som en informant uttrykte det kan de, hvis de vil, «forvandle en latsekk til en stor kriger, og en kriger til en døgenikt», noe som gjør at deres rolle i samfunnet blir tvetydig. De utøver en psykologisk makt over publikum som til tider kan erfare en slags gru når en jàlimùsu skal uttale seg: «Når du har dem foran deg, spør du deg: Hva skal de si om meg i dag?» Den andre grunnen til at man frykter jàlimùsu er utpressingen en person kan oppleve ved å bli lovprist: Når man blir hyllet offentlig er det tradisjonelt en forpliktelse å gi bort noe.

“Vi står ikke likt overfor Gud”

Jàlimùsu lovpriser også Allah som har gitt dem denne spesielle status de er så stolte over, og synger at Allah har skapt oss ulike. De betrakter jàliyaa, som betyr jàli-kunsten, som en gave fra Allah. «Det er Allah som har skapt deg til en jàli, for at du skal synge», sier en overbevist jàlimùsu.

Jàliyaa er også navnet på en velkjent sang blant jàli-ene. Det er en slags hymne til jàli-ene selv, en sang til ære for deres tradisjon, og teksten blir klassifisert som en klassisk mandinkasang av islamsk karakter: «Hvis du deltar i en seremoni, synger du ’Jàliyaa’».

«Det er Allah som har skapt jàliyaa», som det lyder i teksten, hentyder til deres kunst og kunnskaps hellige karakter. Over 90 % av befolkningen i Senegal praktiserer Islam, og all omtale av religion fremhever en persons prestisje. Dette gjelder også jàli-ene.

I det hierarkiske mandingsamfunnet er det ikke rart å finne uttrykk som markerer sosiale forskjeller mellom individene, og lovsangene er fulle av ordtak og faste formler (uttrykk som brukes regelmessig for å understreke en viss vesentlig idé) som sammenligner ulike individers status i samfunnet. De kan for eksempel inneholde fraser som «Den som rir på hest og den som går til fots står ikke likt», symboler på henholdsvis rikdom og fattigdom, som peker tilbake til en tid hvor bare kongene eide hester. Når det tilføyes «Allah har skapt oss ulike» påpekes det til Islamsk tro på forutbestemmelse, og derigjennom legitimeres ulikhetene.

Generelt sies det at konkurransen er stor mellom jàlimùsu. Noen av de intervjuede var enige i dette, mens andre var av andre meninger: «Det er ingen konkurranse mellom oss. Tvert imot, vi viser solidaritet med hverandre». En annen hevde: «Alle kan synge, men stemmene er ikke de samme», og gjennom det demonstrerte hun høy selvtillit. Selvskryt er ikke uvanlig blant jàli-ene, og i deres repertoar finnes det både tradisjonelle og nyere tekster hvor de lovpriser seg selv.

Spiller de musikkintrumenter?

Det gjør de i meget begrenset grad. Jàlimùsu er ettertraktet for sine skarpe stemmer og sin ordkunst. Til tider akkompagnerer de sine sanger med noen rytmiske instrumenter som kalebasser og et perkusjonsmetalrør kalt néo.

Néo er, ifølge en jèli-mester, det mest undervurderte og misforståtte av alle instrumenter, men det skal ha en større betydning enn det allmennheten vet om (dette fant jeg lite ut av).

Trommer, melodi- og strengeinstrumenter er reservert menn. Vi spurte jàlimùsu om det var noe form for forbud for kvinner å spille instrumenter, og svaret var noe uklart. Det hadde de ikke tenkt på før.

I det hierarkiske oppbygde mandingsamfunnet er jàli-oppgavene tradisjonelt sett også delt: menn spiller, kvinner synger. En jàli vi intervjuet reagerte imidlertid meget positivt på spørsmålet: Det ville være en god idé, mente han, at kona spilte kóoraa, den store vestafrikanske harpen, for da — hun hadde gjentatte ganger uttrykt sitt ønske om å lære det — ville gevinstene bli større: Ettersom det var et ukjent fenomen, og kvinner var de beste sponsorene, ville de være villige til å gi mer (penger og gaver) om det var en kvinne som spilte, mente han.

Intervjuene fant sted under mitt feltarbeid i 2005. To ganger har jeg vendt tilbake dit etter det, og siste gangen var i årsskiftet 2010-2011. Under dette oppholdet, som varte i tre måneder, fikk jeg mulighet til å møte dette paret igjen og følge med på deres tradisjonelle ferd der de utførte sine jali-plikter: Hennes opptreden var blitt perfeksjonert, hennes kroppsholdning tydet på enda større selvtillit enn for fem år siden, og hennes stemme, ute i det frie, a capella og uten mikrofon, var, etter min betraktning, blitt kraftigere. Publikum skyndte seg med å overrekke sedler. Mannen hennes satt stille blant publikum. Jeg lurte da på: Hadde han endelig lært kona å spille kóoraa? «Nei, det har ikke vært tid til det », svarte hun — som i mellomtiden hadde født to barn—, og i hennes øyne — som søkte mot hennes mann— kunne man kanskje lese at ingenting var fjernere enn en slik idé. Ja, å spille kóoraa hører til mannens rolle, tenkte jeg. En annen jàli-mester jeg vet om sier seg villig til å lære bort kvinner å spille instrumentet, men i praksis gjør han det ikke. Saken er også—og dette er hevdet av en annen jàlimùsu— at når en mann er tilstede, vil en kvinne aldri ta plattformen fra ham.

Jàli-enes fremtid

Tilbake til starten: Det kan virke paradoksalt å si at jàli-ene arver retten til å uttrykke seg fritt samtidig som de er pålagt å tjene adelen. Men mandingsamfunnet er, likt andre samfunn i Afrika, sett med vestlige øyne, fullt av paradokser. En Afrikaforsker skriver i 1963 at i Mali sies det at en jàli er fri fordi han er ’fange’, slik kongen er ’fange’ fordi han er fri. Tidligere kunne en konge eller en høvding ikke henvende seg direkte til folket, og jàli-ene fungerte som talerør for dem.

I tillegg til å kunne snakke høyt til folkemengden, kunne de vise følelser og emosjoner som var adelen forbudt. Tross tidsendringer er dette en tradisjon som, tilpasset situasjon, geografi og politiske endringer, videreføres frem til i dag. Et annet paradoks med tanken på ’høy’ og ’lav’ klasse er at jàli-ene, og særlige jàlimùsu, er blandt de rikeste i samfunnet. Dette er imidlertid ikke helt tilfelle med ’mine’ rurale jàlimùsu, som, i motsetning til andre store divaer i naboområdene, er ukjent med opptredelse på store scener eller TV, eller med plateproduksjon. Men de regner seg selv som uunnværlige i samfunnet og er overbevisste over at jàliyaa vil utøves i evigheten, og at siden alle liker komplimenter, vil denne praksisen aldri dø ut.