I’m not rappin’ as a female
Lesetid: 3 minutter
Britisk rap kan, i motsetning til amerikansk, kanskje fortsatt klassifiseres som en subkultur. Mens kvinnelige amerikanske rappere i stor grad spiller på utseende og seksualitet, yter kvinnelige rapper i Storbritannia til en viss grad fortsatt motstand mot seksualiseringen av sitt kunstneriske uttrykk.
Da Susanne Sundfør mottok Spellemannsprisen for beste kvinnelige artist i 2008, takket hun for seg med å si ”Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne.” Debatten som oppstod i mediene i ettertid reflekterer hvordan Pernille Birkelands informanter tenker om kjønnsrepresentasjon i britisk hip hop. Må man som kvinnelig artist forholde seg til kjønn, eller skal man kunne forvente at musikken står alene?
Hip hop og rap har vært gjenstand for mye forskning på tvers av flere akademiske fagfelt, som musikksjanger engasjerer den på mange måter, men som i mye annen forskning på subkulturelle fenomener, er kvinnelige stemmer ofte fraværende, til tross for at sjangeren eksemplifiserer mange problemstillinger rundt kjønnsidentitet. Analyser av amerikansk hip hop har i den forbindelse f.eks. fokusert på kjønnsrepresentasjon i musikkvideoer og tekster. Men både i studier av amerikansk og britisk hip hop er det lite informasjon om hvordan kvinner ser på sin egen rolle i sitt musikkmiljø.
[iframe_youtube video=”j8USt5SGA20″]
Female Allstars, en konstellasjon av flere relativt kjente kvinnelige rappere har en annen fremtoning og et annet klesimage enn det som er vanlig i nordamerikansk hip hop.
Realness
Kvinner møter motstand i rap, som i mange andre musikksjangre og subkulturer, noe som gjerne forklares med at slike miljøer er fellesskap skapt av og for menn, hvor de kan leve ut en ”autentisk mannsrolle.” Bruken av autensitet i denne sammenhengen er sentral – begrepet inneholder kjerneverdier om ”ekthet” – ”realness” er et gjennomgående ord i slike sjangre, og er en del av et begrepsapparat som skal luke ut deltagere som ikke er fullt og helt dedikert til miljøet. Disse deltagerne blir gjerne ansett som trusler mot en subkulturs integritet og egenart. I studier av slike miljøer ser man at kvinner har vanskeligere for å bevise denne ektheten – som kvinner blir de rett og slett ikke tatt like seriøst som utøvere som menn.
[iframe_youtube video=”qeGOl9Zh8oY”]
Lady Fury har blitt kritisert for å ha et maskulint image. Hun har etter hvert utviklet en litt mer feminin klesstil, men måten hun rapper på kan fortsatt defineres som relativt maskulin.
Guttejenter og syngedamer
Til tross for at britisk rap altså har kvinnelige deltagere, er miljøet rundt musikken fortsatt sterkt mannsdominert og -fokusert. Kvinner som rapper har mindre rom å manøvrere på – de må forholde seg til fastsatte roller, og dersom de velger bort dette – ved f.eks. å rappe fremfor å synge – må de også velge bort deler av kjønnsidentiteten kvinner tradisjonelt er tillagt. Uttrykksmessig innebærer dette også at de må underslå erfaringer knyttet til kjønn, fordi ”det er menns erfaringer som blir omfavnet som allmenngyldige og meningsbærende,” som Birkeland skriver. Kvinnelige erfaringer anses altså som mindre relevante.
Utseendemessig ligger det i dette at kvinnelige rappere fremstår som guttejenter, mens sangerinner kler seg mer feminint. Innen rap reflekterer den støttende ”syngedame”-funksjonen tradisjonelle kjønnspolitiske hierarkier, mens den kvinnelige rapperen utfordrer disse.
Estelle har gått over til å bli en mer rendyrket R’n’B-artist og har oppnådd internasjonal anerkjennelse. Her er en video fra tidligere i hennes karriere hvor hun fortsatt rapper.
Her kommer det tydelig frem hva som skiller Estelle fra de andre kvinnelige rapperne. Allerede med sin første plate var hun mer soul/pop/R&B-orientert. Hun fikk internasjonal suksess med “American Boy”. Låt fra samme album: “Come on over” ft. Sean Paul.
Flink til å være jente
På tross av dette, hevder kvinnene Birkeland har intervjuet først at kjønn faktisk ikke var relevant for dem, og at det ikke var vanskeligere å være kvinne enn mann i rap. Ved nærmere utspørring og refleksjon over temaet viser det seg for mange at dette ikke stemmer. Som kvinnelige rappere ser de at de får uforholdsmessig mye oppmerksomhet, oppmerksomhet som ikke er knyttet til musikalske prestasjoner. Teknisk og musikalsk oppmerksomhet gis med forbehold om kjønn – de er flinke for å være jenter. Dermed blir det også lite hensiktsmessig for dem å fokusere på erfaringer og utseende vi knytter til kvinner og femininitet.
Som Sundfør, ser Birkelands informanter først og fremst seg selv som artister. Men de er kvinnelige artister i et sterkt mannsdominert miljø, noe de må – frivillig eller ufrivillig – forholde seg til.
Les stammespråklig utgave her.
