Masterbloggen

Om språklig begrensning og begrensede forskere

Lesetid: 6 minutter

Om man har hatt en hjerneskade som har resultert i en form for vedvarende språkavvik, har man antakeligvis det som kalles afasi. Det fins flere typer afasi, og i mitt masterprosjekt studerte jeg språkavviket til en person med typen Brocas afasi.

De siste 30 årene har en vanlig oppfatning vært at personer med Brocas afasi sliter med syntaks, altså hvordan ord skal settes sammen til større enheter som setninger, mens andre deler av språkevnen er bevart. I dag mener de fleste forskere på feltet at det er forskjell på hvor hardt rammet Broca-afatikere er. Noen later til å ha problemer med alle setningstyper, mens andre bare sliter med enkelte.

Trebeskjæringshypotesen

Dette er ideen bak trebeskjæringshypotesen, den forklaringsmodellen for Brocas afasi som jeg tar for meg i min masteroppgave. Hypotesen kan illustreres ved hjelp av følgende figur:

Dette kalles et syntakstre, og ideen er at forskjellige setningstyper avhenger av forskjellige nivåer i treet. I denne teksten går jeg ikke inn på setningstypene, så alt du som leser behøver å forstå av figuren over er at forskjellige setningstyper (hva enn de måtte være) befinner seg på forskjellige steder i trestrukturen.

Slike trestrukturer hører til innen den lingvistiske (dvs. språkvitenskapelige) retningen som kalles generativ grammatikk, frontet av den kjente språkforskeren Noam Chomsky. Innen generativ grammatikk er tanken at alle mennesker har en slags medfødt, internalisert «grammatikkmaskin», og syntakstreet er en representasjon av denne maskinen. Trebeskjæringshypotesen bygger på generativ grammatikk og går ut på at personer med Brocas afasi har fått syntakstrærne sine beskjært. Om beskjæringspunktet er høyt oppe i trestrukturen, er personen mildt rammet, jo lenger ned treet er beskjært, dess alvorligere er språkavviket.

Min studie

For å prøve ut trebeskjæringshypotesen på norsk, utformet jeg en test for hver av setningstypene markert i figuren over. Disse testene ble deretter gjennomført av en person med Brocas afasi. Om trebeskjæringshypotesen og generativ grammatikk stemmer med hvordan hjernen faktisk representerer og prosesserer språk, er forventningen at alle setningstyper som avhenger av samme del av treet, skal være like skadd, og at om en setningstype er skadd, så skal alle setningstyper som ligger lenger oppe i treet også være det.

Trebeskjæringshypotesen er prøvd ut på en lang rekke språk, og resultatkapitlene i slike studier består gjerne av kvantitative tester som viser hvorvidt informanten behersker hver enkelt setningstype. For at et slikt tallmateriale skal reflektere afatikernes prestasjoner på en god måte, må man være nøye med hvordan man bedømmer responsene. Det er viktig å ha klare kriterier for hva som skal oppfattes som korrekt og ikke, så det ikke er tvil om hva tallene står for. Da jeg startet testingen ble det imidlertid raskt klart at en slik inndeling i entydig korrekte og ikke korrekte responser ikke kom til å la seg gjøre for mine data, og at en ren kvantitativ studie dermed var utelukket. Jeg skal presentere de to viktigste begrunnelsene for den avgjørelsen her.

1) Informanten min var generelt lite villig til å godta testpremissene, så for å få noe innblikk i hans faktiske kompetanse så jeg meg ofte nødt til å gi noen ekstra instrukser. Eksempel a) viser et typisk slikt scenario. TL står for testleder, RS er informanten.

Som vi ser, starter han ikke med den ordlyden testleder ber ham innlede responsen med, og han får deretter problem ikke på grunn av syntaksen, men fordi han sliter med å finne det rette ordet. Når han har funnet et ord, vegg, går han videre til å påpeke at han synes fargevalget er rart istedenfor å prøve å komme med en respons på oppgaven. Når testleder så forsøker å få ham til å fokusere på den faktiske oppgaven, er han mer opptatt av å diskutere om det er en vegg eller hele huset som males. Først etter mye om og men får testleder ham til å produsere en respons som inkorporerer alt oppgaven bad ham ta med.

Disse ekstrainstruksene er selvfølgelig ikke ment å lede informanten til rett svar, men bare lede til rett setningskonstruksjon så testen får målt det den skal måle. Den distinksjonen føler jeg ble ivaretatt, ettersom RS ikke ender med rett svar på alle oppgavene. På oppgaven med målsetningen jenta maler bladene grønne fikk han for eksempel minst like mange instrukser som i eksempelet over, men endte likevel med å bøye adjektivet feilaktig i intetkjønn. Det er likevel en utfordring å skulle skåre slike responser, spesielt når han ender med korrekt respons som i eksempel a). Vel er fargen samsvarsbøyd med substantivet det står til, men kan denne responsen rangeres som like riktig som de der testleder ikke behøver veilede overhodet? Slike gradsforskjeller kommer ikke frem om alle responser må klassifiseres som entydig rette eller gale.

2) Videre var det responser som ikke tilsvarte målsetningen, men som likevel passet inn i konteksten og derfor ikke kunne registreres som feil. Et eksempel er gjengitt under.

RS: Jenta maler .eh=. … lampett .. lampetten …(7) i gult

Målsetningen her var jenta maler lampa gul, der lampa og gul er samsvarsbøyd. Man kan imidlertid formidle det samme budskapet med setningen jenta maler lampa i gult. Det er nok en mer muntlig og uformell konstruksjon, men jeg synes ikke den er ugrammatikalsk. Sånn sett er den ikke feil; men ettersom jeg er ute etter å se om RS klarer å samsvarsbøye riktig, kan den heller ikke registreres som korrekt. Om jeg skal kvantifisere datamaterialet, må løsningen bli å fjerne denne responsen. Jeg tror imidlertid at valget av konstruksjonen lampetten i gult fremfor lampetten gul kan handle om at han slet med å finne rett bøyningsform av adjektivet, og jeg føler særlig at pausen på 7 sekund indikerer noe sånt. Dette er interessante aspekt som forsvinner om en kvantitativ tilnærming velges, men som kan kommenteres i en kvalitativ analyse.

Hvorfor interesserer lingvister seg for språkavvik?

Før jeg ser på hva jeg fant ut, kan det være på tide å si litt om hvorfor jeg i det hele tatt ville studere språkavviket til en person med Brocas afasi. Om vi skal forstå relevansen av dette for lingvistikken, må vi huske at det meste av moderne lingvistikk ønsker å si noe om hvordan språk faktisk representeres og prosesseres i hjernen. Forskningsobjektet er altså ikke den språklige produksjonen, men de bakenforliggende prosessene. Dette er ikke noe vi kan observere direkte, og det vanskeliggjør forskningen betraktelig.

Afasi er ikke medfødt, men oppstår som følge av en hjerneskade. Om man antar at språkevnen er lik hos alle individer, samt at afatikernes språkskade kun hindrer tilgangen til deler av det normale språksystemet og ikke fører til dannelsen av nye kognitive strukturer, vil en sammenligning av språket til afatikeren og språket til en person uten språkavvik kunne avsløre hvilke komponenter som er skadd. Dermed kan man bruke denne kunnskapen til å se hvilke lingvistiske teorier som passer med mønsteret som viser seg og hvilke som ikke gjør det. Paradoksalt nok bidrar altså afatikernes språklige begrensning til å redusere begrensningene for hva lingvistikken kan finne ut av.

Fokusskifte: over på metodekritikk

Så hva fant jeg ut? Jeg gjennomførte både kvantitative og kvalitative analyser og konkluderte med at språkavviket til min informant ikke lot til å kunne forklares av verken trebeskjæringshypotesen eller noen av de alternative forklaringsmodellene jeg så på. Det betyr at jeg ikke satt igjen med noe helhetlig forslag til hvordan språkavviket skal forklares.

Etter hvert som studien skred frem, sluttet imidlertid hovedfokuset å ligge på den planlagte hovedproblemstillingen og gled over på rent metodiske spørsmål. De viktigste innsiktene denne studien kommer med, dreier seg derfor mer om hvordan lingvistiske studier av språkavvik bør gjennomføres, heller enn hva det er som ligger til grunn for språkavviket til agrammatiske Broca-afatikere.

Håp for fremtidige studier

Disse avsluttende bemerkningene kan gi leseren inntrykk av at det ikke er mulig å si noe som helst på bakgrunn av studier av afatisk språk, så helt til sist vil jeg moderere dette noe. Enten trebeskjæringshypotesen stemmer eller ikke, er det tydelig at enkelte språklige fenomen bød på større vansker for informanten enn andre. Eksempelvis var rolletildeling generelt utfordrende, og adjektiviske småsetninger var vanskeligere enn ikke-adjektiviske. Jeg mener derfor det er naturlig å anta at avviket til informanten er strukturelt av natur. Dette trenger imidlertid ikke bety at avviket følger trebeskjæringshypotesen, eller at det er syntaktisk overhodet. Man kan f.eks. se for seg at den generelle prosesseringskapasiteten er nedsatt, og at dette blant annet rammer de syntaktiske operasjonene som krever mye prosessering.

Så hvordan mener jeg slike studier bør gjennomføres? Uavhengig av om språkavviket til personer med Brocas afasi er syntaktisk av natur, er det nødvendig å ha en veldig spesifikk syntaktisk teori når man skal studere språkavviket. Det er per i dag ingen syntaktiske teorier som er like spesifikke som den generative. Jeg tror derfor det vil være nyttig å fortsette å ta utgangspunkt i forklaringsmodeller basert på generativ syntaks, som f.eks. trebeskjæringshypotesen, når man utvikler testbatterier for denne typen studier. Om man tar metodiske forholdsregler og bruker god tid på å sikre seg mot potensielle feilkilder, og man samtidig er åpen for at avviket kan vise seg å ha en annen natur enn det man trodde på forhånd, tror jeg forholdene ligger til rette for gode studier av språkavviket til Broca-afatikere.
Les hele Maren Berg Grimstads oppgave Brocas afasi og generativ syntaks