Kvalitet i kulturpolitikken

Lesetid: 4 minutter

Helt siden de første statlige bevilgningene til kultursektoren har en av forutsetningene for å motta støtte vært at den kunstneriske virksomheten skal være av høy kvalitet. Men det er stor forskjell på hvordan kvalitetskravet blir formulert i de statlige, offentlige dokumentene og hvordan kravet blir fremstilt når politikere uttaler seg i media. I stortingsmeldingen «Kulturpolitikk fram mot 2014», blir kvalitetsbegrepet fremstilt så begrenset at kravet om kvalitet ikke er forenlig med de andre kravene som stilles til kulturlivet, dvs krav om nyskapning og mangfold. Det fortoner seg annerledes når kulturministeren kommenterer kvalitetskravet utenfor stortingsmeldingens tunge permer.

Hva er kvalitet?

I min masteroppgave har jeg tatt utgangspunkt i hvordan kvalitetsbegrepet blir brukt i Stortingsmelding nr. 48 –  «Kulturpolitikk fra mot 2014». I denne forbindelse stiller jeg to spørsmål:

  • Hva innebærer stortingsmeldingens kvalitetsbegrep? Hvilke egenskaper er det som forbindes med kvalitet i stortingsmeldingen?
  • Hvilke premisser ligger til grunn i den norske kulturpolitikkens kvalitetskrav? Hva er det som egentlig kreves?

Det er scenekunstfeltet som er mitt primære utgangspunkt, men i oppgaven henviser jeg også til litteraturfeltet for å få et bredere estetisk perspektiv.

Kvalitet, kunst og smak krever åpenhet

I behandlingen av kvalitetsbegrepet dukker det opp problemstillinger knyttet til begrepene kunst og smak. Kunst og smak er begge åpne begreper, det vil si begreper som vanskelig lar seg definere.

Kunstbegrepet er udefinérbart av to årsaker. Hvis man forsøker å ramse opp hvilke egenskaper som kjennetegner kunst, er det alltids noen egenskaper som ikke alle kunstverker innehar. Eksempelvis er ikke all kunst skapt for å frembringe behag. Andre egenskaper igjen vil ikke bare gjelde for kunstverk, for eksempel kan en bilderamme på en vegg også være en informasjons- eller reklameplakat. Å avklare absolutte og tilstrekkelige egenskaper ved kunstbegrepet er ikke mulig, dermed kan vi si at bruken av kunstbegrepet krever åpenhet.

Smaksbegrepet medfører samme problem. I en kvalitetsvurdering er smaksproblematikken uunngåelig, for selv om det i mange situasjoner ligger klare premisser til grunn for kvalitetsdommer, vil de personlige preferansene alltid spille inn i større eller mindre grad. I en profesjonell vurdering kan to personer være enige i at et verk er av god kvalitet, men de vil kanskje vektlegge forskjellige elementer i vurderingen.

Problematikken ved kunst- og smaksbegrepet videreføres til kvalitetsbegrepet, og bidrar dermed til kvalitetbegrepets kompleksitet. Dette fører til at kvalitet vanskelig kan defineres, og i behandlingen av kvalitetsbegrepet er det dermed påkrevd en åpenhet.

Frihet eller føringer?

I stortingsmeldingen er kvalitetskravet et verdikrav med et bestemt innhold, som kan være begrensende for den kunstnerisk utøvende aktøren. I min analyse av kapittel 2.4.3 i stortingsmeldingen, avdekket jeg et betydelig mottakerorientert perspektiv på hva som anses å være av kunstnerisk kvalitet. Det ble også lagt for dagen et fokus på den romantiske og politiske kunstneren. Dette fokuset sammen med det mottakerorienterte perspektivet, kan i stor grad legge føringer på kunstneren og kunstinstitusjonene, og begrense deres frihet og mulighet for kunstnerisk utvikling. Dette gjør kvalitetsbegrepet svært begrenset i forhold til både mangfold og nyskapning, som er de to andre kulturpolitiske målene i norsk kulturpolitikk.

Når kvalitetsbegrepet omtales under mindre formelle omstendigheter, får man et helt annet inntrykk av hva begrepet innebærer. Kulturminister Huitfelt presiserer at hun ikke ønsker å definere hva som er kunstnerisk kvalitet for hver enkelt institusjon, hun sier heller at hun forventer en økt bevissthet rundt kvalitetsspørsmålet i de enkelte institusjonene. Kvalitetskravet blir dermed et bevissthetskrav, et krav som i større grad tar høyde for den påkrevde åpenheten i vurderingen av kunstnerisk kvalitet.

Det er naturlig at det eksisterer et skille mellom en politikers uttalelser og stortingsmeldingens formuleringer. Dette henger sammen men den litterære sjangeren stortingsmeldingen tilhører. Det er likevel grunn til å se nærmere på hvor stortingsmeldingen plasserer seg i det politiske systemet.

Det todelte politiske systemet

Det kulturelle systemet blir beskrevet som «det systemet av sosiale roller og aktører, organisasjoner og institusjoner som ”tar seg av” kulturlivet i samfunnet». Det kulturelle systemet befinner seg ikke i et sosialt vakuum, det er både sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle omgivelser som setter rammer for det. Det politiske systemet, som er mest relevant i denne sammenheng, er én type av slike ytre rammebetingelser. Stortingsmeldinger og utredninger som blir produsert innenfor en kulturpolitisk kontekst er en del av dette politiske systemet. Det samme kan sies om de ulike kulturaktørenes bidrag til den kulturpolitiske debatten.

Man kan operere på to forskjellige nivå i den politiske prosessen i et moderne demokratisk samfunn – nivå A og nivå B:

  • Nivå A er der den daglige debatten foregår, der kompromissene inngås.
  • Nivå B er der verdiene, de politiske vedtakene utøves, der resultatene av debatten og kompromissene viser seg.

Uttalelser fra aktører innenfor kulturpolitikken, debattinnlegg, kronikker o.l. kan sies å tilhøre nivå A. En stortingsproposisjon, f.eks forslag til statsbudsjett eller en lovendring kan sies å tilhøre nivå B.

Ett ben i hver leir

En stortingsmelding kan sies å tilhøre både nivå A og B. Stortingsmeldingen er ikke knyttet til forslag om vedtak, og kan derfor sies å representere den daglige debatten, og dermed være på linje med politikernes uttalelser. Samtidig kan en stortingsmelding sies å fungere som en legitimering av de kompromissene som er inngått i en politisk debatt, og viser dermed til mer overordnede verdier og standpunkt. Dermed står et slikt dokument med ett ben i hver leir. Dette forklarer kanskje dens tendens til å søke definisjon og at den skiller seg noe fra de muntlige utsagnene fra politikernes side.

På bakgrunn av denne posisjonen, tilhørigheten til både nivå A og B, mener jeg det er rom for at en stortingsmelding kan ta konsekvensene av den påkrevde åpenheten i kvalitetbegrepet. Det er rimelig å forvente at kulturministerens forventning om bevissthet rundt kunstnerisk kvalitet kan gjenspeiles bedre i en slik tekst, fremfor å forsøke å definere begrepet.