Love for Eternity!

Lesetid: 6 minutter

Med hjelp av lyd, lys og lukt skaper kunstneren Terence Koh forføreriske installasjoner som kretser rundt store spørsmål om seksualitet, kjærlighet, religion og død.

Den unge kunstneren Terence Koh (f. 1977) har på få år laget en rekke utstillinger som har blitt vist på prestisjetunge institusjoner, men til tross for populariteten er kunsten hans bemerkningsverdig lite studert. De fleste omtalene finner vi i mer tabloide tidsskrifter, hvor fokuset først og fremst er på den eksentriske kunstneren og hans store omgangskrets. Kunstnerens persona tar kanskje stor plass i det kommersielle kunstfeltet i New York, men kunstverkene hans fortjener absolutt større oppmerksomhet.

Kohs kunstnerskap

Koh arbeider bredt med ulike medier og uttrykk. Ofte blander han forskjellige elementer hvor lyd, lukt og lys inngår sammen med romlige installasjoner som betrakteren kan ferdes gjennom. I tillegg krever Kohs underlige persona en sentral plass i en beskrivelse av hans kunstneriske virke, fordi det er umulig å sette et klart skille mellom performeren i verket og kunsteren bak verket. Alt dette kan kanskje betraktes som et forsøk på å bryte ned grensene mellom kunsten og livet for øvrig, et prosjekt som har opptatt en rekke kunstnere, spesielt siden 1950- og 60-tallet.

I utstillingen God var rommene kun lyssatt av pulserende strobelys, noe som medførte at betrakterne hadde store problemer med å manøvrere seg rundt i rommene. I tillegg var lukten av røkelse og parfyme så sterk at man fikk tårer i øynene, og i hele utstillingsrommet ble klassisk musikk spilt med høyt volum over høytalere. Dybdesynet ble kraftig redusert, og de mange skulpturene i utstillingsrommet så ut som om de beveget seg. I stedet for å betrakte de ulike elementene som inngikk i utstillingen adskilt, må man se på alle de sterke sanseinntrykkene som én opplevelse.

På lignende vis var utstillingen Terence Koh på Kunsthalle Zürich preget av en kvalmende søt lukt fra to gigantiske sjokoladekledde skulpturer, for betrakterne som vandret fra blendende hvite rom dekket av fint hvitt pulver, til nær stummende mørke.

På grunn av slike dramaturgiske grep betegner man gjerne Koh sine verk som gesamtkunstwerk; totale kunstverk som henvender seg til betrakteren gjennom hele sanseapparatet. De sterke sanseinntrykkene gjør vold på betrakteren, som nærmest umulig kan forholde seg distansert til opplevelsen av dem. Betrakteren blir slik sett tvunget til å være en deltaker, men blir samtidig oppfordret til å bli en medprodusent til situasjonen som skapes. Siden betrakteren kan ferdes fritt inne i det nær hermetisk lukkede miljøet kan hans eller hennes subjektive bevissthet også inngå i kunstverkets helhet. Den norske kunsthistorikeren Ina Blom bruker begrepet ”immersive mode” (”omringende modus”) for å beskrive dette fenomenet i samtidskunsten.

Ritualer og hemmeligheter

Ritualet har en sentral betydning i flere av Kohs verk, og er ofte av en religiøs, spirituell eller seksuell karakter. I forbindelse med utstillingen God utførte Koh for eksempel en performance preget av sex, alkohol og narkotika. I et av utstillingsrommene var sigarettsneiper og tomflasker lagt igjen, som et spor på det som hadde funnet sted. Performancen var først og fremst gjort kjent gjennom fotografier. I andre tilfeller eksisterer bare slike referanser som et rykte, gjort kjent gjennom materiallistene som følger utstillingene, og som opplyser om alle materialer som inngår i verket.

I enkelte materialbeskrivelser står gjerne kunstnerens hvisking eller deler av sjelen hans oppført, i tillegg til kunstnerens ”hemmeligheter, tanker og begjær” og hans egen og andres kroppsvæsker. Slik oppfordrer Koh oss til å sømfare verkene hans, samtidig som han innhyller dem i en viss mystikk gjennom sine private og ritualistiske performancer. Uansett hvilken betydning man velger å legge i slike handlinger, blir det klart at man ser annerledes på verkene når man eksempelvis blir gjort oppmerksom på de ekstreme bacchanalske ritualene som har funnet sted i utstillingsrommet slik som i God.

Som nevnt har Koh selv en sentral plass i verkene. Hans hyppige selvreferering gir grobunn for myter, da han ofte blander fakta og fiksjon i en religiøs symbolverden. Verket God, fra utstilingen med samme navn, er en avstøpning av kunstnerens hode, med lange hornlignende utvekster fra tinningene. I utstillingen Captain Buddha framstiller han seg selv som en utsultet Buddha i lotusstilling. Men kunstverkene til Koh handler likevel ikke først og fremst om ham selv. En rekke poetiske gester i verkene hans, ofte svært subtile og noen ganger helt skjult, reiser eksistensialistiske og filosofiske spørsmål. Religion, kjærlighet, død, begjær og seksualitet, er gjennomgående temaer i Koh sin kunst. Det virker som om Koh behandler disse temaene mer eller mindre under ett, og betrakter dem som ulike komponenter av en slags menneskelig essens.

Erotisme

Forholdet mellom disse temaene blir også drøftet av Georges Bataille, som gjennom begrepet erotisme beskriver hvordan religion, kjærlighet og sex er uløselig knyttet sammen med døden. Mennesket lever i en tilstand av diskontinuitet, skriver han, fordi det eksisterer en kløft mellom ethvert menneske. Vi er født alene og vi dør alene, og bare gjennom utslettingen av det individuelle jeg’et kan man unnslippe denne tilstanden. Dette oppnås permanent gjennom døden og midlertidig gjennom de ulike formene for erotisme, forklarer Bataille. Fysisk erotisme handler ikke om forplantning, men om begjæret etter å oppnå en tilstand av kontinuitet. Bataille beskriver den seksuelle ekstasen som en liten død, hvor individet for et øyeblikk utslettes mens deltakerne forenes i en kollektiv symbiose. Religiøs eller følelsesmessig erotisme dekker det samme behovet for kontinuitet og samhold.

Terence Koh sine verk synes å uttrykke en underfundig og lavmælt melankoli, og Batailles beskrivelse av isolasjon virker passende. Spesielt er verket Untitled (Power Power) interessant å betrakte i lys av Batailles tekster. To fluoriserende kuler henger høyt under taket i et ellers mørkt rom. De berører hverandre så vidt. På samme måte som kunstneren Felix Gonzalez-Torres brukte to klokker til å symbolisere to elskere i verket Untitled (Perfect Lovers), er det også nærliggende å personifisere Koh sine lysende kuler. Gjennom et svært minimalistisk formspråk klarer Koh å uttrykke koblingen mellom den flyktige seksuelle tilfredsstillelsen og den permanente forløsningen gjennom døden. De to kulene eksisterer for øyeblikket i en symbiose, og sammen danner de symbolet for uendeligheten, ∞. Verket blir dermed også en manifestasjon på Kohs mantra: “Love for Eternity.”

Kunst gjør lykkelig

Koh framstår som en romantisk idealist, som tilsynelatende gir skjønnheten og kjærligheten et nærmest ubegrenset potensiale. Til tross for at man kan spore en rekke symbolske referanser og parafraseringer i Koh sine verk, er det kanskje først og fremst den personlige og sanselige erfaringen som er viktigst å trekke fram.

Avslutningsvis vil jeg nevne filosofen John Dewey, som promoterer et syn på kunsten som en kilde til lykke. Dewey understreker viktigheten av den estetiske erfaringen, og beklager seg over at kunsten er adskilt fra andre former for erfaring, og dagliglivet generelt. I likhet med Bataille mener Dewey at mennesket ikke er fullstendig tilfreds i nuet. Fortidens gode minner og forventningene til framtiden får nåtiden til å blekne. Men gjennom kunsten kan man oppleve harmoni og glede, når man blir ett med sine omgivelser og lever fullt og helt i samtiden. Koh sine idiosynkratiske installasjoner skaper en intens tilstedeværelse gjennom den sanselige opplevelsen, som nærmes blokkerer ute alt utenfor utstillingsrommet.

Koh snakker sjelden om hva han ønsker å formidle gjennom verkene sine, og svarene han eventuelt gir er ofte mer forvirrende enn oppklarende. Slik sett åpner han verkene opp for betrakterens fortolkningsmuligheter, og oppfordrer derfor både til innlevelse og delaktighet. Det er nemlig den intime og personlige samtalen som kan oppstå mellom betrakter og verk som Koh initierer gjennom kunsten sin. Spørsmålene han reiser blir aldri besvart, men gjennom små gester stimulerer han betrakteren til å undre.

 

Les hele Espen Johansen masteroppgave The Art of Terence Koh : “Artist’s artist or the most popular artist?”.