Masterbloggen

Alt blir som en visjon

Lesetid: 5 minutter

Med kraftfull enkelhet maler Anna-Eva Bergman (1909-1987) naturen for oss. Bildene hennes har noe vakkert, nesten forførende, over seg, likevel oppleves de på ingen måte bare som dekorative. Bergmans sene verker gir en opplevelse av å bli møtt av et majestetisk landskap. Samtidig har hennes maleri på den ene siden maleriske kvaliteter, og på den andre siden er formspråket stramt, nesten geometrisk. Det sammensatte uttrykket hennes presenterer ikke bare en skjønnhetsopplevelse, det gir også en viss motstand.

Stort Sølvfjell

Anna-Eva Bergman, "Stort sølvfjell" (N°4-1957 Grande montagne d'argent), 1957. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Fondation Hartung/Bergman (www.fondationhartungbergman.fr)

I Stort Sølvfjell ser vi et eksempel på Bergmans høyst sammensatte verk. Det har en monumental tyngde over seg, men oppfattes likevel som nesten transparent og vibrerende.

Vi ser en kolossal, monolittisk sølvfarget trapesoide plassert på en midnattsblå bakgrunn. Ut fra tittelen, Grande montagne d’argent, forstår vi at motivet er et stort sølvfjell – plassert midt i billedrommet. Vi ser det i froskeperspektiv, noe som gjør at fjellet synes å ruve over oss, og blikket trekkes opp mot den skimrende fjelltoppen.

Fargene i Stort Sølvfjell er i utgangspunktet hentet fra den kalde delen av fargeskalaen. Blå, lilla, grå og sølv dominerer. Hvis man studerer verket grundigere oppdager man imidlertid også flere varme toner, særlig i feltene rundt fjellet. Der glir den kalde midnattsblå fargen over i en varm, nesten rosalilla farge. Selve fjellet er, som tittelen tilsier, i en skimrende sølvfarge, men det er ikke en monokrom farge. Den blir brutt opp av noen gråaktige, nesten fiolette, og blå fargefelter. I tillegg til dette kan det virke som om bildet har en varm bunnfarge, muligens en slags guloransje eller en varm brun.

Malerstrøkene på fjellet har for det meste et vertikalt preg, men blir brutt opp av noen horisontale strøk, som på et vis gjentar de ansatser til horisontal aksentuering som er å finne i bakgrunnen. Teksturen virker ru, man kan nesten føle skrapene og ujevnhetene i steinen. Malingen er lagt på i mange forskjellige lag, som en tyngre variasjon av de lette, transparente lasurene man finner i bakgrunnen.

Et gjennomgående trekk i Anna-Eva Bergmans malerier er at de har hva man kan kalle en monumental enkelhet over seg, en enkelhet som blant annet tilføres dybde ved bruk av forskjellige typer metallfolie. I Stort Sølvfjell gjør metallfolien at fjellet får en spesiell skimrende karakter. Bergman har arbeidet med materialet, hun har revet i bladene, lagt på flere lag med tempera, og gnidd og skrapt på folien for å skape en interessant overflate. Materialene har blitt bearbeidet på en slik måte at lagene interagerer med hverandre, og skaper noe man kan kalle for en ”vibrerende stemning” i kunstverket. Det er metallfolien som skaper denne effekten. Materialets reflekterende egenskap gjør at folien fungerer som en egen lyskilde, og det er særlig ved hjelp av denne overflatebehandlingen, hvor det har oppstått furer i fjellet, at det er mulig for lyset å spille internt i selve kunstverket.

Bergman har gjennom ulike virkemidler tilført bildet spenning: for eksempel gjennom variasjonen mellom mange vertikale og noen horisontale linjer i fjellet, og kontrasten mellom en kald blålilla bakgrunn og et litt varmere fjell med noe gult i seg. Kompleksiteten i denne håndteringen av formale virkemidler fører til at betrakteren hele tiden må konsentrere seg, for til tross for sine forførende kvaliteter gir verket også motstand.

Hvordan skal vi så forstå et slikt verk? Som en formalistisk lek? Som en form for abstrakt naturpoesi? Eller er maleriet et uttrykk for Bergmans ønske om å skape noe åndelig? Bildenes enkle storhet leder ofte tankene mot de bysantinske kirkemosaikkene, og her er Stort Sølvfjell ikke et unntak. Det er ikke et naturalistisk fjell som blir fremstilt, det oppfattes ikke som en fastsatt komponent i landskapet. Det er lysende, vibrerende og det mangler nesten rot i virkeligheten. Videre i denne teksten vil jeg derfor fokusere på Bergmans ønske om å skape en metafysisk kunst som beveger betrakteren.

Bergman og det abstrakte maleriet

Sommeren 1950 reiste Bergman til Nordkapp med Hurtigruten. I løpet av de to ukene på sjøen førte hun en reisedagbok hvor hun beskriver de intense følelsene det nordnorske landskapet vekket i henne, drøfter forhold rundt kunst, og problematiserer spørsmål om hvordan disse opplevelsene kan uttrykkes i maleriet. 26.juni noterte hun:

…efter en hel natt på dekk. Tidlig på morgenen idag drog vi gjennom Risøsundet og så på et miniatyrfuglefjell. Natten var ubeskrivelig. Den overgikk alt hva jeg kunne forestille meg. Herligeste sol hele natten mens vi gled inn og ut av alle Lofotens underligste trollske vesener. Et strålende kraftfullt usannsynlig eventyr. Det er som om fjellene er transparente, intet er stofflig mer. Alt blir som en visjon, en mulighet som ikke er skapt ennu. Skal dette males, må det skje ved at man uttrykker noe som kan gi en idéassosiasjon om stemninger, fargene, virkningen. Ikke på noen måte naturalistisk. Det må helt omarbeides, for all stofflighet vilde ødelegge det.[1]

Sitatet kan leses som en begrunnelse, en motivasjon, for å arbeide med et formspråk som reduserer uttrykket ned til de helt elementære formene. Den intense stemningen landskapet skaper kommer ikke til rette på noen annen måte en gjennom abstraksjon for Bergman.  ”Det er som om fjellene er transparente, intet er stofflig mer. Alt blir som en visjon…” For meg fungerer dette sitatet som en tekstlig forankring som åpner det komplekse verket Stort Sølvfjell – det forteller oss noe om hva kunstneren ønsket å formidle, og gir slik verket større opplevelsesdybde.

”Vi flykter ikke fra naturen, vi bare gjengir nye sider av den” skriver Bergman.[2] Den abstrakte kunsten har alltid rot i det opplevde. Men det opplevde trenger ikke å være en fysisk gjenstand, det kan like gjerne være et inntrykk eller en følelse. Kunsten skal ikke direkte reprodusere naturen, men heller synliggjøre essensen av den. Bergman og hennes abstrakte kolleger arbeidet med å syntetisere den ytre og den indre verden i en egen kunstnerisk helhet.

Naturen, og kanskje først og fremst det norske landskapet, var uten tvil Anna-Eva Bergmans hovedmotiv – fra de naturalistiske akvarellene hun malte på 1930-tallet til de forenklede fjellformasjonene på 1980-tallet. I Stort Sølvfjell dukker for første gang landskapet som motiv opp i Bergmans produksjon. De tidligste arbeidene fra 1920- og 1930-tallet var akvareller og karikaturer av henholdsvis arkitektur og mennesker. De abstrakt-surrealistiske arbeidene fra 1940- og 1950-tallet fokuserer mer på linjen, rytmen og komposisjonen, enn selve motivet. Men høsten 1952 skjer det noe med kunstnerens uttrykk – naturen blir gjengitt i monumentale former som til tider nesten fyller billedrommet til bristepunktet. Fjellet reiser seg foran oss. Det står i forbindelse med landskapet, samtidig som det innehar en åndelig, nesten sakral, kvalitet.

Det åndelige i kunsten

”Den store verdenskunst har alltid vært sakral, og som sådan allegorisk” skriver Bergman i sin dagbok. For at den moderne kunst skal ”få blivende betydning” må den bli sakral i moderne forstand ved å skape en allegorisk syntese av det nye ”kosmisk-religiøsefilosofiske” og vitenskapelige verdensbilde. Her setter kunstneren søkelyset på det hun mener er forutsetningen for å skape ”stor verdenskunst” for vår tidsalder – at kunsten må bli fylt med en åndelighet som kan tale til den moderne betrakteren.

På begynnelsen av 50-tallet ser vi at Bergmans kunst fokuseres mot et fåtall enkle monumentale motiver – som for eksempel steinen, fjellet, fjorden og horisonten. Men hun presenterer ikke spesifikke steder, hun maler ”Urfjorden” og ”Urfjellet” – naturens arketyper. Hvorfor gjorde hun dette? Motivvalget blir innlysende når vi ser det i forhold til de teoriene kunstneren arbeidet ut i fra – ønsket om å gjengi en moderne åndelighet. Bergman har selv beskrevet seg som panteist og mente, i tråd med panteismens lære, at Gud bor i verdensaltet, Gud og verdensaltet er ett og det samme. Det å male naturen ble for Bergman det samme som å male Ånden. Hennes naturgjengivelser viser seg for oss som meditasjonsobjekter hvor vi kan kontemplere over evigheten.

—————

Tove Aadland Sørvåg fullførte mastergraden i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen i mai 2009. Hun jobber nå som formidlingskonsulent ved Kunst i Skolen, og som formidler ved Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, der hun driver barnekunstklubben RASMUS og ungdomskunstklubben UKAF. Les hele hennes masteroppgave ”Alt blir som en visjon – en lesning av Anne-Eva Bergmans Grande Montagne d’argent”.

---

[1] Pistes/Stier Anna-Eva Bergman, Ole Henrik Moe og Christine Lamothe (red.), Antibes: Fondation Hartung Bergman, 1999

[2] Ibid