Masterbloggen

Det er av litteraturen man lærer å dø

Lesetid: 13 minutter

Fosses tekster har alltid hatt en evne til å irritere meg, til å plage meg. De skaper en rastløshet og gir et ubehag ved lesningen, som ikke kan forklares med noe annet enn at teksten forflytter seg over i den som leser. Det ubehagelige i teksten blir ditt personlige ubehag.

I mine nærlesninger av teatertekstene Nokon kjem til å komme, Draum om hausten og Eg er vinden har formålet med å gå konseptet «tiden», dets oppbygging, funksjon og konsekvens hatt utgangspunkt i en grunntanke om at tiden i Fosses tekster er nært knyttet til hvordan døden formuleres og virker. Fraværet har også en tilstedeværelse. Vår kjente forståelse av livsløpet, at livet vårt starter med fødsel og ender med det uungåelige dødsfallet – og at det er tiden mellom disse punktene som er hele livets handlingsrom – problematiseres i disse tekstene.

Mia Frogner leverte våren 2011 masteroppgaven «Et lite skritt til siden. Tid og død i Jon Fosses dramatikk». Foto ©Frogner.

Mening og verdi i litteratur og lesning

Unni Langås skriver i sin artikkel «Fins Gud? Religion og retorikk i Jon Fosses drama Barnet» at Fosse har utviklet en dramaform som skaper «hårfine grenser – i ytterste forstand mellom en lengsel og en drift etter mening, og en tragisk og truende opplevelse av totalt meningstap» (Langås 2004: 227). En del av mitt prosjekt har gått ut på å fjerne religion som en del av en potensiell mening. Ikke fordi jeg mener det er irrrelevant, men fordi jeg tror at elementene tid og død, som er uungåelige i en religiøs fortolkning, også uten denne religiøse forforståelsen har en produktiv betydning på egenhånd. Min tilnærming til teatertekstene er altså av en ikke-metafysisk art, da jeg ser på hvordan tiden og døden etablerer seg og forholder seg, både til hverandre og til det menneskelige.

«Meningsløshetens mening» og fraværet av Gud

Ved hjelp av den britiske filosofen Simon Critchley og hans bok Very little, almost nothing utforsker jeg Fosses tekster innenfor en ramme som fordrer at det ikke finnes noen gud. Poenget med å diskutere Critchley er å presisere hvordan Fosse, gjennom å la tekstene sine være resistente mot definering og kontinuitet, skriver litteratur som oppfordrer leseren til å bruke teksten til egen bruk og livspraksis. Nærlesningene jeg har gjort av tekstene i kombinasjon med denne diskusjonen stripper i sum tekstene for flere basiskategorier: tiden, stedet, døden, det levende og meningsløshetens mening.

Critchleys tankegang har utgangspunktet i en religiøs skuffelse, og de konsekvente problemene dette gir i forbindelse med mening. Å tenke gjennom en filosofisk modernitet er å tenke gjennom guds død, og Critchley argumenterer for at vi da sitter igjen med en ateistisk filosofi i møtet med en usikker verden, og denne har lite trygghet å tilby. De mulighetene som litteraturen har inneholder heller ikke en mulighet for å gjenopprette denne meningen som går tapt når den religiøse troen forsvinner, men den gir oss en mulighet til å oppleve nettopp det meningsløse i livet som noe oppnådd: oppnåelsen av det ordinære i hverdagen. På grunn av vårt begrensede livsløp og ikke noe «liv etter døden» tvinges vi til og har samtidig et behov for å skape mening i hverdagen. Critchley utforsker hva som skjer når vi ikke lenger kan ty til noe utenfor oss selv og vårt eget for å skape en mening og egenverdi. Det interessante med Fosse i forhold til dette er at nettopp dette trygge og faste rammeverket som hverdagen gir, er fraværende i dramatekstene. Altså: ingen mening forutfor hverdagen, og ingen faste elementer i hverdagen. Hverdag er preget av rutiner, som igjen er avhengig av tid. Tiden er i beste fall problematisk og i verste fall oppløst. Ved å ta inn Critchley i ligningen skaper jeg enda et problem for meg selv. Hvor ligger litteraturens mulighet?

Å lære å dø

Fosse har ved flere anledninger sitert den amerikanske litteraturviteren Harold Bloom på utsagnet «det er av litteraturen man lærer å dø». I Blooms egen Western Canon finner man essayisten Michel Montagine, som har skrevet essayet «To study philosophy is to learn to die» (1686). Formålet med å lese er, jamfør Bloom, ikke å lese ideologisk, men å lese med en innstilling om at resepsjon av estetiske krefter gir oss muligheten til å lære hvordan vi snakker til oss selv, hvordan vi skal utstå oss selv. For ham består lesningen i å forstørre sitt eget indre. Dette perspektivet er spennende i forbindelse med Fosse. Om man tenker seg at litteraturens overordnende formål er å lære noe om døden, vil litteraturens forhold til samfunnet og dets virkelighet bli sekundært. Forholdet mellom litteraturen og mennesket blir mellom bare disse to, og det som mennesket er i stand til å dra lærdom av gjennom teksten. Når Fosse selv sier at han ikke skriver litteratur med en iboende mening, blir det i tråd med dette opp til leseren selv å finne tekstens essens, dens mening, og å bruke den til å utvikle den til en bredere forståelse om seg selv og om litteraturen. Istedet for å spørre om litteraturens mening, kan vi spørre om litteraturens bruk.

Fosses bruk av og fremstilling av død og tid (og dødstid) kan forstås som en måte å både synliggjøre og forsøksvis utforske det problematiske ved å akseptere ens egen mortalitet. Insisteringen på å oppløse tid og sted som faste kategorier kan forstås som et ledd i en prosess som forstyrrer livets linearitet, og som dermed endrer grunnlaget for å forstå døden som utelukkende et enepunkt på livet.

Tid og død i tre fossetekster

I min nærlesning av de tre dramatekstene, finner jeg at tid og død for det første oppfører seg og behandles på forskjellige måter i de respektive stykkene, samtidig som at forholdet mellom disse elementene også endres. Dette påvirker både tekstens handling, dens handlingsrom og dens tolkningsmuligheter.

Tekstenes form og dens eksistensielle innhold forholder seg til hverandre som en dynamisk bevegelse, hvor den ene ikke kan fungere uten den andre. De bygger hverandre opp, samtidig som de utfordrer hverandre. Man kan si det samme om forholdet mellom tiden og døden: De virker både som et formmessig rammeverk og som tekstens dypere innhold, men tekstens potensielle mening aktiviseres først i bevegelsen mellom tidsaspektet og dødens tilstedeværelse. I disse bevegelsene oppstår det spørsmål uten entydige svar. Det settes i gang en tankeprosess hos leseren, både i forhold til teksten og til eget liv, men det gis ingen svar eller løsning.  Fosse unngår forklaringen, og holder seg til skildringen. En konsekvens av dette er at tekstene alltid vil være bærer av sin egen sannhet, et viktig grunnpremiss for å forstå tid og død som noe annet enn det faste vi kjenner dem som. Den andre konsekvensen er at dette gir et representasjonsproblem.

Fra Shanghai Theatre Academys oppsetting av «Nokon kjem til å komme» av Jon Fosse. ©Festspillene i Bergen.

Fortsatt menneskelige karakterer i Nokon kjem til å komme

I Nokon kjem til å komme, Fosses første dramatekst, er tiden både kronologisk og logisk, det er ingenting ved den som utfordrer vår forståelse av den. Det som allikevel gjør tiden til en sentralt tema i dette stykket, er hvordan det navnløse paret insisisterer på å fjerne seg fra en tidsstrøm de ikke føler seg trygge nok i. Et umulig prosjekt. Paret er redde for at noen skal komme, og det typiske gjentagende ved Fosse blir tydelig:

Nokon kjem til å komme
Eg veit at nokon er her
Og nokon kjem til å komme
Eg veit at nokon kjem til å komme
(Fosse 2004: 21)

Språket og handlingen påvirker hverandre gjensidig. Det er ikke slik at språket følger handlingen eller handlingen følger språket; de er uløselig knyttet sammen, og vil derfor både bygge hverandre opp, og rive hverandre ned. Når intensiteten på den ene siden øker vil det også gjøre det på den andre, og motsatt: når tryggheten senere kollapser gjør også språket det.

Det er altså ikke teksten i seg selv som utfordrer tiden i dette stykket, men karakterene som befolker det. På den måten er det dette stykket som har de tydeligste karakterene, med en fortid og en fremtid, og til tross for at de ikke har kontroll over tiden som har gått og som kommer, har de et ønske om det. I dette skiller teksten seg fra Draum om hausten og Eg er vinden, på samme måte som behandlingen av død er annerledes: den er i all hovedsak slik vi kjenner den fra vår egen virkelighet, men den blir gitt en plass og en betydning som allikevel gir den en større plass i stykket, enn hva livet får. Det er i kombinasjonen av tiden (som noe som ikke lar seg stanse) og døden (som den definitive siste holdeplass) som former teksten i den retningen hvor fornemmelsen av umulighet og av en fortid som ikke lar seg skjule, muliggjøres.

Seks nåtider i Draum om hausten

I Draum om hausten blir både den kjente tiden og den kjente døden utfordret. Stykket er plassert i en liten del av en kirkegård, hvor et familiedrama utspiller seg i forskjellige retninger. Jeg har gjort en nærlesning av tidsaspektet, og fant seks forskjellige nåtider, hvor alle igjen hver for seg inneholder en fortid, en nåtid, en fremtid. Det er diskronologisk, usammenhengende, noen ganger lagvis og andre ganger ikke. Tiden skifter, frem og tilbake, i handling og i forhold til personer. I denne passasjen blir det tydelig hvordan karakterene selv blir forvirret av den kompliserte tiden:

Vi har jo nett treft kvarandre
og så er det liksom som om vi har vore her alltid
som om vi har kjent kvarandre så lenge
Kva er det
Kvar er vi
(Fosse 1999: 122-123)

Det eneste som er fast, er at de døde alltid er døde; de som har dødd i én nåtid er også død i nåtidene som kommer etter, uansett hvordan disse nåtidene forholder seg til hverandre med tanke på nåtid og fortid. Samtidig har stykket en verden hvor alle bestanddeler er elementer av eller står i forhold til døden. Hele stykkets kosmos er en kirkegård, det finnes ikke noe utenfor, både de levende og døde eksisterer i en «dødsverden». Karakterene mister sin egenart, de har kun delvis fri vilje, og stykket synes å insistere på å lukke omverdenen ute; den snakkes såvidt om, men finnes ikke som en mulighet.

Jon Fosse på generalprøven til «Eg er vinden» sammen med de svenske filmdivaene Ingela Olsson (t.v.) og Lena Endre på generalprøven. FOTO: ©Silje Katrine Robinson.

Total oppløsning av tid og død

Eg er vinden er et av Fosses seneste stykker, og kan sammen med Skuggar sies å representere et nytt ytterpunkt i Fosses dramatikk. Fra Nokon kjem til å komme har det skjedd en utvikling fra det kronologisk narrative, via «sofastykkene» (de realistiske) til de man kanskje kan kalle «svevande». Draum om hausten kan også karakteriseres som et av de svevende stykkene, men de elementene og karakteristikkene som der ble tatt i bruk, er spisset i Eg er vinden og Skuggar. Samtidig er formen og rammene i enda større grad strippet for materiell tilstedeværelse, og stykkene er enda tydeligere åpne (Eg er vinden) eller enda trangere (Skuggar) med tanke på romlighet og ytre rammer for innholdet.

Plottet i Eg er vinden er enkelt: Det handler om to mennesker ombord i en båt, hvor denene begår selvmord ved å hoppe overbord. I Eg er vinden har oppløsningen av både tiden, stedet og døden kommet enda lenger. Det synliggjøres en degradering i løpet av disse tre stykkene: Fra det første hvor elementene både håndfaste og tilstedeværende, til et mellomstadie hvor det skjer en oppløsning av samtlige, men ikke i så stor grad at de forsvinner. I Eg er vinden har både formene på og grensene mellom disse bestanddelene kommet til et punkt hvor de såvidt eksisterer, med svake omriss. Oppløsningen av tid blir dratt til det ytterste, og evigheten overtar. Stedet er så tomt og øde at det eneste som finnes i et verdenskosmos er uendelig med hav og en liten holme. Samtidig er døden i så stor grad tilstedeværende at den blir altoverskyggende. Karakterene har mistet sin egenart og blitt avindividualisert, det er blitt vanskelig å oppleve dem som mennesker. De blir snarere en oppsamling av menneskelige egenskaper:

DEN ANDRE
Det er noko som er
Ganske kort pause
Og så noko som slett ikkje er
og som likevel er meir til stades
enn det som er
og som
bryt seg av

DEN EINE
Ja
Kort pause
Men
ja
ganske kort pause
ja alt eg seier
går det vel ikkje an å seie
Eg veit det
Kort pause
Og det er ikkje vits i å seie noko
Men
ganske kort pause
men eg
ganske kort pause
ja eg lever
og då må eg seie noko
ganske kort pause
Og så
bryt seg av

(Fosse 2008: 48-49)

I denne oppbrytningen, eller sammenbruddet, ligger det en indre spenning i teksten som gjør at det er der det vi kan kalle stykkets handling faktisk foregår. Det er der, i aller høyeste grad, men formulert og snirklet inn på en måte som både er uvant å forholde seg til, nettopp fordi det står så lite der. Så lite ord om så store tema som livet og døden, om vanskelighetene i det å leve. Alle pausene fungerer som en type brems for den som leser, det forstyrrer en jevn leserytme. Eg er vinden er det av stykkene (i dette utvalget) som går lengst i problematisere flere forhold: liv og død, tid og ikke-tid, sted og ikke-sted, identitet og verdenskosmos er alle sentrale temaer som blir utsatt for en prøvelse idet de ikke er noe fast og avgrenset lenger.

Dødstid: Døden midt i livet

Dødstid er et begrep jeg introduserer for å betegne forholdet mellom tiden og døden. Det er ikke konsekvent, men endrer både funksjon og nytteverdi avhengig av hvilket stykke det brukes om, ettersom både tiden og døden verken er entydig eller fast. Endringene begrepet får, både i innhold og som funksjon, fungerer som en tydeliggjøring av hvordan Fosse videreutvikler nettopp dette forholdet. «Dødstid» er ikke det samme som «tidspunkt for døden». I stykkene, og spesielt i Draum om hausten, kan tiden anses som en selvstendig karakter. «Dødstiden» dreier seg om hvordan døden igjen er tilstede som en bestanddel i denne tidskarakteren. I de tre stykkene jeg behandler, vil dødstidens intensitet og tydelighet øke i takt med hvordan elementene (døden og tiden) formes i retning bort fra vår vante forestilling, til en form og en betydning annerledes enn hva vi forventer. Denne problematiseringen utfordrer vårt tankesett om hva døden er, hva den består av, og hvordan vi møter den. I Nokon kjem til å komme smitter dødstiden i det materielle over i karakterene, og spesielt karakterens mannlige hovedperson inntar en passivitet, han legger seg i fosterstilling på en divan, melder seg ut av samtalen. Venter. Han avslutter ethvert forsøk på å være levende. I Draum om hausten er tiden bærer av døden, men tiden oppløses. Hva skjer da med døden? Den er fortsatt konsekvent, selv om tiden ikke lenger er det. Dødstiden er ikke potensiell valgfri, som i det første stykket: karakterene kan ikke ta kontroll over en situasjon lenger. Her er heller ingen hverdagslige elementer, det materielle er overført til det som har med døden å gjøre; gravstøtter, grusveier på kirkegården. Når dødstiden ikke er befestet i det materielle og det hverdagslige, er en løsrivelse umulig. I Eg er vinden er også dette siste elementet endret; verken tiden eller døden er konsekvent. De døde gjenoppstår, de skifter plass, de skifter person, de konstante kategoriene tid og død er her fullstendig oppløst. Dermed er det heller ingenting som har en start eller en slutt, det finnes ingen grenser lenger, og kosmos blir derfor også grenseløst. Tiden opphører ikke bare i sin kronologi, den slutter å eksistere som en basiskategori: Tiden er fullstendig erstattet av dødstiden, og stykket kan sies å uttrykke en limbotilstand. Det skjer en tydelig degradering i disse tekstene, hvor både tid og død og handling som et formmessig og innholdsdrivende element forsvinner. Når handlingselementet forsvinner, gjør dette både noe med tekstene i seg selv, og vår forståelse av dem. De fremstår ikke lenger som en «fortelling», men som en beskrivelse av opplevelser og tilstander.

Tilbake til meningen

For å returnere til Simon Critchley: svaret og meningen må finnes i livet selv, hvor livet er det som er mellom fødsel og død. Spørsmålet om livets mening blir et forsøk på å finne mening i det faktum at vi ikke er udødelige, og dermed blir døden en del av livet. Jeg forstår det slik at Fosse ikke skriver med et ønske om å forklare verken døden eller menneskets dødelighet, men at han skriver en utforskning av de elementene, de bestanddelene, som døden og (u)dødelighet bærer i og med seg. Jeg forstår hans fokus på tid (og rom) som en måte å angripe nettopp denne tankegangen om at mennesket må finne mening i det hverdagslige. Det oppstår igjen et potensielt meningsproblem i lesningen av Fosse, hvis meningen verken finnes i en religiøs kobling eller er basert i det hverdagslige.

Den vanskelige virkeligheten

Tilbake til Bloom; det er fra filosofien og litteraturen man lærer å dø. Leseren skal i møtet med litteraturen bli i stand til å gå inn i seg selv, lære noe om seg selv. Litteraturens betydning oppstår i mennesket. Hvordan kan Fosses litteratur, med en verden som ikke gjenspeiler den virkeligheten vi kjenner, lære leseren noe? Vil det være en forutsetning at litteraturen representerer den virkeligheten som leseren lever i?

På norsk blir begrepet «representasjon» brukt synonymt med fremstilling. Fosses dramatikk representerer ikke nødvendigvis virkeligheten slik vi kjenner den i «virkeligheten»: Det konkrete og materielle får i stor grad være tilstede i stykkene i en kjent form, samt familiære forhold og mellommenneskelige relasjoner. Det som ikke lar seg fremstille i stykkene på samme måte som vi vil gjenkjenne dem, er nettopp tiden og døden. Dette problematiserer representasjonsmulighetene teksten får, og problemet er todelt: jeg påstår for det første at Fosse i større grad problematiserer virkeligheten slik vi tror vi kjenner den, heller enn å etterligne (fremstille) den. For det andre er det snarere slik at tekstene i seg selv er fremstillinger av det menneskelige og av menneskelige egenskaper, enn at de representerer disse. I forlengelsen av dette kan vi ta med at Critchley påstår at konseptet «død» er resistent i forhold til representasjon: det er enten en misrepresentasjon eller en representasjon av et fravær; en maske med ingenting bak.

Crtitchleys «meningsløshetens mening» i det hverdagslige gir i møtet med Fosse et problem, fordi det materielle og det hverdagslige i større og større grad forsvinner. I Nokon kjem til å komme er det hverdagslige fortsatt tydelig og relevant, i Draum om hausten oppløses hverdagen, og i Eg er vinden er både det hverdagslige og kosmoset fjernet – det eneste som gjenstår er et slags rituale. I forbindelse med «meningsløshetens mening» vil det derfor i disse tekstene også skje en oppløsning av denne meningen, som i utgangspunktet må forstås som den meningen som er igjen når den opprinnelige meningen er forsvunnet. Eg er vinden blir sånn sett «meningsløst» i denne konteksten! En måte å forstå Fosse i forhold til dette på, er opplevelsen av tekstene med en form for iboende motstand til nettopp den samme nihilismen som ligger som en forutsetning for tekstene. Gjennom å motsette seg basiskategorier som faste, motsetter Fosse seg en fast form for representasjon. Han velger ut hvilke deler av vår kjente virkelighet han vil ta med inn i tekstene, og hvilke elementer som ikke skal være mulig å forstå som en speiling av verden. Med dette bryter Fosse etablerte konvensjoner i forhold til hvordan litteraturen gjenspeiler tiden, og fratar leseren et kjent utgangspunkt for forståelse. Men fordi tekstene er fremstilling av det menneskelige, vil vi allikevel gjenkjenne og beholde muligheten for meningsdannelse.

Skrift produserer mennesket

Tekstene i sin helhet fungerer altså snarere som en fremstilling av det menneskelige enn en representasjon av det. Når teksten fremstiller mennesket gjennom både form og ord, må alle bevegelser, svingningene og det ubegripelige forstås som menneskelige egenskaper. Videre er det tiden som er det menneskelige fremfor noe, og som en konsekvens er det ikke lenger primært karakterene eller figurene som er bærer av det menneskelige i tekstene. Dette har to konsekvenser: For det første fører det til en avindividualisering av stykkets karakterer. For det andre er det som blir skapt i leseprosessen en effekt som bidrar til at leseren skal bruke det i sitt eget liv, i en slags erkjennelsesmessig utfordring. Hele teksten er menneskelig, og det er skriften som produserer mennesket.

Da jeg startet arbeidet med Fosses dramatikk var det med en idè om å utforske hvordan tekstene virker, og hvordan det religiøse er plassert i dem. Underveis oppdaget jeg denne motstanden. Det stoppet opp i døden, det plaget meg. Den må forstås først.

Les hele Mia Frogners oppgave Et lite skritt til siden

Litteratur

Fosse, Jon. 1999. Draum om hausten. Det Norske Samlaget.
–– 2004. Nokon kjem til å komme [orig. 1992] i Teaterstykke 1. Det Norske Samlaget.
–– 2008. Eg er vinden. Det Norske Samlaget.

Langås, Unni. «Fins Gud? Religion og retorikk i Jon Fosses drama Barnet» i
Tendensar i moderne norsk dramatikk, ss 227-248. Det Norske Samlaget.