Å lære dinosaurer nye triks
Lesetid: 8 minutterFemogtyve kjoler, tre jenter, en konferanse.
Med Charter-Svein versus professorene i Debatten på NRK om alternativ medisin ferskt i minne, setter vi oss på flyet. Tre jenter er på vei til konferanse i Frankrike om hvordan formidle forskning til folket. Timingen kunne ikke ha vært bedre.
Første dag og Nancy ligger foran oss. Fire dager med konferanse. Vi er klare til å nettverke med forskningskommunikasjonsverden!
Et demokrati i fare
Vitenskapsformidling avhenger av kultur. Å fortelle en inder om forskning er noe helt annet enn å formidle forskning til en danske. Med andre ord, folks holdninger til vitenskap varierer basert på deres historie, og det er dermed ikke gitt at en måte å fortelle på funker i alle land.
Dette er et av hovedbudskapene på den franske internasjonale konferansen for vitenskapsformidling ved Universitetet i Nancy. Og det får oss til å tenke:
Hvordan formidler vi egentlig forskning til nordmenn?
«Demokratiet trues når vanlige folk, velgerne, ikke får nok kunnskap om forskningen bak beslutningene.»
Tøff dame fra verdensrommet forteller om et demokrati i fare fordi folk flest har liten kunnskap om forskning.
Ordene kommer fra den kvinnelige eks-austronauten Claudie Haignere som åpner det hele tirsdag kveld og setter konteksten for resten av konferansen. En konferanse som har samlet omlag 500 forskere, kommunikatører, journalister og byråkrater i byen Nancy – en totimers togtur 300 kilometer i timen nordøst for Paris.
Nancy er en real konsentrert dose fransk by: Duse høye bygninger med stukkatur og franskmenn som sitter i vinduene og ser filmkule ut mens de røyker sigaretter. Velstelte kvinner på høye hæler som vandrer i gatene med lakk på neglene og stift på leppene. Det går ikke lenge før vi – en Rebecca, en Marit og en Norith – har konvertert fra norske høstklær i ull til nyinnkjøpte sko man hater å elske, lette sommerkjoler og croissant til frokost.
Forskere med x-faktor
Men vi er ikke bare her for å fylle opp garderoben og spise stekt smørdeig. Vi er her fordi vi er opptatt av forskningsformidling og forskningsjournalistikk, og fordi vi vil skape bedre tradisjoner for dette i Norge. Et av våre egne prosjekter er å starte opp et kurs på 10 studiepoeng i forskningsformidling og forskningsjournalistikk ved Universitetet i Oslo, og å samtidig utvikle et forskningsmiljø for dette.
Dessuten er vi her for å møte folk som vet mer om slike ting enn oss.
Å mingle føles alltid kleint i starten, med et vinglass i hånden og tilsynelatende ingenting å snakke om. Det er ikke annet å gjøre enn å ta frem alle triksene man lærte som fadder i fadderuken på universitetet og hoppe i det. Faktisk trenger vi ikke hoppe i det hele tatt, for den første som hopper på oss er ingen andre enn den greske vinneren av FameLab, Spiros Kitsinelis.
«FameLab?» spør vi.
«FameLab er som Idol eller X-faktor, bare for forskere.»
«Ah, som Forsker Grand Prix som vi har i Norge.» svarer vi. Bare at FameLab er enda større. Spiros forteller at forskerne som er med på FameLab blir superkjendiser. FameLab funker sånn at forskere konkurrerer i å presentere forskning som underholdning.
«Det må vi ha i Norge!» roper vi i kor.
For Spiros handler det om å lage show og underholdning for å nå ut til de som ikke er interessert i vitenskap. De som allerede leser artikler om forskning er ikke hans primære målgruppe. Vi nikker samtykkende.
Den danske modellen
Jan Riise formaner om hvor viktig det er at vanlige folk i et demokratisk samfunn får blir involvert i vitenskap.
Det tar ikke lang tid før vi har møtt på svensker, dansker, kinesere, spanjoler, australiere, franske australiere, belgiere, amerikanere og italienere. På konferansen er det nemlig folk fra 67 ulike land. Jan Riise, en svensk nordmann, holder foredrag om forskningskommunikasjon i Skandinavia.
«Scandinavians are happy and rich», forteller han.
Og fra og med da av får vi alltid kommentaren «Oh, so you are the happy Scandinavians?» når vi forteller at vi kommer fra Norge. Vi begynner å bli kjent som de eneste norske der, eller nærmere bestemt de tre jentene som har dratt på konferanse av egen fri vilje og lommebok. Selvom det må nevnes at Rebecca ble sponset av jobben sin, Folkehelseinstituttet.
Riise forteller videre at Sverige er det landet i Europa som er mest interessert i vitenskap.
Maja Horst fra Danmark holder foredrag etter Riise, og påpeker at forskningskommunikasjon er kulturelt betinget. I Danmark har de hatt konsensuskonferanser hvor publikum inviteres til å diskutere forskning sammen med forskerne, også kalt ekspertene, for å sammen komme frem til enighet om hva forskningen sier og hva dette betyr for samfunnet. Denne enigheten blir så implementert i politikken. Horst forteller at denne modellen er basert på at man i Danmark mener at fornuft hos mannen i gata skal være nok til å vurdere forskning – også kalt «the Danish model of science communication».
Maja Horst forteller at danskenes holdninger til vitenskap er at mannen i gata har like mye å komme med som eksperter.
Alt henger sammen med den danske presten, folkeopplyseren, filosofen og dikteren Nikolai Grundtvig som levde på1700-1800-tallet. Han hatet elitisme, og at kunnskap om vitenskap var påtvunget fra eksperter. Læring skulle være levende, og lærer og elev likestilte. I den ånden grunnla han folkehøgskolen i Danmark, og i følge Horst også grunnlaget for måten å formidle forskning i Danmark som vi ser i dag. Det får oss til å tenke på nordmenns holdninger til vitenskap. Janteloven og anti-elitisme er stor her også, og ikke minst deler vi mye kulturell historie med Danmark. Men vi deler også kulturell historie med Sverige.
Har vi nordmenn annerledes holdninger til vitenskap enn Sverige?
Ligner vi mer på danskene?
Hjelp fra Tennessee
En skulle tro at en konferanse om kommunikasjon inneholdt gode foredrag av gode foredragsholdere, og at de som forsker på kommunikasjon var gode på å kommunisere selv. Svaret er stort sett nei. Derfor er det en lettelse når vi stikker på foredrag om «Training scientists in communication» og møter tre amerikanere fra University of Tennesse, Kentucky. Foredraget til «The Tennessee Three», bestående av Russel Hirst, Robert Legg og Mark Littmann, handler om å lære forskere å kommunisere.
«You have to tell a story, science is storytelling!» sier Littmann og etterlyser dramaturgi og oppbygging i forskningsformidling.
«Write simple, both the general public and other scientists want an easy text to
understand, don’t show off all the fancy words you know» forteller Hirst og ønsker lettere språk i både artikler forskningstidsskrifter og tabloide aviser. Robert Legg skulle ønske alle forskere lærte seg å selge sin egen forskning på fem minutter:
«Why, what and how. It all comes down to money in the end. The scientists who know how to sell their research to the general public also get more money for their research. Make yourself an elevator speech.You may not save the world, but you can make an impact on the people that you meet»
Under middagen sitter vi til bords med “The Tennessee Three” som har mange gode innspill på kurset vi prøver å sette opp på Universitetet i Oslo.
Hirst vil at unge forskere må tenke nytt og at de må gå i mot satte tenkemåter hos gamle professorer, eller dinosaurer som han kaller dem. Det er tydelig at det finnes en del dinosaurer i salen under spørsmålsrunden, særlig når de tre amerikanerne mener at man blir en bedre forsker av å kunne formidle.
Notatene våre tyder på at inpirasjonen herfra er stor. Det er skisser til nye formidlingsprosjekter i alle hjørner på arkene, og vi avtaler å spise lunsj med Hirst, Littmann og Legg for å få tips fra de om hvordan man kan forbedre norsk forskningsformidling.
Den store middagen
Konferanser i Frankrike er annerledes enn andre, ikke minst fordi de alltid er seint ute fordi de av høflighet venter på at folk skal komme tilbake fra lunsj. Som en australsk konferansedeltaker påpeker:
«Neste forelesning starter klokken to, men hva er den franske versjonen av klokken to?»
Den franske versjonen av klokken to er ti over halv tre. Så vet dere det. Den franske versjonen av omgivelser for konferansemiddag er annerledes den også. Gamle bygninger med speil og gull tidligere eid av hertuger, opera i marmortrapper som aperitif, og store haller med overveldende fransk mat og drikke. Natten er lang og minglefaktoren høy.
Norge da…
Å være på konferanser som dette og møte folk fra andre land, er som å gå på matmarkeder i Frankrike hvor alt du tenker er: «Norge da, hvorfor har vi ikke dette hjemme?»
De franske markedene gir inspirasjon til både kokkekunster på kjøkkenet og spirende formidlingsprosjekter i Norge.
Og på flyet tilbake til Norge kan vi ikke slå fra oss at vi var de eneste nordmennene der. Hvor er Norge? Forskningsformidling er jo noe som diskuteres hos oss også. Men det er nettopp det. Alt vi gjør er å diskutere, og gjerne det samme om igjen og om igjen, uten å komme videre. Det er på tide at vi satser ordentlig på forskningsformidling i Norge, og ikke bare sier at vi skal det.
Rebecca, Norith og Marit tømmer sparegrisene sine og drar på konferanse i Frankrike. Med seg tilbake til Norge tar de med seg nye formidlingstriks.
Heldigvis er vi i gang. Høstens tv-program på NRK, Folkeopplysningen, viser at noe skjer. Kudos til Forskerfabrikken og Inspiria Science Center som inspirerer barn til å forstå vitenskap. Men vi må gjøre det mulig for flere å få i gang slike prosjekter. Det trengs midler til å bedre formidlingskulturen blant fremtidens forskere, og vi trenger forskning på forskningformidling og forskningsjournalistikk. Vi trenger å vite mer om nordmenns holdninger til vitenskap.
Norge da…Kåm ån. Vi trenger å lære oss noen nye triks.
-
Line
