Når nettroll inntar virkeligheten
Lesetid: 6 minutterEn grovt fornærmende film om profeten Muhammed ble laget for å provosere. Nyansert mediedekning gjorde at konflikten ikke tok helt av.
Høsten 2012 ble filmen Innocence of Muslims kjent gjennom YouTube. Filmen krenket den islamske profeten Muhammed og skapte voldsomme reaksjoner i noen land.
Det så ut til å kunne bli enda en konflikt med religion og ytringsfrihet i sentrum. Utgangspunktet minnet om Salman Rushdie-saken fra 1989 og Muhammed-karikaturene i 2005 og 2006. Det var derfor forventet lange og store debatter i media om ytringsfrihet og hensyn til religiøse følelser.
Verden lot seg imidlertid ikke provosere av Innocence of Muslims i tilsvarende grad som av de andre konfliktene. Det er flere grunner til dette.
Innocence of Muslims
> Filmen “Innocence of Muslims” er laget av Nakoula Bassely Nakoula.
> Nakoula ville provosere muslimer ved å vise Islams «sanne» ansikt som en voldelig religion.
> Filmen fremstiller profeten Muhammed som en feig, dum, grådig og morderisk mann med tendenser til pedofili.
> Produksjonen er amatørmessig. Du kan lett se at det er brukt bluescreen og det er tydelig at navnet «Muhammed» er spilt inn i studio og lagt på i ettertid.
Blant annet kan det skyldes opphavsmennenes autoritet. Det kan også skyldes at Innocence of Muslims, Jyllands-Postens karikaturtegninger og Rushdies bok har ulik kulturell tyngde og kvalitet. Ikke minst kan det skyldes varierende mediedekning.
En undersøkelse av fem ulike nyhetsmedier avslørte en mediedekning som kan ha bidratt til å dysse ned filmens provoserende kraft gjennom valg av ord, uttrykk og fokus.
Likheter og forskjeller
Det er flere likheter mellom konfliktene. For eksempel startet alle konfliktene med et kulturelt uttrykk som ble oppfattet som fornærmende mot islam. En annen likhet er at konfliktene involverte mye oppstandelse med både fredelige og voldelige demonstrasjoner og protester, samt debatter i media.
Forskjellene, derimot, er mer interessante og kan forklare hvorfor Innocence of Muslims ikke førte til kaos av samme proporsjoner som Rushdie-saken og karikaturene.
Svak autoritet
For det første kan vi se på autoriteten til menneskene bak de ulike kulturelle uttrykkene.
Salman Rushdie, som ble beskyldt for å krenke islam i sin bok «Sataniske vers», er en vel ansett, prisvinnende forfatter og har skrevet mange skjønnlitterære bøker. Tegningene i karikaturstriden ble også tegnet av en profesjonell tegner og publisert først i et redigert medium, den danske avisen Jyllands-Posten.
Til sammenligning har vi mannen bak Innocence of Muslims, Nakoula Bassely Nakoula. Han er en Egyptisk kristen kopter bosatt i USA med et intenst hat mot Islam. Han er ikke en profesjonell filmskaper eller har noen tilknytning til noe filmmiljø.
Nakoula prøvde å holde identiteten sin skjult så lenge som mulig. Han er nemlig dømt for identitetssvindel og var ute på prøvetid med Internett-forbud i USA da filmen ble laget og publisert på YouTube. På grunn av bruddet på prøvetids-betingelsene ble han arrestert av amerikansk politi og stilt for retten etter at filmen ble kjent.
Mindre kulturell tyngde
Selve filmen har heller ikke samme kulturelle tyngde som Rushdies bok og karikaturene i Jyllands-Posten.
Filmen slik den ble publisert på YouTube fremstår som en filmtrailer for en lengre film. Den følger likevel ikke kjente sjangergrep fra filmtrailere. Den varer i rundt 15 minutter og har ingen voice-over som gir kontekst eller sammenheng til bildene vi ser. Klippene er dessuten for lange sammenlignet med hva som er vanlig i en trailer. I tillegg har filmen dårlig kvalitet på bilde, lyd, effekter, klipp og skuespill.
Ren provokasjon
Vi kan også sammenligne intensjonene bak disse tre produktene. Rushdie skrev en skjønnlitterær roman der noe av innholdet ble tolket som kritikk av islam. Tegningene i Jyllands-Posten var kritiske til religionen, men de hadde et formål: Å sette i gang debatt om selv-sensur i danske aviser.
Filmen, derimot, er tydelig laget kun for å provosere og krenke, uten noen dypere mening eller formål. Filmskaperen uttalte selv i et intervju at filmen ble laget for å provosere.
Medias rolle
Til å begynne med så altså Innocence of Muslims ut til å utvikle seg til en konflikt lignende Rushdie og Muhammed-karikaturene. Det var derfor forventet at medienes fokus ville være på å sette religion og ytringsfrihet opp mot hverandre.
Det var imidlertid ikke slik media fremstilte saken. Det viste en undersøkelse av alle nyhetsartikler som omhandlet saken på nettstedene til norske NRK, danske DR, britiske BBC, amerikanske CNN og Qatarbaserte Al Jazeera.
Ikke større narrativ
Resultatene av undersøkelsen viste blant annet at mediedekningen generelt hadde:
- Lav forekomst av ordene «terrorisme», «terrorist» og «terror»
- Lav forekomst av ordene «ekstremisme» og «ekstremist»
- Lite fokus på større tema som ytringsfrihet og religionsfrihet
«Terrorist» og «ekstremist» er ord som kan bære sterke assosiasjoner og vekke spesifikke følelser og bilder hos publikum. At disse ordene ikke ble brukt i særlig grad tyder på at nyhetsdekningen ikke ville plassere konflikten i en større sammenheng.
Journalister plasserer ofte nyhetssaker inn i allerede eksisterende historier eller narrativ, også kalt rammer. At ord som «ekstrem» og «terrorist» nesten ikke blir brukt viser at nyhetsdekningen ikke plasserte filmen i en terror-ramme. På samme måte viser det manglende fokuset på ytringsfrihet at nyhetskanalene i undersøkelsen heller ikke plasserte konflikten i en ytringsfrihet-ramme.
I stedet rapporterte mediekanalene hovedsakelig konkrete fakta om hva som hendte, for eksempel under demonstrasjoner, ambassade-angrep eller oppdateringer på ny informasjon om filmens skaper og produksjonsprosessen.
De virket ikke spesielt opptatt av å trekke inn overhengende og mer abstrakte tema som ytringsfrihet og religionsfrihet, noe som kan tyde på en slags tilbakeholdenhet i nyhetsdekningen.
Politikk i fokus
Antallet faktaorienterte rapporter i nyhetsdekningen ga det hele et politisk preg, og saken ble i større grad vinklet som en diplomati-sak mellom landene som ble involvert.
For eksempel ble amerikanske ambassader angrepet i flere land. Fokuset i nyhetsdekningen lå da på hva som hadde foregått, hvorfor angrepet fant sted, og hva som ble gjort for å ta de skyldige.
I karikatur-krisen i 2005 og 2006 var det bare den danske og den norske regjeringen som ble direkte involvert i konflikten. Begge vegret seg for å bli innblandet i noe som da ble ansett som en pressesak.
I konflikten om Innocence of muslims ble flere lands regjeringer trukket inn på grunn av ambassadeangrepene. Dette førte til at diplomatisk sikkerhet og internasjonale relasjoner ble sentrale politiske aspekter i mediedekningen.
Dette inntrykket av politikk i fokus ble forsterket av at statlige ansatte og politikere (for eksempel presidenter eller ministre) utgjorde hovedkilden i 32% av nyhetsartiklene. De utgjorde den nest største gruppen av hovedkilder.
Lite stereotypier
En konsekvens av at mediekanalene ikke trakk konflikten inn i en større «ytringsfrihet versus religionsfrihet»-kontekst var at nyhetsdekningen i mindre grad benyttet seg av stereotypier og generaliseringer.
Det ble ofte gjort et klart skille mellom de som demonstrerte mot filmen på en voldelig måte og majoriteten som enten ikke reagerte eller gjorde det på en fredelig måte.
Håndtering av nettroll
Filmskaperen bak Innocence of Muslims sammenlignes med nettroll av Rebecca MacKinnon og Ethan Zuckerman fra organisasjonen Global Voices Online. Nettroll er mennesker på internett som prøver å ta over samtaler ved å trakassere eller spre innhold for å provosere fram sterke, emosjonelle reaksjoner.
På nett begynner vi å bli vant til sånne troll og kan overse dem. Når de beveger seg over i den virkelige verden er de ikke alltid like lett å identifisere og håndtere.
Mer informasjon og kontekst i media er løsningen for å takle slike nettroll, ifølge MacKinnon og Zuckerman. Nyhetsformidlere et ansvar for å gi oss det ettersom media påvirker vår oppfattelse av verden rundt oss.
I mediedekningen av Innocence of Muslims ble enkelte aspekter underkommunisert. Noen av disse kunne gitt et mer helhetlig bilde av hendelsene og menneskene som var involvert. Et eksempel er at det var fredelige motdemonstrasjoner som ikke støttet de voldelige reaksjonene til filmen.
Det ville understreket at de som reagerte med vold bare utgjorde et mindretall av det muslimske verdenssamfunn, og dermed bidra til et kollektivt sett mer nyansert bilde av muslimer i vestlig media.
I det store bildet kan media slik sett bidra til å gjøre samhandling mellom forskjellige nasjoner og kulturer lettere.
