Algedød og blanke ark

Algerlever

Bra vekst etter fire dager.

Jeg hadde aldri trodd at døde alger skulle gå inn på meg. Til mitt forsvar er det snakk om ganske store tall, rundt regnet 200.000.000 døde individer, men likevel.

Følelsen av å se en slik gravplass den åttende dagen er ikke knyttet til sorg på noen måte, men til frustrasjon. Frustrasjon over at noe så lite og, i teorien, enkelt, skal være så vanskelig. For teorien er veldig enkel. Jeg skal holde et knippe alger i live i et par måneders tid, i løpet av denne tidsperioden skal jeg foreta noen målinger, og ved slutten av perioden skal jeg sammenligne tallene som målingene gir meg. Man skulle tro at en 25-åring ville klare dette, men det har jeg altså ikke gjort.

Ut med det gamle

Veileder prøver å oppmuntre som alle veiledere gjør, med setninger som: ”Dette er helt normalt” og ”Du må bare fortsette, prøve og feile”, uten at det får noen særlig innvirkning på undertegnedes sinnsstemning. Men denne foreløpig uforklarlige massedøden har ført med seg noen positive ringvirkninger.

For det første er den avanserte kjemostatløsningen blitt midlertidig lagt bort til fordel for manuelt håndverk. I praksis betyr dette en kraftig økning i min arbeidsmengde, men det blir færre variabler som kan gå galt, og dermed en større sjanse for at algene overlever.

IMG_0605

Massedød etter åtte dager.

Inn med det nye

Det skal sies at overgangen i teknikk ikke har gått helt smertefritt for seg. Dette manuelle håndverket innebefatter ikke mindre enn 40 punkter som må følges til punkt og prikke annenhver dag, og da går ting fort galt. Og galt, det har det gått, mange ganger.

Når jeg skriver dette innlegget har jeg endelig begynt å bli ordentlig varm i trøya og det begås færre og færre feil for hver dag som går. Skyene som har ligget rundt hodet mitt har fått en lysere farge. Frustrasjonen er i stor grad blitt byttet ut med håp, og jeg krysser fingrene for videre suksess.

Her kan du lese hva jeg forsker på og hvorfor.