Masterstudenten – elev eller forsker?

Å skrive en ”god” masteroppgave er ikke nødvendigvis et spørsmål om skriveferdigheter, det kan også være et spørsmål om hvordan den enkelte håndterer kravene og forventningene fra omgivelsene og den vanskelige posisjonen mellom studentrollen og forskerrollen.

Masterstudentene befinner seg i en spesiell posisjon når de skriver sin masteroppgave. På den ene siden er de fortsatt i en læringssituasjon – de er studenter som skriver en oppgave som er gjenstand for vurdering. På den andre siden går de inn i en forskerrolle – de gjennomfører en selvstendig vitenskapelig studie og bidrar dermed til kunnskapsutvikling i faget.

Tekst i kontekst

I min masteroppgave var jeg interessert i denne balansegangen mellom student- og forskerrollen og hvordan den blir synlig i tekstene. Enhver tekst formidler et inntrykk av skriveren som forteller noe om konteksten, om skriverens ståsted og identitet. Skriverne gir et inntrykk av seg selv både gjennom hva og hvordan de skriver. ’Hvilke inntrykk av seg selv som fagperson formidler skriverne gjennom språklige uttrykk’ var et vesentlig spørsmål. Materialet i undersøkelsen var innlednings- og teorikapitlene av fem masteroppgaver fra faget anvendt språkvitenskap. I tillegg ble det gjennomført et gruppeintervju med fire masterstudenter fra samme fag.

Studien tok utgangspunkt i tankene til den russiske språk- og kulturfilosofen Mikhail Bakhtin og hans grunnleggende dialogiske syn på språk. Det innebærer blant annet at en tekst ikke betraktes som en isolert størrelse, men at situasjonen den skrives i vil legge føringer på utformingen av teksten. En masteroppgave skrives ikke i et tomrom – blant annet spiller bestemte akademiske konvensjoner og normer for skriving, tidligere masteroppgaver, og veilederens og sensorens forventninger en viktig rolle i skrivingen som vil bli synlige i teksten. Et formål i min undersøkelse var å vise frem hvordan disse – ofte uuttalte – normene og forventningene kommer til syne i masterstudentenes tekster. Når vi som skrivere blir oppmerksomme på faktorene som virker inn på vår skriving og på måten ord og formuleringer formidler bestemte inntrykk av oss til våre lesere, får vi i større grad muligheten til å velge hvilket inntrykk vi ønsker å formidle.

Å demonstrere faglig kompetanse

I følge skriveforskeren Swales, som har undersøkt vitenskapelige artikler, er det vanlig at skriveren rydder plass til egen forskning i innledningskapitlet. Dette innebærer at skriveren viser nødvendigheten til egen forskning og sier noe om formålet og nytteverdien av egen studie. Den egne studien motiveres gjennom for eksempel å vise til manglende forskning eller uttrykke uenighet med tidligere undersøkelser. Slike beskrivelser viser tydelig ”forskerrollen” hvor forskeren fremstår som en kompetent fagperson som bidrar til utvikling av ny kunnskap i fagfeltet. Derfor var jeg spesielt interessert i avsnitt hvor masterstudentene beskriver formålet og nytteverdien av sin studie og begrunner egen forskning.

Analysene viser tydelig spenningen mellom selvstendig forsker og ydmyk student. I mitt materiale fant jeg både en markert fremvisning av egen faglig kompetanse, en autoritativ forsker-posisjon, og eksempler på usikkerhet eller ydmykhet, en forsiktig student-posisjon. Gjennom en fremtredende etablering av nisjen hvor skriveren peker på mangler i tidligere forskning, beskriver hvordan egen studie skiller seg ut og bidrar til ny kunnskap i fagfeltet, kommer en autoritativ forsker og fagperson til syne. På den andre siden har jeg funnet flere eksempler på en ydmyk studentskriver som er forsiktig og tilbakeholden i sine beskrivelser av formålet og nytteverdien av studien.

Spesielt bruken av dempere ser ut til å ha stor betydning for inntrykket skriveren formidler av seg selv som fagperson. Små ord som for eksempel ”vil” eller ”kan” utgjør en stor forskjell. Skriverne fremstår i større grad som autoritativ fagperson når de for eksempel skriver at deres studie ”vil være en nyttig ressurs” eller ”vil jeg bidra til” enn når de skriver ”jeg håper at denne undersøkelsen kan tilby noen perspektiver som kan være interessante”. Jeg ble selv mer oppmerksom på mine egne ubevisste uttrykksmåter og oppdaget at jeg automatisk brukte dempere som ”kan” eller ”kanskje” i mine tekster uten å være klar over det. På den andre siden ønsker ikke masterstudenter å fremstå som altfor ambisiøse, og bruker derfor ofte bevisst slike forsiktige formuleringer for å demonstrere at de er oppmerksomme på sin rolle som ydmyk student og ikke ønsker å overskride grensene for sin egen autoritet.

”But for student writers there is a fine line between sounding appropriately authoritative and overstepping the limits of their authority.” (Ivanic 1995:26)

 

Kunnskapsreferat eller kunnskapsbruk

I analysen av teorikapitlene var det påfallende at skriverne ofte brukte typiske skolske begreper som ”oppgave” og ”redegjørelse” , som f.eks ”I dette kapitlet vil jeg redegjøre for hvilke teoretiske og analytiske perspektiver jeg legger til grunn i oppgaven”. Disse ordene signaliserer tydelig skolesjangeren og læringskonteksten. Kanskje inviterer spesielt teorikapitlet i masteroppgaven til en gjenoppliving av kjent praksis fra skoledagene, hvor skriverne reproduserer kunnskap i fagfeltet for å vise at de er flinke og har lært noe. Dette kom også til uttrykk i gruppeintervjuet, hvor studentene nevnte at de opplevde det som unødvendig å måtte forklare grunnleggende begrep, men at de følte seg nødt til å gjøre det for å vise hva de kan. Det kom tydelig frem at de er klar over forskjellen mellom de ulike forventningene som er knyttet til henholdsvis en student- eller forskertekst.

Kunnskapsreferat (knowledge telling) og kunnskapsbruk (knowledge transforming) er begreper fra Bereiter og Scardamalia som jeg har brukt for å undersøke forskjellen mellom en tekst som gjør rede for etablert kunnskap og en tekst som tar denne kunnskapen i bruk. En tekst preget av kunnskapsreferat kjennetegnes av mange kildehenvisninger og er først og fremst en gjengivelse av det som står i faglitteraturen – og dermed en typisk skoleoppgave hvor eleven viser at han eller hun kan leksa si. Flere teorikapitler i mitt materiale bar tydelig preg av kunnskapsreferat.

En tekst preget av kunnskapsbruk derimot viser tydelig sammenhengen mellom den etablerte kunnskapen i fagfeltet og eget forskningsprosjekt – noe som jeg også har sett eksempler på i min studie. I disse eksemplene relaterer skriverne teoretiske begreper til sin egen studie og gjør dermed relevansen av disse tydelig for leseren. En slik kunnskapsbruk reflekterer i større grad den aktive prosessen hvor skriveren har vært i dialog med faglitteraturen og har utviklet selvstendige tanker og en egen posisjon i forhold til den etablerte kunnskapen som finnes i fagfeltet. På denne måten kommer forskerstemmen og en viss faglig autoritet i større grad til uttrykk enn når skriveren forblir i elevrollen og skjuler seg bak anerkjente teoretikere i et kunnskapsreferat.

Inngrodde forståelser av skolepraksiser og elevrollen vises også i selve betegnelsen masteroppgave som gjenspeiler skole- og læringskonteksten. Først som doktorgradsstudent kan skriveren forlate den typiske skolesjangeren oppgave og skrive en avhandling – et begrep som i større grad assosieres med kunnskapsutvikling i akademia.

Mot en selvstendig stemme

Å skrive masteroppgave er en sosial handling hvor skriverne bevisst og ubevisst tilpasser seg kravene fra omgivelsene. Å skape bevissthet om disse komplekse prosessene vil hjelpe både veiledere/sensorer i deres lesing og vurdering, og masterstudenter i deres skriving av masteroppgaven.

Læringsmål og vurderingskriterier i høyere utdanning legger vekt på selvstendig tenkning og utvikling av en egen fagposisjon. Derfor trenger vi mer kunnskap om hvordan slike kvaliteter kan ses i teksten – og ikke minst hvordan slike evner kan styrkes. I hvor stor grad blir masterstudentene betraktet som ”forskere”? Finnes det arenaer hvor de får anledning til å prøve ut og utvikle en egen fagposisjon? Eller blir de fortsatt sett på som ”elever” hvor fremvisning av kunnskap er viktigere enn utvikling av ny kunnskap?

Bevisstgjøring om språklige valg og hvordan disse er med på å formidle bestemte inntrykk av skriveren, vil hjelpe masterstudenten i hennes skriving. Selv om det ikke finnes noen klar oppskrift for fremvisning av selvstendighet i teksten, så vil blant annet kunnskapsbruk og en moderat og hensiktsmessig bruk av dempere formidle inntrykket av en selvstendig fagperson. Når skriverne ikke bare redegjør for teorien, men også tydelig viser sammenhengen mellom den presenterte teorien og sin egen studie, er dette i større grad et tegn på en selvstendig stemme enn et kunnskapsreferat hvor hensikten med redegjørelsen av teori ikke blir tydelig. Når skriveren bruker etablert kunnskap i fagfeltet for å bygge videre på den og knytte den til egne formål, oppstår det noe nytt og en selvstendig stemme kommer til syne.

  • Anna Blix

    Oi, mye informasjon her som det er bra å vite! Skal definitivt lese denne saken igjen før jeg for alvor går igang med å skrive min egen masteroppgave.

  • Trine Midtlie

    Veldig nyttig i den prosessen jeg befinner meg i akkurat nå : )

  • Veldig bra, og utrolig nyttig. Skal lese selve oppgaven etter hvert. Liker veldig godt det du sier om kunnskapsbruk og kunnskapsreferat, samt det å finne sin egen stemme. Prøver selv å være oppmerksom på dette i forbindelse med egen oppgave. Ikke alltid så lett, men jeg tenker på eierskapet til egen oppgave, og da er det viktig at “stemmen” er din egen og at kunnskap blir brukt, ikke referert.

  • Pingback: Masterstudenten – elev eller forsker? « AltUnd()