Masterbloggen

Begreper som praktiske verktøy

Lesetid: 8 minutter

I store deler av filosofien snakker man om det man driver med som å analysere begreper. Helt fra deltakerne i Platons dialoger søkte svar på spørsmål som «Hva er kunnskap?» og «Hva er rettferdighet?» har begrepsanalyse vært en primær filosofisk aktivitet. Men hva er det som avgjør om en begrepsanalyse er god eller riktig?

Det er dette jeg har forsøkt å svare på i masteroppgaven min. Jeg mener at de praktiske formålene vi har med begreper i utgangspunktet – å opparbeide forståelse, kunnskap, forklaringsevne, og så videre – gir opphav til en mengde normer som vi kan dømme begrepsanalyser etter. Dette svaret avviker fra en mer tradisjonell oppfatning som går ut på at begrepsanalyser er riktige dersom de uttrykker en sannhet om det analyserte begrepet, og uriktige dersom de feiler i det.

Når jeg snakker med andre om temaet for oppgaven får jeg ofte en reaksjon som går i retning av: «Det er vel opp til enhver hva man legger i begrepene sine – jeg har mitt begrep om rettferdighet og du har ditt.» Da må jeg svare for meg, for prosjektet mitt hadde ikke vært holdbart på dette premisset. Om det hadde vært helt opp til den enkelte å legge det innholdet en behager i begrepene sine, hadde det ikke vært rom for å dømme begrepsbruk som riktig eller gal.

La oss forestille oss dette. Vi kan tenke oss at en tredjepart kommer og sier at dette ikke er en tekst, at det ikke faller inn under begrepet hans om en tekst. Da er det er på sin plass å si at han ikke har riktig grep om hva en tekst er. Vi kan heller ikke analysere et begrep etter personlig forgodtbefinnende. Vi må ta hensyn til det innholdet begrepet er gitt med på forhånd, og vi må ta hensyn til hvordan det er riktig å fremstille det innholdet. Videre blir det en metodologisk oppgave å fremstille kriterier for hvordan begrepsanalyse bør gjøres, som ivaretar slike rettmessige hensyn.

Å anvende et begrep riktig

Vi bruker begreper for å forstå oss på verden og hverandre. I grunn er det ikke mulig å forstå seg på noe som helst uten å anvende begreper. Begreper er forståelsens redskaper. I dagligtale pleier vi ikke å snakke om «begreper» med mindre det siktes til et uvanlig eller teknisk begrep – for eksempel sosial integrasjon eller soft power – men det betyr ikke at alle de andre uttrykkene vi tar i vår munn ikke også er uttrykk for begreper. Vi har begrepet om å lese og begrepet om en skje; begrepet om et menneske og om en forrykende forestilling. Dette er også begreper, enda vi sjeldent omtaler dem som det.

I filosofien er det vanlig å analysere de begrepene som det er knyttet høy praktisk og teoretisk verdi til. Blant gjengangerne har vi begreper som rettferdighet, kunnskap, årsaksforbindelse, objektiv representasjon og person. Når vi analyserer disse begrepene er det fordi vi ikke kan knytte slik verdi til dem og samtidig la det være vilkårlig når det er riktig å anvende dem. Å klargjøre begrepene, i form av å gi dem anvendelsesbetingelser, gjør det uvilkårlig når det er riktig å anvende dem.

La oss spole litt tilbake og gjenta poenget som gjør det mulig å si noe om begrepsanalytisk metode. Man kan anvende begreper riktig, og man kan anvende dem feil. Det er riktig å anvende begrepet om et kjøkkenapparat på en mixmaster; det er feil å anvende begrepet om en bok på samme gjenstand. Hvis det finnes riktige og uriktige anvendelser av begreper – og dermed riktige og uriktige ting å si om innholdene til begreper – så kan vi tenke oss at det finnes en mengde begrepslige sannheter. Det vil si, vi kan tenke oss at det finnes påstander som er sanne alene i kraft av begrepene de består av.

Begrepsanalyse
– En begrepsanalyse er en påstand med to deler, analysandum (det som blir analysert) og analysans (det som analyserer, med betingelser for når begrepet kan bli anvendt).
– Den klassiske formen for begrepsanalyse gir nødvendige og tilstrekkelige betingelser for begrepets anvendelse. Dette gjenspeiles i at det står «hvis og bare hvis», som betyr at det som står før «hvis og bare hvis» bare er tilfellet når det som står etter «hvis og bare hvis» er tilfellet, og kun da.

Et eksempel kan være:

«En mann er en ungkar hvis og bare hvis han er ugift og ikke har vært gift».

Det er ikke en tilfeldig egenskap ved verden at ungkarer er ugifte – det er en konsekvens av hva det vil si å være ungkar; en begrepslig nødvendighet.

Det er ikke langt fra tanken om at det finnes begrepslige sannheter til tanken om at begrepsanalyser er riktige for så vidt som de uttrykker slike sannheter. Dette er en oppfatning flere filosofer selv har hatt om virksomheten sin. For eksempel sier den tradisjonelle analysen av å vite:

Forklaring til eksempelet:
– A står for en hvilken som helst kunnskapshaver, og p står for et hvilket som helst kunnskapssinnhold.
– Den setningslogiske formen til analysen er «q hvis og bare hvis r og s og t».
– «p er sant», «A tror at p» og «A har grunn til å tro at p» er betingelser for anvendelsen av begrepet om å vite.
– Hvis analysen er riktig kan det aldri være tilfellet at noen vet noe uten at de også tror det de vet, at det de vet er sant, og at de har grunn til å tro det de vet, og kun da vet de.

«A vet at p hvis og bare hvis det er sant at p; A tror at p; A har grunn til å tro at p».

I følge tanken vi vurderer nå, så er denne analysen riktig bare dersom den uttrykker en sannhet om begrepet om å vite; at analysen ganske enkelt uttrykker innholdet vårt begrep om å vite har.

Intuisjoner som datamateriale

Men denne ideen om at det finnes begrepslige sannheter – og at det for analyser gjelder å innfange disse – er problematisk. For hvilken tilgang til begrepslige sannheter kan vi skryte på oss? Hva slags bevisgrunnlag har vi å vise til for å begrunne en begrepsanalyse? Det er ikke slik at vi har noe «ordinært» empirisk datamateriale å teste begrepsanalyser på. Oppfatningen har ledet filosofer til å tro at det eneste vi har å gå på, når vi driver med begrepsanalyse, er intuisjonene våre om hvordan det er riktige å anvende begrepene. Tanken er da at en begrepsanalyse er begrunnet for så vidt som den støtter intuisjonene våre om hvordan det analyserte begrepet skal anvendes. På denne måten blir intuisjonene våre forstått som nøkler til et univers av begrepslige sannheter.

Tanken om at filosofisk teori støtter seg på intuisjoner ble kritisert fra flere hold, og med rette. Intuisjoner kan ikke spille rollen som bevis for begrepsanalyser. Uansett hvordan vi forstår eller konstruerer intuisjoner vil de ikke være noe annet enn en bestemt type oppfatning. Det finnes ikke noen spesielle egenskaper ved intuisjoner som gjør dem mer skikket til å spille rollen som bevis enn helt ordinære oppfatninger. Siden vi ikke kan behandle ordinære oppfatninger som bevis for det de handler om, blir det også feil å behandle intuisjoner som bevis for det de handler om. Jeg har for eksempel en oppfatning om at det ikke finnes noen gud. Men jeg kan slett ikke vise til det faktum at jeg har denne oppfatningen for å begrunne at det ikke finnes noen gud. Poenget her er at det er vi som er ansvarlige for å begrunne intuisjonene og oppfatningene våre. Da er det absurd å skulle behandle dem slik som empiriske og eksperimentelle vitenskaper behandler sitt datamateriale.

Selv om vi ikke har noe annet å gjøre, når vi skal få frem innholdet i et begrep, enn å uttrykke oppfatningene og intuisjonene vi har om begrepet, betyr det ikke at det bare er å få disse oppfatningene og intuisjonene «på bordet» og så slutte oss til den analysen som stemmer best overens med dem. Oppfatningene og intuisjonene våre er selv underlagt kritisk refleksjon og rasjonell overveielse.

Normer for begrepsanalyse

I metodologien jeg forsvarer spiller intuisjoner ingen sentral plass. Jeg foreslår, imot den beskrevne metodologien, at det er et mangfold av faktorer som avgjør om en begrepsanalyse er verdt å slutte seg til. Som sådan er disse faktorene normer for begrepsanalyse. Jeg mener at det er en stor mengde normer som er blitt feilaktig neglisjert i den filosofiske debatten. Disse kjennetegnes først og fremst ved at de knytter seg til begrepsanalysers praktiske verdi. Med andre ord er de naturlige svar på spørsmålet: «Hvorfor har vi begrepsanalyse?».

Her skal vi nøye oss med å se på én norm. Den sier at begrepsanalyser bør fremme forståelsen vår av det analyserte begrepet. For å få et grep om hva dette vil si kan vi anta at vi har en viss grad av førteoretisk forståelse av begrepet som blir analysert. Begreper kan være mer eller mindre bestemte; de kan ha et mer eller mindre klart innhold. Denne normen sier da at de anvendelsesbetingelsene analysen foreslår (f.eks. «A tror at p» i analysen av å vite ovenfor) bør være bedre forstått enn begrepet som blir analysert (begrepet om å vite). Jeg mener det er helt essensielt at analyser tjener forståelsen vår, og at mange metodologier, slik som den intuisjonsbaserte teorien, ikke kan ivareta dette prinsippet.

Det er greiest å se betydningen av en norm, og dermed karakteren på metodologien den er en del av, ved å vurdere brudd på normen. Som et eksempel på brudd med normen om å bedre forståelsen av et analysert begrep kan vi tenke oss en analyse av årsaksbegrepet som bruker begrepet om påvirkning i anvendelsesbetingelsene. Det er en analyse som ikke fremmer forståelsen vår av hva det vil si at noe er en årsak, den utlegger bare noe vi allerede vet. Det vil være en såkalt sirkulær analyse, fordi det analyserte begrepet blir analysert med seg selv, eller med begreper som på et vis allerede forutsetter det. Det er ikke slik at det er usant å si at X forårsaker Y hvis og bare hvis Y er under påvirkning av X, og sånn sett er det helt klart at denne analysen ikke går på tvers av årsaksbegrepets innhold. Likevel er det en håpløs analyse. Dermed kan vi slutte at det ikke holder å vurdere om analysen fanger inn begrepets innhold.

Muligheten for revisjon

Hvis vi går med på at begrepsanalyser er underlagt praktiske (og rasjonelle) krav, bør vi også gå med på at begrepsanalyser kan være revisjonistiske. Det vil si, begrepsanalyser kan gi anvendelsesbetingelser som ikke matcher det analyserte begrepet perfekt, men allikevel ikke feile som analyser.

For å se hva som står på spill her må vi introdusere et teknisk vokabular. Kall begrepet, slik vi bruker det før vi har analysert det, for det «føranalytiske begrepet» og begrepet, for så vidt som vi lar analysen bestemme dets innhold, for det «analytiske begrepet». Hvis det føranalytiske begrepet ikke er godt nok egnet til de oppgavene vi har begrepet for, kan det være en rettmessig jobb for en analyse å skjerpe begrepet slik at det tilegnes et innhold som er bedre skikket til å gjøre de oppgavene.

Det er en gjenklang av dette i arbeidet til empiriske vitenskaper. Om sosiologer for eksempel skal gjøre en studie for å finne ut hvem eller hvilke grupper som har høyest utdannelse, så er de nødt til å operasjonalisere begrepet om høy utdannelse. De kan ikke lene seg på et intuitivt, føranalytisk grep om utdannelsesnivåer. De må knytte det til bestemte variabler som grunnskole, videregående utdanning, bachelor-, master- og doktorgrad, skille mellom høyskoler, universiteter og andre institusjoner, og passe inn de ulike profesjonsutdanningene et sted. Da kan det hende, i enkelte tilfeller, at deres analytiske begrep om høy utdannelse skiller seg fra vårt føranalytiske begrep. Det kan være uskarpheter i de føranalytiske begrepene våre som analyser går på tvers av for å komme frem til et begrep som er mer anvendelig.

Begrunnelsen for at vi skal tillate revisjonistiske analyser er den samme som motivasjonen for å fremme praktiske og rasjonelle krav til analyser. Begreper er først og fremst praktiske verktøy. Vi forstår oss ikke på noe uten å ta begreper i bruk. Om analyser kan bidra til å gjøre begreper mer skikket for det vi trenger dem til, så er det alt vi kan ønske oss.

Tittelen på oppgaven min, «Concepts Unbound», kommer av det revisjonistiske elementet: Vi er ikke fullstendig bundet av begrepsrammeverket vi analyserer med utgangspunkt i. Vi bør tillate endring ved behov. En annen måte å si det på er at denne metodologien tillater at begrepsanalyser kan være syntetiske; at man kan skape nye begreper i analyse. Dette kan synes paradoksalt: Analyse og syntese er jo liksom motsetninger. I analyser stykker man opp et allerede gitt innhold, mens man i synteser setter sammen et innhold. Men jeg mener vi tar feil om vi skal skille skarpt mellom analyse og syntese. Det vil alltid være et gradsspørsmål om hvor mye overensstemmelse det er mellom det analytiske og det føranalytiske begrepet.

Les mer i Sigurd Jorems masteroppgave: Concepts Unbound: A Norm-Based Account of the Justification of Conceptual Analyses