Men vi er alle feminister!
Lesetid: 2 minutterHøsten 2006 dro jeg til Nepal for å være praktikant på den norske ambassaden i Kathmandu. Jeg håpet samtidig å finne frem til en egnet problemstilling for masteroppgaven min i Sør-Asiastudier ved Universitetet i Oslo. Jeg ønsket å skrive om noe som var aktuelt for Nepal i den perioden de da var inne i. Borgerkrigen var i ferd med å avsluttes og de aller fleste var optimistiske med tanke på «det nye Nepal». Nye samfunnsstrukturer skulle dannes, og mange ville ta del i utviklingen.
- Madhesikvinner som deltar på markeringen av den internasjonale menneskerettighetsdagen i Chitwan, Terai i 2007. Foto: Kjersti Johannessen
Ikke mange dager etter min ankomst, deltok jeg i et møte med representanter for flere av de ulike kvinnegruppene i Nepal. Krefter innen ambassademiljøene og FN ønsket å samle disse organisasjonene slik at de skulle stå sterkere sammen, og på den måten bli mer betydningsfulle. Men på dette møtet kom det tydelig frem at særinteressene for hver av organisasjonene virket sterkere enn ønsket om samarbeid. Nepal er et samfunn med mange skillelinjer, ikke minst mellom kaster og etniske grupper. Opplevelsen ga meg lyst til å finne ut mer om hvor viktig det feministiske fellesskapet var blant kvinner med svært ulik bakgrunn.
Det var forsket lite på kvinnebevegelser i Nepal tidligere. Jeg syntes derfor det var interessant å se nærmere på dynamikk og samarbeid i en kultur hvor så mange forhold virker splittende.
Det ble en spennende reise, med gripende historier, latter, tårer og mange kopper te. Jeg snakket blant annet med dalitkvinner, høykastekvinner, maoistene og organisasjonen for enker og enslige. I tillegg intervjuet jeg flere representanter fra det internasjonale miljøet – de som forsøkte å få kvinnene til å jobbe sammen.
Samtalene med noen av Nepals modigste kvinner ga meg en opplevelse og innsikt jeg ikke ville vært foruten.
