Masterbloggen

Flukten fra mennesket

Lesetid: 7 minutter

Houellebecqs roman Underkastelse kan leses som et eksempel på Hobbes politisk-filosofiske teorier i verket Leviatan.

Leviatan er et kjent filosofisk verk som skildrer menneskets natur og hvorfor menneskets skjebne er evig borgerkrig. Men, verket gjør mer enn å påvise problemer, det er en brukerveiledning til fred. Bare underkastet den allmektige Leviatan (les: enehersker) kan mennesket stole på at dets sikkerhet og lykke ivaretas. Men på bekostning av hva?

Naturtilstanden, frihetsprinsippet, menneskelig lidenskap, underkastelsen og sinnets nederlag er elementer i Underkastelsen, som leder mot en Hobbesiansk lesning av Houellebecq , eller for å sette det på spissen: filosofen Hobbes teorier tar form gjennom romanen Underkastelsen.

Å leve sammen med andre mennesker

I min nærlesning av Underkastelse har jeg sett på Houellebecqs skildring av naturtilstanden hos mennesket: en tilstand basert på Hobbes forestilling om menneskets absolutt frihet til å bevare selvet, og som følge av dette eksisterer i konflikt og frykt.

Paris, der Houellebecqs historie utspiller seg, er på randen av borgerkrig. De stadige sammenstøtene mellom muslimske innvandrere og innfødte borgere (ofte fra ekstrem høyre) beskrives fra sidelinjen av hovedpersonen.

Skildringen av denne krigstilstanden er dyster og detaljert og viser gjerne kjølvannsbildene av fysiske sammenstøt det være seg brennende biler, forlatte gater, blodige lik, knuste ruter osv. Beskrivelsene og gjerne plasseringen av dem i boka er også preget av tilfeldighet og noe uryddighet, noe som er med på å forsterke følelsen av brutalitet, frykt og uforutsigbarhet.

For å underbygge grunnen til denne naturtilstanden følger romanen de negative tankerekkene til hovedpersonen François. Romanen er fylt med hans indre monologer som viser sterke misantropiske holdninger til sine likesinnede, noe vi også kjenner igjen hos hovedpersonen i blant annet Utvidelse av kampsonen fra 1994.

Sentralt i Hobbes teorier rundt naturtilstanden ligger den medfødte uegnetheten til å leve sammen som mennesker. Mennesket er av natur i konflikt med andre mennesker.

François´ dystre verden

Hobbes presiserer i Leviatan: «les humains n’éprouvent aucun plaisir (mais plutôt un grand déplaisir) à demeurer en présence les uns des autres», som forklarer at mennesket finner ingen glede, men heller stor misnøye ved å være med hverandre.

En setning som gir gjenklang i François’ egne følelser om menneskeheten: «je n’éprouvait aucune satisfaction à me retrouver au milieu de mes semblables», han forteller at han finner ingen tilfredsstillelse ved å være blant sine likesinnede.

Ifølge Hobbes er det 3 grunner til konflikt hos mennesket: «la competition, la défiance et la gloire»:

• konkurranse
• mistillit
• ære

Hos Houellebecq overlappes disse grunnene til konflikt med «la domination, l’argent et la peur»:

• dominans
• penger
• frykt

– noe som understrekes både i Utvidelse av kampsonen og Underkastelse.

Fred krever underkastelse – steget mot Hobbes

To sentrale begrep tvinner Hobbes og Houellebecq sammen: selvoppholdelsesdriften og individualismen.

Hobbes snakket i sin tid om selvoppholdelsesdriften som er en del av menneskets naturtilstand. Denne driften er menneskets instinkt til å beskytte seg selv og hevde egen person, og i naturtilstanden står hvert enkelt individ fritt til å følge sine lidenskaper (les passions), noe som gjør det umulig å leve sammen.

Hos Houellebecq kan vi gjenkjenne selvoppholdelsesdriften i begrepet individualisme. Den moderne individualismen har gitt mennesket for stor frihet, noe som fører til konflikt og konkurranse om de forskjellige lidenskapene hos mennesket.

Begge begrepene baserer seg på en absolutt frihet for individet, der ethvert menneske lever sitt liv i fullstendig frihet til å følge sine lidenskaper. Hobbes argumenterte for at denne friheten gjør fred uoppnåelig, noe som eksemplifiseres til fulle i Underkastelse.

Underkastelse viser blant annet hvordan Francois’ lidenskaper (bl.a sin akademiske karriere og ubundet sex) har fått fullt utløp gjennom hans individuelle friheter, og han er fremstilt som et miserabelt og ensomt menneske som ikke står for noe.

Dette er ikke et nytt karaktertrekk i Houellebecqs bøker, tvert imot, men i tidligere romaner har Houellebecq fremmet hendelsesforløp som gikk ut på å viske ut de konfliktskapende, menneskelige lidenskapene og lystene for å oppnå varig lykke. Dette fordi han mener og har ment, at universet av menneskets lidenskaper er et motbydelig og brutalt univers der sykdom, selvmord og drap regjerer.

Bøkene hans, De elementære partiklene (1998) og Muligheten av en øy (2005) innebærer begge en idé om «néo-humains» (nye mennesker) i form av genetisk kontrollert kloning av perfekte mennesker uten seksuelle behov. Samfunnet blir bestående av udødelige, apatiske og kjærlighetsløse neomennesker, men oppnår på denne måten såkalt fred.

Islam som Leviatan

I Underkastelse tar Houellebecq i så måte et stort steg i Hobbes’ retning. I stedet for å forsøke å viske ut disse menneskelige lidenskapene så bør vi forsøke å holde dem igjen, begrense friheten og underkaste mennesket en absolutt makt, i romanen er denne makten islam.

Det handler om å frivillig gi opp råderett over egen person til en totalitær makt. Leviatan, sjøuhyret fra Hobbes’ verk forestiller islam i Houellebecqs roman. Som karakteren Robert Rediger sier det i romanen: «le sommet du bonheur humain réside dans la soumission la plus absolue» , – selve høydepunktet i menneskelig lykke ligger i den absolutte underkastelse.

Religion – et fredsprosjekt

Og når vi er inne på religion er det viktig å presisere at både Hobbes og Houellebecq stiller seg kritiske til guds eksistens.

I Leviatan er hele kapitler satt av til å diskutere den kristne stat. Likevel presiseres det at en inngåelse av samfunnskontrakten og tiltredelsen av en ny overmakt ikke er underlagt noen gud. Det er opp til den valgte makten å bestemme hva samfunnet skal tuftes på.

Hobbes understreker at det er opp til herskeren (den suverene) å tillate eller forby profetene, dersom herskeren forkaster dem så skal heller ikke folket lytte til dem. En slik bastant holdning til guds eksistens var svært uvanlig på 1600-tallet og selv om diskusjonen rundt hvorvidt Hobbes virkelig var en ateist fortsetter den dag i dag, så må man anta at det å være ateist for 300 år siden ikke kan sammenlignes med dagens ateisme.

Hobbes mente nemlig også at religion var medfødt og særegent for mennesket, nettopp derfor oppstår paradokset «gud eksisterer ikke, men ateisme er umulig».

På samme måte kan vi lese Houellebecq. Selv er han ateist, men har sterk tro på at religion er med på å bygge de mest levedyktige og samlende samfunnsstrukturene, dette kommer tydelig frem i Underkastelse. Når det politiske partiet «fraternité musulmane» vinner valget, blir Frankrike underlagt sharia. Ironisk nok fører dette til stabilisering. Opptøyene forsvinner og landet bygger sterkere bånd med Europa og orienten.

I boken understrekes det også, blant annet av Robert Rediger, at «les vrais athées, au fond, sont rares» – ekte ateister er sjelden vare. Der fremstilles ateismen mer som en slags fantasi for dem som påstår at de er det.

“Det finnes ikke noe Israel for meg”

Hovedpersonens stadige lengsel etter substans i livet sitt gjør at han ofte tar opp og stiller spørsmålstegn rundt religion. Religion er hele veien et sårt tema for François da katolisismens ånd har forlatt ham og forsøk på å finne tilbake til troen ender med skuffelse.

Det hjelper heller ikke at Myriam (kjæresten) er jødisk og ender med å flykte til Israel med familien, som fremstår som et slags siste tilfluktssted, et sted som ikke finnes for François, eller som han sier det selv; «Il n’y a pas d’Israel pour moi», – det finnes ikke noe Israel for meg.

Mangelen på et bedre alternativ og den voksende tomheten fører til at han underkaster seg islam i slutten av boka.

Og det er dette som legger bakgrunnen for ideen om menneskets ikke-eksistens. Å underkaste seg ansees som en passiv handling. Som Hobbes påpeker; «J’autorise cet homme ou cette assemblée d’hommes, et je lui abandonne mon droit de me gouverner moi-même […]», man godtar å gi fra seg bestemmelsesretten over seg selv til noen andre.

En fellesnevner for Houellebecqs romaner er deres evne til å frustrere sine lesere med et typisk karaktertrekk hos hovedpersoner og bipersoner i bøkene.

Underkastelsen

«Jeg tenker ikke, altså er jeg ikke»

I Underkastelse, tross de brutale sammenstøtene mellom befolkningsgrupper og medias berøringsangst overfor samfunnets problemer, virker François veldig passiv gjennom historiens forløp. Den politiske krisen landet står ovenfor stiller han seg også meget nøytral til, selv når det muslimske partiet «fraternité musulmane» plutselig vinner og Frankrike blir underlagt et moderat shariasystem.

Ikke engang hans fars bortgang ser ut til å føre til noen nevneverdig reaksjon, og sist men ikke minst gjør han intet forsøk på å overtale Myriam til å bli værende i Paris, han lar henne forlate ham for alltid uten å stille spørsmål.

Passiviteten til de forskjellige karakterene i boka, særlig François, skaper et vakuum av handlingslammelse og påkaller Descartes’ «cogito ergo sum» ; «je pense donc je suis» – jeg tenker altså, er jeg.

Dersom man snur om på systemet får man «jeg tenker ikke, altså er jeg ikke», noe karakterene i boka gjennom sin passivitet viser til fulle. Underkastelse er å gi fra seg bestemmelsesrett over seg selv, det er sinnets nederlag og da også begynnelsen på menneskets ikke-eksistens.

Konklusjonen, eller?

Samfunnet i Underkastelse er bygget rundt et system som har mistet folkets tillit. Den fullstendige frigjørelsen av individet og dets søken på lidenskapene har ført til et samfunn på randen av borgerkrig som er fylt med vold, egoisme og likegyldighet. Den eneste måten å komme seg ut av dette samfunnet på er menneskets fullstendige underkastelse, slik Hobbes så det for seg i Leviatan.

Men, hva kan vi hente fra en analyse som dette? Dersom Houellebecq i Underkastelse trekker like mørke linjer til mennesket som Hobbes gjorde det i Leviatan, betyr det at samfunnet fortsatt ikke har kommet lenger? Når alt kommer til alt så er romanen bygget på fiksjon, men blandet med akkurat nok virkelighet til at man ledes til å stille disse spørsmålene.

Det må være opp til den enkelte leseren å vurdere graden av virkelighet, men dersom mennesket finner fred i underkastelsen vil det være på bekostning av friheten, to verdier som vanskelig kan veies opp mot hverandre. Demokratiet taper i Underkastelse, menneskets intellekt taper.

Kanskje poenget i Underkastelse er at fred ikke kan oppnås hos mennesket, at for å komme dit må mennesket bli noe mer enn mennesket, eller gi opp noe som definerer oss som mennesker. Som François sier til Myriam før hun flykter til Israel:

“det finnes ikke noe Israel for meg”.

Med andre ord finnes det ikke noe tilfluktssted, det finnes ingen løsning. Og dersom religion ikke lenger kan fylle tomrommet mennesket har skapt i sin søken på individuell tilfredsstillelse, så kanskje litteraturen kan? Det kan i det minste virke slik for Houellebecq, inntil videre.