«Skulle bare skremme’n!»

Etniske minoritetsgutter leker med majoritetens fordommer og stereotypier. De fleste etniske minoritetsgutter oppfører seg bra på skolen, snakker et utmerket norsk, går på fotballtrening, gjør lekser og kommer hjem til avtalt tid. Til tross for at de er godt tilpasset det norske samfunnet og «føler seg norske», velger de noen ganger å kontrollere sosiale situasjoner og «få respekt» gjennom å overdrive sider ved sin etniske identitet og fremstå som kriminelle minoritetsgutter.

Å hevde sin “annerledeshet”

Flere ganger i løpet av mitt sosialantropologiske feltarbeid i Oslo indre øst, så jeg hvordan minoritetsgutter spilte på stereotypiske forestillinger som den etniske majoriteten hadde om minoritetsgutter.

Språket

Et veldig vanlig virkemiddel var å gradvis legge om språket når det var flere majoritetsnordmenn tilstede. Selv om ingen av guttene på noen som helst måte snakket et aksentfritt norsk, brukte de   enda mer aksent, flere a-endelser og snakker generelt høyere på morsmålet, iblandet noen mer høylytte utbrudd på norsk eller kebabnorsk slik at de som satt rundt vagt kunne ane hva de snakket om. Veldig ofte var det slik at de ordene som ble ytret høyest og på norsk er litt «forbudte», slik som hasj og gangster.

Kroppsspråket

Det var også lett å merke seg at de la om kroppsspråket og inntok en «gangster-posering»: de huket seg litt sammen, tok skuldrene forover og skulte på verden rundt seg. Det var også vanlig å snakke lavt sammen for nå og da å bryte ut i høylytt latter.

”Blikket”

Å bli sett på, eller «blikket» som de kalte det, var heller ikke noe informantene mine så mildt på når de var i «farlig innvandrergutt»-modus. Jeg observerte en av dem tenne på alle pluggene da han ble «sett på» av noen majoritetsgutter på en utdannningsmesse: «Hva faen’a!?! Ikke se på meg’ a! Hva er det du ser på, jævla potetmorrapuler! Har du ikke sett en utlending, før’ ell!?!».

Spille på frykt

Det var heller ikke uvanlig å spille på mange etniske majoritetnordmenns frykt for islam og terrorisme. Jeg overhørte en gang en minoritetsgutt si følgende halvhøyt til en annen minoritetsgutt mens en gjeng etniske majoritetsgutter hørte på: «Hva skal du bli når du blir stor’a? Nei, veit ikke, jeg. Jeg vil jo gjerne bli advokat, da, men jeg tror pappa vil at jeg skal på madrassa i Pakistan og bli terrorist….høhøhøh!». De etnisk norske guttene som stod like ved, så skeptiske ut.

Poteter og utlendinger

Det er ikke et ukjent fenomen at ungdommer spekulerer i provokativ språkbruk, opptrer som tøffe og tester grenser for hva som er sosialt akseptabelt. Slik sett skiller ikke minoritetsguttene jeg studerte seg vesentlig fra annen norsk ungdom. Det som likevel skiller dem fra etnisk majoritetsungdom, er at de i noen sosiale sammenhenger tilsynelatende bevisst bruker sin etnisitet for å markere identiteten sin.

Det å bruke etnisitet til å markere seg i det sosiale rom, er ikke ukjent i den østlige delen av Oslo. Sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen har i sin bok Gatekapital (2006) sett på hvordan en gruppe kriminelle minoritetgutter bruker stereotypien «den farlige innvandrergutten» til å dominere områder i Oslo sentrum. Punkere, nynazister, motorsykkelgjenger, ungdomsgjenger og andre subkulturelle grupper har alle, i større eller mindre grad, spilt på frykt for å dominere situasjoner og områder. Det som var spesielt med de kriminelle minoritetsguttene Sandberg og Pedersen observerte, var at de spekulerte i sin etniske bakgrunn gjennom å vektlegge trekk som majoritetsnordmenn opplevde som negative og truende. Det kan virke som om mine informanter, som var ganske vanlige og lovlydige gutter, valgte å spekulere i den samme frykten.

Rollespill

Det å bruke etnisiteten til å dominere sosiale situasjoner, ble først og fremst gjort overfor majoritetsnordmenn som var fremmede for guttene. I liten eller ingen grad ble de samme strategiene brukt overfor majoritetsnordmenn de kjente. Dette tyder på at det finner sted et komplisert sosialt rollespill som ikke er så lett å legge merke til ved første øyekast.
Sosiologen Erving Goffman ser på sosial samhandling som et slags rollespill. Han mener at vi skaper oss selv i ulike sammenhenger, alt etter hva vi ønsker å oppnå. Det bildet vi gir varierer derfor avhengig av sammenhengen vi befinner oss i. At normalungdommer med minoritetsbakgrunn velger å dyrke de negative stereotypiene for å få trygghet og respekt i sammenhenger der majoritetsnordmenn er til stede, viser etter min mening at de er bevisste på hvordan de vil stå fram og hvilke virkemidler de tar i bruk.

Å opptre på denne måten krever en høy grad av forståelse for situasjonene man er en del av, og skulle det ha noe effekt, måtte guttene ha en viss innsikt i hva majoriteten mener om dem. Guttene hadde helt klart en oppfatning om at forholdet til den etniske majoriteten var preget av forskjellen mellom «oss» og «dem». Flere av guttene mente at  mange majoritetsnordmenn tenker på dem som «farlige innvandrergutter» og tydelig viser at de er litt skeptiske eller redd dem. Guttene ga også uttrykk for at de opplever at majoritetsnordmenn skiller mellom «nordmenn» og «utlendinger» på flere måter, både ved hudfarge, språk eller det mer diffuse «kultur». På bakgrunn av dette tillegges minoritetsguttene visse (negative) egenskaper. For eksempel blir «den farlige og bråkete innvandrergutten» ofte trukket fram som et skremmebilde i debatten om innvandring og kriminalitet, og Fremskrittspartiet brukte i en valgkamp bildet av en bevæpnet person med tydelig mørk hudfarge på en kampanjeplakat om kriminalitet og innvandring. Slike ting går selvfølgelig ikke minoritetsguttene hus forbi.

Den norske sosialantropologen Marianne Gullestad betegner det guttene opplever som å essensialisere folks egenskaper: at man ser sånn og slik ut gjør at man har sånne og slike egenskaper. Det at guttene jeg studerte er minoritetsgutter med annen hudfarge og et annet språk, er og blir forskjeller som preger deres identitet og sosiale opptreden. Derfor valgte de etter eget utsagn å gjøre som de kriminelle minoritetsguttene, nemlig å «prøve å være gangster». Gjennom kroppsspråk, klesstil, musikksmak og språkbruk spilte de på en symbolsk forbindelse som majoriteten knyttet mellom det å være mørkhudet og å begå kriminelle handlinger. På denne måten spekulerte de i forestillingene som deler av majoriteten i informantenes øyne bærer på: den stereotypiske farlige og kriminelle utlendingen. På en måte kan man si at guttene jeg studerte, «lånte» de kriminelle guttenes dårlige rykte og kunne bruke det fordi de hadde samme etnisitet.

«Gatekapital»

Når deres etniske bakgrunn gir dem kontroll over noen typer av sosiale situasjoner, får guttenes etnisitet en verdi som flere av dem utnytter i sosiale sammenhenger. Det kan være mulig å se på det som en form for sosial eller kulturell kapital. I følge den franske sosiologen Pierre Bourdieu er sosial kapital de midlene som avgjør hva man er i stand til å gjennomføre i relasjon til andre aktører. Hvis det å ha en spesiell etnisk bakgrunn lettere gir deg kontroll over typer av sosiale situasjoner, kan dette være noe som kan være med å forklare hvorfor  informantene mine handlet som de gjorde overfor etniske majoritetsnordmenn: det å være «utlending» og «gangster» ble en form for sosial kapital og ga dem mulighet til å påvirke verden rundt seg på en måte som etniske majoritetsnordmenn ikke kunne.

Et farlig rollespill…?

Siden det å spille på etniske stereotypier ga en følelse av kontroll over sosiale situasjoner, opplevde guttene dette som noe positivt. Å spille på etnisitet på denne måten kan imidlertid ha sine ulemper. Hvis  disse minoritetsguttene nektes positive forestillinger om seg selv, risikerer man at de omfavner den negative myten i så stor grad at de vil bidra til å forsterke den og skape en ond sirkel det kan bli vanskelig å komme ut av. Med andre ord kan det bli slik at når de normale minoritetsguttene spiller på majoritetens stereotypier i sin sosiale identifikasjon og poserer som «farlige utlendinger», bidrar dette bare til ytterligere stigmatisering av hele gruppen, noe som ganske sikkert ikke var deres mening.

Samtidig er det viktig å huske at informantene ikke bruker «etnisitetskortet» overfor folk de kjenner, noe som i mine øyne er et tegn på at de skjønner at etnisitet som markering av identitet ikke alltid fungerer som sosial strategi. Guttene vet at ikke alle etniske majoritetsnordmenn er redde for dem, og når de bruker de etniske aspektene ved identiteten avhengig av situasjonen, tyder alt på at informantene mine skjønner det sosiale «skuespillet» og at rollen som «farlig innvandrergutt» ikke alltid er riktig. Dette er etter min mening et bevis på at informantene ikke er «ofre» for sin kulturelle eller etniske bakgrunn, men at det de driver med er noe alle ungdommer gjør: å prøve ut grenser.
Samtidig er det viktig å se på majoritetens rolle oppe i det hele: Jo reddere majoritetsnordmenn er, jo mer blir det sant for informantene at de har makt til å sette seg i respekt. På mange måter kan man si at informantene kan spekulere i etnisitet fordi mange i majoriteten ikke klarer å skille den ene minoritetsgutten fra den andre, noe som sier vel så mye om den etniske majoriteten som om minoritetsguttene. Når guttenes spekulasjon i den etniske majoritetens forhold til etnisitet er så effektiv, koker det ned til at det som gjør informantene til «farlige innvandrergutter», like mye handler om holdninger og oppfatninger hos «oss» som essensialiserte aspekter ved «dem».

  • Per Johnsen

    Man skjønner at noe er alvorlig galt når Hylland-Eriksen er ute og gir dette en pris. Hvordan har forfatteren definert “etniske minoritetsungdommer”? Man ser ved selvsyn at ungdom med eksempelvis hinduistisk bakgrunn verken oppfører seg skremmende eller raner, voldtar, truer og slår etnisk norsk ungdom. En masteroppgave fra Sverige utført av en jente med adoptivbakgrunn[1] viser helt andre resultater. Ran mot svensker utført av muslimsk ungdom er alvor. Det ødelegger mennesker – og rasistisk motivert. Punkt slut.

    [1]
    http://www.reaktion.nu/PDF/VI__0011.PDF

  • Trond Gjellum

    Hehe, nesten nøyaktig den samme innvendingen ble servert på Facebook-siden min, men da heter personen plutselig Jon Hansen…

  • John Persen

    Til Per Johnsen: Du kan jo ikkje basere slik kritikk på samandraget av ein tekst! Om du les sjølve oppgåva vil du sjå at Gjellum gjer ei veldig klar definering av informantane sine og forklarer fint og forståeleg kva han meiner med etniske minoritetsungdommmar.

  • Kjell Trondsen

    Det konstateres at Trond Gjellum ikke evner å svare Per Johnsen.

  • Trond Gjellum

    Hei Kjell Trondsen.

    Som innlegget fra 28.04 sier, har jeg i oppgaven en lang gjennomgang av definisjoner og kategoriseringer i oppgaven. I en kronikk som må begrenses til 6000 tegn, kan man ikke få med alt.

    Så til det at jeg ikke å “ikke evner å svare Per Johnsen” på hans spørsmål om hva jeg mener med etniske minoritetsungdommer. Jeg skulle veldig gjerne ha svart Per Johnsen hvis jeg hadde visst at det var “Per Johnsen” som satt bak tastaturet. Innlegget til Johnsen under masterbloggen min, er nemlig helt klart satt sammen av fraser som dukker opp i to anonyme (hvorav en veldig sjikanøs) melding til meg på Facebook.

    Meldingen på Facebook hadde veldig mange likhetstrekk med innlegget. Flere av setningene var nesten de samme, og begge tekstene hadde nesten nøyaktig samme måte og sted å lime inn referansen på. Facebook-meldingene ble sendt under navnet Jon Hansen. Profilen til Hansen var lukket og profilbildet var av en en ulv. Når to innlegg som er så like blir sendt fra to tilsynelatende forskjellige personer til to helt forskjellige fora, skjønner jeg at her er det noe muffens.

    Vil folk diskutere med meg, gjør jeg gjerne det, for dette er viktige ting som må sees fra flere sider. Men å diskutere med folk som sender sjikanøse og usaklige innlegg under falsk navn, gidder jeg rett og slett ikke. Hvis Per Johnsen/Jon Hansen tør å stå fram med sitt ekte navn og operere som én person, skal jeg ta diskusjonene.