Metoder mot avskoging – Makt, minner og vern
Lesetid: 7 minutterKan man stoppe avskoging i Nepal? Svedjebruk kan bidra å redde skogområder, men for å lykkes må lokal kunnskap få gjennomslagskraft i det sentrale byråkratiet.
Dronningskogen
På andre siden av elva fra landsbyen Ringmo, i Shey Phoksumdo nasjonalpark (SPN), ligger et stort barskogområde som kalles Dronningskogen. Flere av landsbybeboerne har observert at dette skogpleddet, og også andre skogområder, har blitt mye tynnere i deres kommune etter at nasjonalparken ble etablert i 1984.
I 1998 innførte de nepalesiske myndighetene buffersonelovene (BL) i Phoksumdo kommune. BL innebærer et statlig pålegg om et forpliktende samarbeid mellom de lokale innbyggerne og de statlige forvalterne om bruk av naturressursene. Til tross for at disse lovene ble innført har avskogingen ikke stoppet.
Mange av de lokale innbyggere er bekymret for at enkelte skoger i deres kommune vil forsvinne innen kort tid om det ikke skjer nye endringer med skogforvaltningen. Metoder fra tidligere svedjebruk anses som en mulighet til å gjøre skogen mer levekraftig. Det ville gi skogsbunnen ny næring. I følge de lokale ble denne jordbruksteknikken forbudt da parken ble etablert.
Men avskogingen fortsetter
Hvis svedjebruk kan redde skogen, hvorfor blir det så ikke tatt i bruk? Mine undersøkelser viser at det er mange hensyn som står i konflikt med hverandre.
Den største hindringen er byråkratiet, som hindrer at den lokale kunnskapen kan komme til anvendelse. De lokale har erfart at brenning av skog kan være et tiltak som fremmer vern av skogområder på sikt, mens de nasjonale myndighetene baserer sitt forbud på en forestillling om at denne metoden har motsatt virkning, nemlig at den bidrar til mer avskoging. Den lokale kunnskapen har ikke gjennomslagskraft i det sentrale byråkratiet.
Shey Phoksumdo nasjonalpark
Jeg gjorde feltarbeid mellom april og august 2011 i landsbyen Ringmo (3700 m.) som ligger i det nordvestlige Nepal. Det bor 200 personer i landsbyen, mens kommunen Phoksumdo, som Ringmo ligger i, består av omtrent 500 innbyggere.
SPN er den største nasjonalparken i Nepal på 3555 km² med 5000 innbyggere. Her finnes noen av de høyest beliggende bosetningene i verden, i et landskap som har en høydevariasjon fra 2130 m. til 6883 m.
Det er lite jordsmonn som egner seg for jordbruk i SPN og samfunnene her er derfor avhengig av å kombinere flere produksjonsområder. I SPN og generelt i trans-Himalaya er jordbruk, dyrehold (pastoralisme) og handel sammenvevde produksjonsområder.
Fortidens hukommelse
Levealderen i Ringmo er i gjennomsnitt ikke stort mer enn rundt 55 år. Noen av de eldre i landsbyen husker svedjebruk fra da de var unge. Den yngre generasjonen kjenner til denne praksisen gjennom muntlig overførte beretninger fra den eldre generasjonen.
Svedjebruk innebærer at man i første omgang hugger ned et område av skogen og lar trærne ligge over vinteren eller noen år, til de blir tørre nok til at dette feltet kan brennes ned før en ny jordbruksesong går i gang.
Brenning av skog gir ny næring til jordsmonnet og et grunnlag for å kunne dyrke blant annet bokhvete. Det er kjent at uten gjødsling på dyrket mark reduseres jordsmonnets næring. Med svedjebruk må man derfor skifte eller rotere til nye felt med jevne årsintervaller. På de gamle områdene vokser skogen tilbake.
Flere innbyggere kunne fortelle at de skogområdene hvor svedjebruk tidligere ble benyttet er mer vitale og tykke i dag, sammenlignet med Dronningskogen hvor denne metoden ikke ble praktisert og man ser en lavere tetthet og dårligere forfatning.
Ut fra de observasjoner og erfaringer de lokale innbyggerne har om sine skogområder over lang tid, så mener de at det er en god ide å gjenninnføre brenning av skog, ikke for å igjen plante bokhvete, men tilføre jordsmonnet ny næring sånn at en ny og mer vital skog kan få vokse frem.
Dagens maktforhold
Hvordan innbyggerne i Ringmo forteller om sine fortidsminner er i følge Paul Connerton (1989) mer en fortelling om dagens samfunn enn fortidens samfunn. Eller for å sitere Thomas Hylland Eriksen (2013):
“Det er ikke så viktig om myter er sanne eller ikke, det viktige er hvordan myter blir virksomme, altså hvordan folk lever etter en bestemt moralsk tolkning av fortiden som gir en retning for nåtiden”.
De lokale har observert hvordan deres praksiser over tid har forandret naturen, og disse erfaringene gir et grunnlag for å kunne si noe om hvordan naturen vil forandre seg fremover. Utenforstående, som meg, kan få et innblikk i de lokales kunnskapssystem gjennom å utføre et langvarig feltarbeid. Dette innebærer deltagende observasjoner i lokalbefolkningens daglige gjøremål, samt å notere ned ulike utsagn om deres minner fra fortid og visjoner om fremtiden.
Noen av mine nøkkelinformanter uttrykte en form for oppgitthet da jeg spurte dem om brenning av skog burde innføres som et vernetiltak. De forestilte seg at forslaget ikke vil få gjennomslag i det statlige byråkratiske systemet, selv om forslaget vil bli fremmet av buffersone komiteen i Phoksumdo kommune.
I og med at innbyggerne i dag la vekt på å fortelle om den tidligere jordbruksmetoden, som er blitt forbudt, ble det ikke kun en fortelling om et mulig tiltak for å verne skog på fremover, men også en fortelling om hvordan de lokale opplevde sin maktposisjon under dagens forvaltningsregime.
Den dominerende fortellingen
Flere samfunnsforskere har påpekt at det er en sammenheng mellom vern av skog og et narrativ hvor menneskelig aktivitet utgjør en trussel. Dette narrativet er koblet opp til dominerende kunnskapssystemer som ofte omtales som enten “vestlige” eller “globale”.
Fairhead og Leach (1995) sine undersøkelser om skogsforvaltningspraksis på Afrika-kontinentet viser til et lignende fortelling hos skogforvaltere, hvor lokalbefolkningens aktiviteter fremstilles som en trussel mot vernetiltak av skoger. Dette narrativet har vist seg å være en utbredt global forståelse som mange forvaltere deler, og har i mange tilfeller bidratt til å legitimere forbud mot svedjebruk i verneområder. Dette kan forklare hvorfor statlige forvaltere i SPN ikke har åpnet opp for en forsøksordning med å innføre brenning av skog som et ledd i kampen mot å reversere avskoging.
Dette viser at det eksisterer minst to narrativer om vern av skog i SPN. På den ene siden understøtter brenning av skogområder det lokale narrativet som et godt vernetiltak. Denne fortellingen er basert på lokale observasjoner av naturen over generasjoner. Det andre narrativet er mer abstrakt og stiller seg negativ til denne teknikken som vernetiltak.
Vekst og vern
Bærekraftig utvikling (BU) er et begrep som ikke kan omgås i dagens diskusjoner om bevaring av biodiversitet. Den mest utbredde metoden for å bevare det biologiske mangfoldet etter andre verdenskrig har i hovedsak vært gjennom vernetiltak av store arealer. BU entret den globale arenaen for alvor gjennom Brundtlandsrapporten ”Vår felles fremtid” i 1987 og senere gjennom Riokonvensjonen fra 1992.
Kort fortalt er intensjonene med BU å forene økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse med vern av det biologiske mangfoldet. En av forutsetningene for å oppnå dette samspillet er at myndighetene inkluderer lokale samfunn og urfolk i forvaltningen av deres egne naturressurser, noe som betyr det samme som å overføre mer makt fra det statlige til det kommunale.
I perioden før 1990 tallet var det vanlig med en statlig styrt forvaltning i vernede områder. Det hersket en oppfatning av at lokale innbyggere vil komme til å overutnytte naturressursene i møte med det moderne samfunnet. På denne måten oppfattet naturvernere det som sin plikt å beskytte naturen fra å unngå ”allmenningens tragedie” gjennom å definere egne strenge reguleringstiltak. Denne strategien har ikke lyktes i stor grad.
Buffersonelovene innebærer altså at naturforvaltningen går fra å være toppstyrt til å bli et delt ansvarsområde (co-management) mellom buffersonekommunene og de statlige naturforvalterne. I tillegg er det innebygd økonomiske intensiver hvor buffersonene kan få opp til 50 % fra parkens potensielle inntjeningsområder. Tanken med denne ordningen er at det vil motivere lokale innbyggere til å ta i bruk en mer miljøvennlig atferd.
I samme tidsrom som da Buffersonelovene ble innført i nasjonalparken la de nepalesiske myndighetene, i samarbeid med flere internasjonale organisasjoner, til rette for økonomisk utvikling i SPN. I dag er parken åpnet for økoturisme og sesongbasert sanking av ville medisinplanter i Shey Phoksumdo nasjonalpark. Dette viser at Buffersonelovene står i samsvar med intensjonene i bærekraftig utvikling.
Mine observasjoner fra Ringmo viser at idealene om vekst og vern samtidig ikke fungerer i særlig stor grad siden skogene blir uttynnet og minker i omfang. For eksempel fikk jeg vite at den økte tilstrømmingen av øko-turister fører til økt uttak av tømmer fra de lokale skogene for å bygge hoteller, altså rovhogst. Hvert år, når nasjonalparken åpner for den sesongbaserte sankingen av medisinplanter, strømmer det på med flere hundretalls mennesker som søker lykken etter en økonomisk fortjeneste. En uheldig side ved dette er mer uttynning av skog, siden alle disse menneskene har behov for ved fra skogene til å lage mat. Intensjonene i BU er gode på papiret, men viser seg vanskelig å gjennomføre i praksis når idealene møter samfunnets mangfoldige kompleksitet.
Trussel mot nasjonal utviklingspolitikk
Mine funn støtter opp om James C. Scott (1998) som argumenterer for at lokale kompleksiteter utgjør en trussel mot en nasjonal utviklingspolitikk. Et byråkrati har behov for å standardisere og forenkle virkeligheten for å kunne fungere. Selv om dagens forvaltningsregime i Phoksumdo kommune er basert på samarbeid, hindrer byråkratiet at lokal kunnskap og lokale praksiser som tar hensyn til skogens dynamikk blir tatt i bruk. Mine funn viser at de lokale har et pragmatisk forhold til en natur de erfarer som dynamisk, mens forvaltningsbyråkratiet er mer statisk konstruert og ikke klarer å omstille seg til endringer i naturen.
De lokale kunnskapssystemene viser seg å være avmektige i møte med globale kunnskapssystemer. Dette kan være en delforklaring på hvorfor avskogingen ikke har stoppet opp i Phoksumdo kommune, selv etter 15 år med BL. Min case er ikke et bevis for at intensjonene til BU ikke vil fungere i praksis, men viser at disse fort kan stivne i møte med et statlig byråkratisk forvaltningssystem.
