Masterbloggen

De som bygger Oslo

Lesetid: 5 minutter

”De som bygde landet” er en vanlig betegnelse på etterkrigsgenerasjonen og det Arbeiderpartistyrte Norge i denne tiden. Norge ble bygget i konkret forstand, og i tillegg ble landets ”folkesjel” bygget opp. Det egalitære Norge og velferdsstaten ble konsolidert. Alle skulle ha jobb og motta tilfredsstillende lønn for arbeidet til å forsørge familien og ha et godt liv.

I dag er det en annen bygging som dominerer landet. Og de som i dag bygger landet, og bygger Oslo, heter ikke lenger ”Snekker Andersen”. Snekkeren, tømreren og mureren har fått nye navn. De som bygger dagens Oslo heter Nowak og Kowalski og er arbeidsinnvandrere fra Polen. Verden ser annerledes ut i dag, men kanskje har ikke den norske mentaliteten fulgt med i utviklingen. Det er delte meninger om arbeidsinnvandring i Norge, men faktum er uansett ufravikelig: Dette er noe som skjer og sannsynligvis vil fortsette å skje. I denne situasjonen kan nok en ting eller to læres av etterkrigsgenerasjonen og dens søken etter likhet. At de som i dag sørger for å bygge landet har rett på anstendige arbeidsforhold slik de som tidligere bygde landet hadde, bør, sett i denne sammenhengen, ikke være vanskelig å enes om.

”Marek”

Den idealtypiske polske bygningsarbeideren på en byggeplass i Norge kan vi kalle ”Marek”. ”Marek” jobber for lønninger så lave som 17 kroner i timen samtidig som han sjelden vet mer enn noen dager i forveien om han har arbeid den neste uka. Han bor i en brakke der han deler både toalett og kjøkken med et stort antall kolleger, og blir trukket betraktelig i lønn for denne boligen. Ingenting av det han på forhånd ble lovet i Polen viste seg å være riktig vel framme i Oslo. Han blir overvåket og kontrollert av sin polske sjef både på jobben og i fritiden. Videre har han ingen ansettelseskontrakt og får ikke lov til å fagorganisere seg.

Sosial dumping?

Polske bygningsarbeidere utsettes for sosial dumping og opplever betydelige dårligere arbeidsforhold enn sine norske kolleger. Dette er en realitet media i oppslag har vist frem gang på gang. Under mitt feltarbeid blant polske kontraktarbeidere i Oslo-området møtte jeg mange sjokkerende arbeidsforhold og rystende beskrivelser. Alle egenskapene jeg i forrige avsnitt tilla ”Marek”, er beskrivelser av reelt opplevde arbeidsforhold hos polske kontraktarbeidere jeg intervjuet. ”Marek” som sådan er imidlertid en konstruksjon. Alle forholdene tilhørte i virkeligheten ikke én og samme arbeidstaker, men ”Mareks” situasjon er en beskrivelse av ”typisk polske” arbeidsforhold i byggebransjen i Oslo. Noen sitater fra intervjuene jeg gjennomførte kan tjene til illustrasjon av slike arbeidsforhold :

”Det vi hørte i Polen var kjempefargerikt. Men når man kommer hit, er det ikke så gøy. Det er jo veldig annerledes. Det er forskjell mellom det jeg ble fortalt, og det jeg traff i selve Norge. (Hva er den største forskjellen?) Jeg ble for det første fortalt at jeg skulle jobbe som kjøkkenlegger. Det er yrket mitt. Og nå feier jeg en byggeplass. Det er den største forskjellen altså. (…) Jeg er kjempesint for det.”
(Tomasz)

”Noen har avtaler som sier at de skal jobbe fra februar til slutten av året, men så sier arbeidsgiveren bare at det ikke er mer jobb, og han betaler dem ikke. Det skulle ikke ha vært sånn. Den som ansatte folk skulle ha hatt nok jobb til dem som de får til å komme. Det er litt farlig å komme hit med troen på at du får en jobb, men så er det sannsynligvis enda verre enn i Polen.”
(Janusz)

”Jeg har ingen forsikringer eller rettigheter av noe slag. Hva hvis det skulle skje noe, om det skjer en ulykke. Hva gjør jeg da?”
(Adam)

”I fjor var jeg nesten uten penger frem til jul. (ca 3 måneder) (…) Sjefen forteller om problemer med overføring i banken og forskjellige historier. Men det har ingenting å gjøre med prosjektene. Vi får pengene med store forsinkelser.”
(Marian)

I denne virkelighetsbeskrivelsen finnes det likevel lyspunkter. Selv om enkelte ville ha interesse av det motsatte, klarer nemlig ikke disse ”polske arbeidsforholdene” seg i møtet med de norske. Det finnes mange krefter i Norge som ønsker å motvirke sosial dumping, og en av hovedkonklusjonene i min masteroppgave er nettopp at disse faktisk utgjør en forskjell ved å påvirke i riktig retning. Det ser rett og slett ikke ut til å være mulig å opprettholde svært undertrykkende arbeidsforhold for polske bygningsarbeidere i Norge over lengre tid. Basert på mine funn mener jeg derfor at ”elendighetsbeskrivelser” av hvordan arbeidsinnvandring med nødvendighet fører til sosial dumping og utvikling av en ny arbeidende underklasse, ført i pennen av blant andre Ottar Brox (2005), i beste fall må sies å være overdrevet.

De heterogene arbeidsregimene

Arbeidsforholdene, eller arbeidsregimene, som er betegnelsen jeg har valgt å bruke om faktorene som regulerer forholdene mellom arbeid og kapital, som de polske kontraktarbeiderne er inne i, er først og fremst preget av stor heterogenitet. Det finnes et utall forskjellige arbeidsregimer i den delen av byggebransjen der polske arbeidstakere er involvert. Alt fra tradisjonelle ”norsklignende” arbeidsforhold til de verst tenkelige eksemplene på utnyttelse. Dette tyder på at frarøvingsakkumulasjon, slik Harvey (2003) fremstiller denne, til en viss grad preger det lokale arbeidsmarkedet. Det tidligere homogene arbeidsmarkedet har endret seg i retning av frarøving av opparbeidede rettigheter, goder, arbeidsforhold og lønn. Det norske arbeidsmarkedet har altså, gjennom frarøvingsakkumulasjon, endret karakteristikk, og dette må anses som en betydelig endring. Det viktigste funnet her er likevel, som jeg allerede har vært inne på, hvordan disse nye arbeidsregimene påvirkes i møtet med de typisk norske arbeidsregimene i samme bransje, og i noen grad mister sine særtrekk. Følger vi mine funn videre, betyr altså dette at mye dårligere arbeidsforhold enn ”normalen” ikke kan overleve lenge i et samfunn som søker å motvirke dette. Både at fagbevegelsen, representert ved Fellesforbundet, så sterkt har lagt press på arbeidsgiverne og at myndighetene har laget regelverk som skal forhindre sosial dumping, har altså til en viss grad fungert.

Rekruttering og ansettelse

Polske arbeidsinnvandrere kommer til Oslo og Norge på forskjellige måter, og ofte påvirker rekrutteringsmåten ansettelsesforholdene vel fremme i Norge. Mange kontraktarbeidere får i utgangspunktet kontakt med en agent: En mellommann som både ordner det praktiske rundt reisen og tar seg betalt for å skaffe jobben. Enkelte går så langt som å sammenligne agentene med halliker, og agentene inngår i ”ansettelseskjeder” som fra arbeideren til byggherren gjerne utgjør minst fem ledd. Mine informanter vet ikke hva agentene tjener, men en uttaler:

”De tjener ganske bra i Polen, meglerne, de har veldig gode penger. De bygger veldig fort opp store hus og kjører Mercedes og… Det er god inntekt på det.”
(Janusz)

Blant polske kontraktarbeidere i byggebransjen i Oslo ser det ut til å være nesten like mange ulike ansettelsesforhold som det er mennesker. I min masteroppgave ønsket jeg å analysere sammenhengen mellom arbeidsforhold og ansettelse og om mulig kategorisere dette. Mitt kanskje viktigste funn var imidlertid at de færreste av informantene valgte å gi uttrykk for hvilken type selskap de arbeidet i. Mens informantene gjerne fortalte om alle andre forhold rundt arbeidet, var de generelt mer unnvikende til spørsmålene om egen tilknytning til firmaet og informasjon om firmaet de jobbet i. Det ble derfor vanskelig å skille mellom utstasjonerte arbeidstakere i underentreprenørfirmaer og bemanningsselskaper, noen virket ikke å være klar over om firmaet var norsk- eller polskregistrert, mens atter andre ikke ville si mer om firmaet enn sjefens nasjonalitet. Dette kan tolkes på ulike måter, men det denne unnvikende holdningen ganske sikkert tyder på, er en usikker form for arbeidsregime. På den ene siden kan det være at man ikke er klar over hvilken type ansettelse man har, noe som må sies å være en svært usikker ansettelsesform. På den andre siden kan det være at man unnlater å opplyse om ansettelsesforhold fordi man er redd for reaksjoner eller represalier i noen form, hvilket helt klart tyder på usikre arbeidsforhold. Samtidig som denne mangelen på tilgang til informasjon er en svakhet ved materialet, styrker den samtidig, og paradoksalt nok, funnene på den måten at den bekrefter indikasjoner på arbeidstakernes usikre forhold til egen arbeidssituasjon.

Kilder referert i artikkelen:
Andræ, G. & B. Beckman. 1998. Union Power in the Nigerian Textile Industry. Labour Regime and Adjustment. Nordiska Afrikainstituttet, Uppsala

Brox, O. 2005. Arbeidskraftimport. Velferdsstatens redning – eller undergang? Pax Forlag A/S, Oslo

Harvey, D. 2003. The New Imperialism. Oxford University Press, Oxford

Smestad, N. & K. Stokke. 2000. Anvendelse av fleksibel arbeidskraft i oljeindustrien. En analyse av Statoils bruk av kontraktorarbeidskraft i sokkelbasert virksomhet. Nordisk Samhällsgeografisk Tidskrift, No. 30. 61-74