Masterbloggen

Den forhatte drabantbyen

Lesetid: 4 minutter

Den norske drabantbyen har vært kritisert og beskyldt for å være opphav til mange sosiale problemer. Samtidig bidro drabantbyen sterkt til å løse den enorme boligmangelen etter andre verdenskrig.

Hva slags bilde får vi av drabantbyene dersom vi lar filmene snakke? Ved å se på 24 filmer fra 1950-2011 finner jeg tre hovedretninger:

1. Den optimistisk moderne representasjonen
2. Den problematiserende representasjonen
3. Den postmoderne representasjonen

Disse tre fremstillingene har også mye felles. Først og fremst er drabantbyen påfallende gjennomsnittlig, normal og vanlig.  Den materielle standarden er aldri særlig god eller særlig dårlig. Det er ingen rike og ingen i prekær fattigdom. Det finnes svært få innvandrere i drabantbyens representasjoner, og heller nesten ingen homofile. Noe sex avbildes, men den er som regel alltid mellom voksne personer som er gift. De fleste som bor i drabantbyen levere der sammen med sin familie, som regel bestående av far, mor og to barn, altså den tradisjonelle kjernefamilien.

Denne normaliteten fungerer på to måter. For det første betyr det at noe er normalt i allmenn forstand (normalt for oss alle, hos oss all). For det andre kan det bety normalt dem, hos de andre. Slik får dette vanlige, normale også et preg av normativitet, altså at disse filmene forteller hvordan det burde være. Slike grenser er nødvendigvis ideologiske og i denne sammenhengen er de også geografiske. Det som passer inn og hører til blir tydelig skilt ut fra det som ikke passer inn og det som ikke hører til.

Optimisme

Blant de tidligste filmene fra 50- og 60-tallet, der Støv på Hjernen (1959) sannsynligvis er den best kjente, er livet i drabantbyen preget av en positiv tro på fremtiden. Drabantbyen er den moderne måten å leve på og gir mulighet for å realisere et godt familieliv, i et godt nabolag og et sunt nærmiljø. Det er i denne perioden vi finner den klassiske husmoren som steller hus og hjem mens far er på arbeid.

Den materielle standarden er etter tiden ganske god, men både bil og tv er fortsatt luksusvarer. Særlig privatbilen er noe alle ønsker å ha råd til. Det er noe strebersk over livet i denne drabantbyen, og man forsøker å leve etter normer og regler som tilhører den øvre middelklasse. Konflikter og problemer er personlige og kan løses av beboerne selv.

Problemer

Fra 70-tallet kommer det en problematiserende representasjon. Her brytes det tydelig med optimismen og fremtidstroen. Drabantbyen er ikke lenger et sted der folk ønsker å bosette seg. Blant disse filmene finnes en tydelig kritikk av drabantbyen, som i Lasse og Geir (1976) blir omtalt som i et sosialdemokratisk helvete.

Flere av de ulike samfunnsproblemene som jevnlig debatteres på i tv-debatter gjør seg her gjeldene, fra ungdomspøbler til alkoholisme, tyveri, voldtekter, narkotika og arbeidsledighet. Den materielle standarden er lavere. Filmenes problemer og konflikter virker ofte uløselige og er mer enn hovedpersonene selv kan løse.

Det kommer også filmer her som bruker drabantbyen som en negativ stereotypi. Her blir drabantbyen redusert og essensialisert til kun å bety lav status og sosiale problemer. Noen av disse filmene utnytter også drabantbyens normalitet for å skape spenning i filmene, samtidig som den undergraver denne normaliteten. Disse filmene spiller på at det under den kjente overflaten finnes en dyp avgrunn.

Postmoderne

Mot slutten av 70-tallet og videre utvikler det seg en mer postmoderne representasjon av drabantbyen. Disse filmene er ikke like positive som de tidligste filmene, men også langt i fra så negative som filmene med den problematiserende representasjonen. Fortsatt er det den sosialdemokratiske gjennomsnittlighet som gjør seg gjeldende. Variasjonen i karakterer og handling er større, og meningen i filmene er noen ganger vanskeligere å forstå.  Himmelfall (2002) er et godt eksempel på denne tvetydigheten. Den skildrer en rekke tragiske, komiske og rørende personer og deres historie over tre dager i en norsk drabantby.

Samfunnsgeografi og film

Film er et noe uvanlig valg av studieobjekt for en samfunnsgeograf. Film er likevel et relevant medium for å undersøke hvordan sted og rom blir forstått og fremstilt. Derfor blir film nå viet større oppmerksomhet. Film betraktes som en del av vanlige menneskers meningsunivers. Det antas at det er en gjensidig påvirkning mellom de meninger folk har og de man finner i filmer. Mening i film er ikke noe som finnes i filmen alene, og som venter på å bli forstått av en passiv seer. Mening blir til i møte med seeren. Den individuelle seerens bakgrunn og situasjon er med på å påvirke hva seeren får ut av filmopplevelsen.

Målet med å analysere filmer er ikke å avgjøre hvilke representasjoner eller syn på drabantbyen som er riktig eller ikke, men å studere dem i seg selv. De ulike representasjonene er ulike måter å forstå og ulike fortolkninger av drabantbyen der den ene ikke kan sies å være mer gyldig enn de andre.