Utfordrende formidling

Forskningsformidling er i vinden som aldri før, og jeg har kastet meg på trenden. Det skulle forøvrig vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Henrik Svensen foreleser om bruk av blogg og andre sosiale medier i forskningsformidling

Henrik Svensen foreleser om bruk av blogg og andre sosiale medier i forskningsformidling

«Formidling og vitenskapsjournalistikk» er et fag som tilbys for første gang ved UiO denne våren. Da jeg fikk plass på kurset tenkte jeg at jeg kom til å lære ett og annet nytt skrivetriks, men jeg forventet ingen revolusjon. Hvor vanskelig kan det liksom være å formidle noe man brenner for? Revolusjon har det likevel blitt. Formidling er ikke for pingler.

Hvorfor formidle?

Før jul fant jeg ut at det var på tide å melde seg på et eller annet kurs i journalistikk. Grunnen var at jeg syns vi studenter, som kommende akademikere, sitter på mye verdifull kunnskap som ikke når ut til allmennheten. Om allmennheten er interessert i det vi driver med er jo en helt annen sak, men jeg har klokkertro på at hvis forskning formidles på en god måte er det veldig mange interesserte sjeler der ute.

I løpet av mine år ved diverse universiteter er det ingen som har nevnt med et ord at kunnskapen vår skal ut av akademia på noe som helst vis. Hvordan skal da folk få vite hva vi driver med, og hva skattepengene deres går til? Jeg tror også at formidlingen er en veldig viktig del av rekruttering til vitenskapen.

Sist, men ikke minst, lever jeg i troen på at kunnskap gir engasjement, og at engasjement er grunnlaget for endring. Måten vi behandler naturen på i dag ikke er veien å gå i fremtiden, og det er behov for nettopp endring i måten vi utnytter og benytter den på. Hvis vi skal få til dette må folk få tilgang til kunnskapen som springer ut fra forskningen.

Mental omstilling

Jeg har skjønt på flere at det er vanskelig å få forskere til å formidle forskning i Norge. Det er få som tar seg tid til det, og det er få som vet å gjøre det på en god måte. Mitt inntrykk er også at det kanskje oppfattes som litt lavmåls å skrive populærvitenskapelig.

Etter noen måneder med formidlingstrening begynner jeg å skjønne hvorfor de fleste skygger unna. Jeg er ingen forsker, jeg har ikke en gang en mastergrad, men likevel er jeg blitt riktig så akademisk av meg. Jeg har lært meg den akademiske metode, og jeg har lært meg å skrive vitenskapelige artikler. Tre-fire år har det tatt meg å bli fortrolig med denne måten å skrive på. Når jeg da får i oppgave å skrive essay og kronikk er det ikke lett å legge fra seg petimeteren som ønsker å skrive presist, tørt og med flest mulig faguttrykk. I formidlingens verden er det nemlig helt andre ting som er viktig. Detaljer om hvordan veksthormoner i en mongolsk gressart blir dannet er helt uvesentlig, og latinske navn skal helst holdes langt unna. Her er det heller det større bildet som teller. Hvilken betydning har dette for leseren og leserens hverdag? Leseren er nemlig den viktigste personen. Det hjelper ikke at jeg prøver å fortelle deg om århundrets mest spennende oppdagelse hvis du ikke gidder å lese det. Og hvis du ikke gidder, så er det jeg som ikke har gjort det interessant nok.

Jeg sier jo at det er spennende!

Andreas Wahl er en av dem som har klart å knekke formidlingskoden. Han er også en av mange inspirerende forelesere i "Formidling og vitenskapsjournalistikk". (Foto: Studio Expose/Linda Varpe-Karlsen)

Andreas Wahl er en av dem som har klart å knekke formidlingskoden. Han er også en av mange inspirerende forelesere i “Formidling og vitenskapsjournalistikk”. (Foto: Studio Expose/Linda Varpe-Karlsen)

Å gjøre en sak mer spennende enn den egentlig er, er virkelig lettere sagt enn gjort. For det første så syns jo jeg at dette er verdens mest spennende tema, så hvorfor syns ikke du også det? Kan du ikke bare være interessert i det jeg har å fortelle deg? Dette er en helt ubrukelig holdning som bare må kasseres først som sist. Det gjelder å sette seg inn i leserens perspektiv og hode. Hva vil du lese om?

For å gjøre en sak spennende er det fristende å vri litt på sannheten. Eller i det minste å legge litt på. Hvor mange ganger har vi ikke sett i avisene at kreftgåten er løst? Det er vel neppe det forskerne egentlig har skrevet, men i journalistikkens verden blir det fort litt endringer. Jeg vet ennå ikke om jeg syns dette er en god ting. På den ene siden skjønner jeg veldig godt at det er nødvendig å gjøre ting mer interessante, og at det kan være nødvendig med noen drastiske grep for å få det til. På den andre siden syns jeg det blir misvisende å vri og vende for mye på sannheten. Det er jo sannheten som skal formidles, ikke en lignende sak som ikke egentlig eksisterer. Det blir en balansegang mellom å få folk til faktisk å lese teksten din, og å fortelle sannheten nøyaktig som den er.

Bare en begynnelse

God formidling er vanskelig, og det tar mye tid. Det er kanskje fristende å bare droppe det til tider, men når man begynner å få taket på det er forskningsformidling faktisk utrolig gøy. Dessuten er det viktig. Det foregår mye spennende forskning her til lands, og jeg er overbevist om at Ola Nordmann har lyst til å vite om det bare vi klarer å formidle det på en interessant måte. For få til dette er formidlingskurset ved UiO et veldig godt tiltak. Det er mye bedre å lære seg god formidling samtidig som man lærer vitenskapelig skriving, enn å skulle kaste seg ut i det på egenhånd etter endt utdanning.

Det er en ennå en lang vei å gå, men forskningsformidlingen er i siget, og så er det opp til oss studenter å fortsette trenden. Jeg vet i hvert fall at jeg vil.