Smittsom panikk – risikovurdering i norsk presse
Lesetid: 4 minutterI hvilken grad påvirker risikovurdering hvordan nyheter blir fremstilt? Og hva kan dette fortelle oss om dagens journalistikk og samfunnsform?
Globalisering har ført til at risikoer som påvirker en nasjon også påvirker resten av verden i større grad enn tidligere. Ebolautbruddet i 2014 viste hos at journalistikken i Norge er i en ny fase som også avspeiler samfunnet vi nå lever i.
Helseinformasjon og forskning blir ofte brukt som mediestoff. Det gjelder ikke bare epidemier og pandemier som for eksempel ebola, svineinfluensa og fugleinfluensa, men også generelle helseråd om alt fra hva du burde spise til middag til hva slags smertestillende du burde bruke.
Risikovurdering virker som en viktig del av denne typen journalistikk og det er viktig for oss å forstå hvorfor det er det. Nordmenn generelt leser mye aviser og hva de leser kan påvirke deres egen følelse av trygghet og kontroll. SÅ når vi leser om epidemier som ebola blir spørsmålet fort: hvordan kan vi stoppe dette fra å skje igjen?
Journalistikken ser det som sin oppgave å forsøke å besvare slike spørsmål. Denne tankegangen kan fort påvirke pressens ansvar for å ikke bare videreformidle pålitelig informasjon, men også vedlikeholde et kritisk blikk mot den informasjonen de får.
Eboladekningen i Norge
For å forstå hvorfor journalistikken har utviklet seg slik den har tok jeg utgangspunkt i Ulrich Beck sin teori om risikosamfunnet. Beck mener at det moderne samfunnet har beveget seg videre fra å være et rent industrisamfunn til å bli hva han kaller et risikosamfunn.
For Beck er konsekvensene av den vitenskapelige og industrielle utviklingen at en rekke risikoer og farer har utviklet seg som følge av dette og disse risikoene er noe som ikke ligner på noe menneskeheten har møtt før. Denne utviklingen er i stor grad knyttet sammen med globaliseringsprosessen og er påvirket av moderne kommunikasjonsmidler som internett.
For å være mer spesifikk så er det vårt forhold til risikoene vi opplever som har forandret seg mest, ikke nødvendigvis den faktiske risikoen vi opplever. Disse risikoene er ikke lengre begrenset i tid, men kan påvirke senere generasjoner. Disse farene er også i veldig liten grad kontrollerbare, og har blitt vanskeligere å beregne.
Utviklingen i samfunnet har ført til at frykten som følger med risiko er mye mer internalisert. Globale farer som ebola-viruset er risikoer du ikke kan se med egne øyne, men de blir fortsatt betraktet som en risiko. Risikosamfunnet avspeiles også i mediene og samfunnet har blitt reflekterende som en følge av dette.
Ebolautbruddet i 2014
I 2014 hadde sykdommen en dødelighet på rundt 50 %, og har tidligere hatt en dødelighet på mellom 25 til 90 %. Hvorfor denne spredningen skjedde akkurat når den gjorde er vanskelig å si, men det er grunn til å tro at globalisering også er en faktor i forhold til spredningen av dette viruset.
Det store skiftet i spredningen skjedde når viruset nådde Monrovia, hovedstaden i Liberia. Dette var svært bekymringsverdig fordi populasjonen i Monrovia er i nærheten av en million, og det ga viruset en større mulighet til å spre seg. Transport inn og ut av byen kan også ha vært en faktor som førte til at dette utbruddet har nådd mye lengre enn tidligere utbrudd.
Ifølge Verdens helseorganisasjon, er det så sent som i januar 2016 registrert nye tilfeller av EVD hos mennesker, selv om mediedekningen har minket betraktelig siden høydepunktet som skjedde i oktober 2014.
Helter og skurker
Artiklene som er skrevet rundt ebola skaper en historie basert på helter og skurker: myndighetene og de private selskapene som tar del i utviklingen av vaksinen blir beskyldt for å ikke jobbe raskt nok. Grådighet og makt er viktigere for dem enn å redde døende mennesker,mens de norske helsearbeidere er de som kommer til unnsetning og redder dagen.
Stoffet utgjør en fryktens retorikk. Den kan svekke publikums tillit til myndighetene ved å skape en ulv-ulv-stemning i befolkningen dersom den store faren uteblir. Og når en pandemisk trussel fremstilles som noe skremmende fremmedartet i mediene, kan det svekke troen på at det er mulig å kjempe tilbake mot den.
I nyere tid har vi sett et skifte innenfor journalistikken hvor leseren nå er i fokus. Mediedekningen om ebola, som hovedsakelig er et problem som påvirker Vest-Afrika, er ikke noe unntak.
Avsluttende journalistikk
I desember 2014 indikerte artiklene som ble skrevet at ting er på vei til å bli bedre. Vaksinen er på vei, gåten om hvor viruset oppstod er løst og antall syke er på vei ned.
Virkeligheten er derimot ikke fullt så enkel, vaksinene er fortsatt i skrivende stund ikke ute av prøvelsesfasene, og ikke før 13 januar 2016 kom nyheten om at verdenshelseorganisasjon erklærte utbruddet for over.
KAN skje
Frykten for det som KAN skje har tatt over for det som mest sannsynlig kommer til å skje. Artiklene diskuterer i stor grad hvordan ebolaepidemien KAN påvirke leserne gjennom å vinkle stoffet mot leserens situasjon.
Diskursen gjør leseren klar over farene og risikoene og gir råd om hvordan og hva som kan gjøres for å unngå disse.
Journalistikken og journalistene er en del av risikosamfunnet vårt og blir påvirket av den. Hva som til enhver tid oppfattes som risikoer er ikke gitt, men resultatet av det man kan kalle samfunnsmessige konstruksjoner av virkelighet.
Vi kan dermed si at avisene er med på å skape risikoen de selv fremstiller. Ebolautbruddet i 2014 viste oss at verden er dårlig forberedt på de truslene som følger med et globalt samfunn. Enda dårligere er vi på å vurdere disse risikoene. Til tross for dette er risikovurdering en stor del av mediedekningen.
