Akademia med luesveis

Studerer man på Svalbard er det å gå til skolen som å legge ut på en liten arktisk ekspedisjon.

Midt i isødet – langt, langt fra fastland – har folk fra hele verden samlet seg for å studere miljøstatus i Arktis. Iført flere lag ull, luesveis og raggsokker gjør vi studentene nesten alt selv, sammen. Vi foreleser, skriver oppgaver, går på toppturer og hver helg er en fest.

Facemask og stilongs

Å være student ved 78 grader nord er helt annerledes enn ved sydligere breddegrader. Vi står opp grytidlig for å rekke forelesninger kl 8.15 hver dag. Heldigvis er det lyst ute om morgenen nå, så det forsåvidt greit. Så er det å kle på seg alle lagene med ull, smøre matpakke og marsjere ned til byen. På turen ned til universitetssenteret UNIS kan vinden blåse kraftig fra øst og snøen fyke i alle retninger. Med to-tre lag ull på kroppen, vindtett jakke og bukse, facemask, snøbriller, tykke votter, lue og skjerf legger jeg ut på den tre km lange veien fra Nybyen – brakkebyen der studentene er plassert- og ned til UNIS. Veien kjennes til tider ekstremt lang, men blir kortere når du kan dele den med flotte medstudenter.

Det er ikke rent sjeldent at man møter på et par reinsdyr på denne strekningen. De ser særdeles dumme  ut med tomme blikk, tykke tønneformede kropper og korte små bein. De bryr seg egentlig ikke om deg, med mindre du kjører snøscooter eller går direkte mot dem. Her på Svalbard har de ingen naturlige fiender, så de har ingenting å frykte.

Isbjørnsletta

Ja, det er isbjørn på Svalbard og ja, skal du ut på tur må du ha med våpen. Strekningen ned fra Nybyen til Longyearbyen regnes som trygg, ettersom det er mange bygninger du kan søke dekning i om du møter på en bamse. Derfor har vi ikke våpen på ryggen når vi er på vei til forelesning. Selvfølgelig er det dager som føles mer utrygge enn andre, med dårlig sikt og ruskevær. Midt mellom Svalbardhallen og Nybyen er det en strekning hvor det ikke finnes hus langs veien. Her ville det være kjipt å møte på en bjørn, og derfor har vi gitt den navnet  Bjørnesletta. Foreløpig har likevel alt gått knirkefritt.

Og selvfølgelig, her i Arktis liker man å ha det varmt inne, så når du kommer inn etter en lang gåtur må de fleste av ulllagene av. Jeg tror dette er det eneste universitetet hvor ingen hever et øyenbryn over at noen går rundt med luesveis, stilongs og ullsokker inne. Om du har på deg jeans og en bomullstopp her – da har du pyntet deg.

Studentene foreleser

Vi har ikke en vanlig undervisningssituasjon, hvor en lærer foreleser. Det er vi, studentene, som holder forelesningene ved at vi presenterer vitenskapelige artikler som omfatter spørsmålene nevnt under. Etter presentasjonen diskuterer vi og professoren resultatene som blir presentert i hver studie. På denne måten lærer vi mye om presentasjonsteknikk og samarbeid, samtidig som vi blir nødt til å lese og følge med hele tiden. I tillegg til dette må vi skrive et review der vi summerer opp forskning og diskuterer hvordan miljøgiftene påvirker helsestatus til ulike arktiske organismer.

I «klassen» min, vi som tar kurset AT-330 Arctic Environmental Toxicology, har vi en god gjeng med toksikologer fra Trondheim, en fra Tromsø og en fra Oslo, samt en ingeniør og en biostatistiker fra Tyskland og en kjemiker fra Russland. Med andre ord har vi ulik bakgrunn, men likevel går det veldig bra så langt.

Kurset tar for seg ulike forurensningsaspekter i Arktis. Hvilke organismer er mest sårbare, og hvilke klarer seg bra? Hvilke effekter har de ulike giftene på organismene, og hvordan kan vi teste for disse effektene? Er Arktis virkelig mer forurenset enn andre steder? Hvilke stoffer finner vi i høyest konsentrasjoner i fugl, fisk, sel og bjørn her oppe? Hva vil alt dette her si? Hvordan vil dette forandre seg?

Utsikt utover Longyearbyen fra Sukkertoppen

Utsikt utover Longyearbyen og Isfjorden fra Sukkertoppen

Masterlivets glade dager

Livet her er herlig. Jeg er på rett sted, til rett tid, med rett studie og de rette menneskene. Selv om masterkurset jeg tar nå er hardt, med mye jobbing, tar vi oss en tur i alle fall en gang i uken. Når du først befinner deg på et sted omringet av snøkledde fjelltopper og flotte isbreer, må du jo bestige og klatre inn i noen av dem. Og det som er så kjekt med at alle studentene bor på samme sted, er at du alltid finner noen som vil bli med på tur. Her blir vi som en liten familie der alle passer på hverandre.  Er du sulten? Er du kald? Kom hit – jeg har sjokolade og varme hender, så ordner vi det.

Du lurer på om vi bare går på tur og leser? Neida, ta det med ro – vi er fortsatt studenter. Når du befinner deg på et sted der øl er tre ganger billigere enn melk, sier det seg selv at det blir en fest i ny og ne. Hver fredag er det full fest med samling i kantina på UNIS fra kl 16, etterfulgt av barhopping i Longyearbyen med biljard og billig øl, som avsluttes på Huset med heftig dansing før det blir lyst og alle må hjem til brakkene i Nybyen. Dette er bare en smakebit på hva som gjør studentlivet her så bra.  Jeg må likevel innrømme at jeg savner hvit te med pære, fersk melk – mye bedre enn langtidsholdbar – vennene mine hjemme, og følelsen av å kun ha på meg vårjakke når sola titter frem.