Velferdsstaten gjør oss innovative
Lesetid: 5 minutterVelferdsstaten i de nordiske landene utjevner maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidsgivere må satse på innovasjon og ny teknologi for å være konkurransedyktige i markedet.
Den nordiske modellen
Den såkalte nordiske modellen er verdenskjent for å kombinere en omfattende velferdsstat og et næringsliv som er konkurransedyktig i verdensmarkedet.
Modellen motsier tradisjonelle oppfatninger om hva som kjennetegner vellykkede økonomier, altså økonomier med lite markedsregulering og en minimalistisk velferdsstat.
Velferdsstaten i Norge og de andre nordiske landene betegnes som den sosialdemokratiske velferdsmodellen. Den skiller seg klart fra den liberale velferdsmodellen bl.a. i USA, hvor offentlige skattebaserte ytelser er få og små.
Omfattende velferdsgoder og en arbeidsstyrke som ikke nødvendigvis er avhengig av å selge sin arbeidskraft for å tjene til livets opphold, anses av tradisjonelle nyklassiske økonomer som skadelig for innovasjon og nyskapning.
De nordiske landene har klart å opprettholde både en omfattende velferdsstat og innovative konkeransedyktige industrier. Det antyder at den nordiske velferdsstaten kan være en avgjørende faktor for næringslivets konkurransefortrinn, i motsetning til hva tradisjonelle tilnærminger foreslår.
I masteroppgaven min har jeg sett på hvordan den nordiske velferdsstaten er en nøkkelfaktor for å forstå innovasjon og nyskapning i Norden.
Jeg tok utgangspunktet i hvordan produksjon av varer og tjenester organiseres i et kapitalistisk system – for å forstå hva som er drivkraften bak innovasjon i et slik system. Derettet så jeg på hvordan velferdsstaten kan endre på måte hvordan produksjonen skal organiseres, og derfor hvordan innovasjon skal foregå.
Gjennom en historisk gjennomgang har jeg kartlagt hvordan velferdsstaten ble utviklet og hvordan den endret produksjonen i de nordiske landene. Velferdsstaten gjorde det nødvendig for nordiske entreprenører å satse på innovasjon i produksjonen.
Produksjon i et kapitalistisk system
I det kapitalistiske systemet eier ikke folk flest midlene som brukes for å produsere det man trenger for å tilfredsstille grunnleggende behov.
Midlene eies av en egne gruppe, eller klasse, som vanligvis omtales som kapitalister. Land, maskineri og andre redskaper eies av privatpersoner som kan disponere dette slike de selv ønsker. At de eier produksjonsmidlene gir dem også eierskap over det som blir produsert med disse ressursene.
En slik organisering av produksjonen skaper en særegen form for økonomisk organisering. Siden folk ikke eier produktet av eget arbeid, og dermed ikke kan få tak i livsnødvendige varer, blir de nødt til å få dem fra de som eier disse varene, altså kapitalistene.
Folk må gå inn i markedet for å gjøre en transaksjon. De må gi noe som kapitalistene trenger i bytte for varene de selv trenger og kapitalistene eier. Det folk kan tilby er sin arbeidskraft.
Folkets arbeidskraft er det kapitalistene trenger for å sette i gang produksjonen. Dermed selger folk sin arbeidskraft, eller et visst antall timer av sitt arbeid, i bytte for midlene som er nødvendig for å skaffe seg de varene de trenger. Disse midlene er i dagens samfunn penger.
Fokus på økt overskudd
I det kapitalistiske systemet utgjør lønnen arbeiderne får utbetalt hver måned kun en brøkdel av alt det de har produsert. Den resterende delen, overskuddet, forblir hos kapitalistene. Overskuddet brukes til å utvide og forbedre produksjonen, ellers risikerer kapitalistene å bli utkonkurrert av andre som kan produsere billigere og mer effektivt.
I et kapitalistisk system er det to hovedmåter å øke overskuddet på:
- senke lønnen til arbeideren
- øke arbeiderens produktivet
Den enkleste måten er å senke lønnen. Om dette tiltaket blir vellykket eller ikke, avhenger imidlertid av motstanden arbeiderne gir. Hvis arbeiderne er dårlig organisert eller er i et ujevnt maktforhold med de som eier produksjonsmidlene, er det mer sannsynlig at overskuddet økes ved å senke lønna enn om de er godt organisert.
Å øke arbeiderens produktivitet innebærer en omorganisering av produksjonen slik at den blir mer effektiv. Med andre ord, kapitalistene må forbedre produksjonsprosessen og øke arbeidsstyrkens produktivitet uten å senke dens lønnsnivå. Kapitalistene må dermed innovere i produksjonsprosessen og innføre nye teknologiske løsninger.
Den nordiske velferdsstaten blir til
I det kapitalistiske systemet er det et tydelig ujevnt forhold mellom de som eier produksjonsmidlene og de som må selge sin arbeidskraft for å klare seg i systemet. Arbeiderne vil alltid være avhengige av kapitalistene. Om de ikke får selge sin arbeidskraft til arbeidsgiverne er de ikke stand til å skaffe seg mat, klær, og andre elementære produkter.
Det opplevde folk på 1800-tallet ganske raskt etter at det kapitialistiske systemet ble innført. I de nordiske landene førte dette til at arbeiderne begynte å organisere seg og kjempe for et alternativt system.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet eskalerte konflikten. Arbeidernes radikale holdninger truet med å undergrave fortrinnet den kapitalistiske klassen hadde, eierskapet til både produksjonsmidlene og andres arbeid.
Et kompromiss var nødvendig.
I bytte for at arbeiderne aksepterte kapitalistenes rett til eierskap av produksjonsmidlene og produktet av arbeidernes arbeid, fikk arbeiderne medhold i deler av sine krav. De fikk stadfestet retten til omfattende sosiale goder som var grunnleggende for et anstendig liv. De sosiale godene skulle tilbys av staten, uavhengig av folkets kjøpekraft eller tidligere bidrag.
Arbeiderne kunne, for første gang siden kapitalismen ble innført i Norden, nyte godt av et sikkerhetsnett som beskyttet dem fra enestående avhengighet av markedets lover. Dette endret hvordan produksjonen organiseres i de nordiske landene, og det ble utgangspunktet for et behov for nyskapning i produksjonsprosessen.
Oppmuntrer til innovasjon
Velferdsstaten ble, og er, et element som endrer strukturen som styrer forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
I de nordiske landene, balanserer velferdsstaten maktforholdet mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne til fordel for arbeidstakerne.
Arbeidstakere har muligheten til å velge å jobbe kun hvis det er for en anstendig lønn, de har bedre vilkår for å organisere seg i fagforeninger, og de er i en bedre maktposisjon under tariffavtalene. Dette har konsekvenser for hvordan produksjonen skal organiseres, og muligheten for kapitalister til å «overleve» i systemet.
Arbeidsgivere kan oppleve det vanskeligere å øke det nødvendige overskuddet ved å senke lønnsnivået til de som produserer for dem (som i et tradisjonelt kapitalistisk system).
Abeidsgiverne må altså øke overskuddet ved å øke produktiviteten, samtidig som de bevarer, eller øker, lønningene til arbeidsstyrken. Dette kan oppnås ved å innovere i produksjonsprosessen og innføre nye teknologiske løsninger som kan øke arbeidernes produktivitet og dermed også kapitalistenes eget utbytte.
Innovasjon og ny teknologi kan gjøre at «dyr» arbeidskraft blir lønnsom, siden det kan produseres på nye og unike måter som ingen andre gjør. Det kan gi et konkurransefortrinn foran andre produsenter og øke profittmulighetene til bedriften.
Velferdsstatens rolle
Ved å utjevne makten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, gjør velferdsstaten det nødvendig for arbeidsgiverne i Norden å satse på innovasjon og ny teknologi for å forbli konkurransedyktige i markedet.
Å forstå forholdet mellom arbeidsgiver og -taker er nødvendig for å forstå hvorfor de nordiske landene er innovative og konkuransedyktige.
Velferdsstaten må regnes som essensiell i strukturen som gjør det nordiske næringslivet til et av det mest konkurransedyktige i verden.
