Jakten på den frie vilje

De fleste av oss vil mene at de vet hva en person er. En person er det samme som et menneske. For å være en person må man tilhøre arten homo sapiens. Filosofen Harry Frankfurt er av en annen oppfatning. Det å være en person handler om noe annet enn biologi. Det å være en person handler om å ha visse egenskaper som ikke nødvendigvis er artsbetinget. Det handler om å ha en helt spesiell type vilje, og en risiko for ikke å ha den viljen man vil ha.

Et viktig spørsmål innenfor filosofi dreier seg om å forstå hva vi er, ikke minst hva som skiller oss fra andre vesener og virkeligheten som omgir oss. I min masteroppgave fra 2009 ser jeg nærmere på Frankfurts argumenter for å fremsette vår evne til fri vilje som det grunnleggende kjennetegnet på personer – og hvilke begrensninger denne teorien har.

Hva er en person?

For å fange inn det mest essensielle ved konseptet person konstruerer Frankfurt, som et slags motstykke, konseptet wanton. Det konseptuelle skillet mellom personer og wantons springer ut fra en oppfatning om at våre handlinger i vesentlig grad skiller seg fra dyrs og små barns handlinger: En voksen person kan reflektere over – og evaluere – sine ønsker og handlinger på en måte små barn og dyr ikke kan. Det har evnen til såkalt refleksiv selv-evaluering.

Hva innebærer det? Wantons og personer har det til felles at de har mange og til tider motstridende første-ordens ønsker; ønsker som er av en rå og umiddelbar karakter og som “bare er der”, det vi normalt ville kaldt drifter, impulser eller begjær. Disse ønskene kjemper en innbyrdes kamp om å vinne frem. For eksempel kan en hund ha lyst på pinnen ute i vannet, samtidig som den vegrer seg for å hoppe uti, og jeg kan på en og samme tid både ha lyst til å ta en joggetur og bli liggende på sofaen. Forskjellen mellom hunden og meg, ifølge Frankfurt, ligger i at jeg kan diskriminere mellom ønskene mine; jeg kan identifisere meg med ett eller flere av dem og mislike andre. En wanton derimot, slik som hunden i eksemplet overfor, kan ikke det. Den kan ikke aktivt ta parti med et ønske mot et annet. En wanton blir snarere styrt av sine sterkeste impulser, uten at den reflekterer over disse. Kun personer har denne evnen, og det er av avgjørende betydning.

Viljen

Frankfurt konstruerer dermed personer som en type entitet med en særegen strukturering av viljen. I tillegg til å ha første-ordens ønsker har personer også høyere-ordens ønsker; ønsker som er reaksjoner på ønskene på første-ordens nivå, og som støtter eller avviser disse ønskene. For eksempel kan jeg ha lyst på en røyk (første-ordens ønske), samtidig som jeg skulle ønske at jeg ikke hadde lyst på røyk, fordi det ikke er bra for meg (andre-ordens ønske).

Hvilke implikasjoner mener Frankfurt det å ha en slik type vilje gir? Som personer kan vi reflektere over hvilke ønsker og begjær vi har. Vi er på en og samme tid den som reflekterer og objekt for vår egen refleksjon. Denne dobbeltheten kan generere problemer. Som reflekterende vesener blir vi oppmerksomme på hvilke motstridende ønsker og begjær som finner sted i oss. Dermed blir vi også sårbare overfor disse konfliktene. Dels fordi de kan oppleves som slitsomme fordi vi ofte har ønsker og tilbøyeligheter vi gjerne skulle vært foruten, men særlig fordi disse ønskene og tilbøyelighetene noen ganger overstyrer det vi egentlig vil. Frankfurts konsept “person” fremstår dermed som en type entitet for hvem fri vilje kan være et problem. Faktisk er personer den eneste type entitet fri vilje kan være et problem for, fordi personer er den eneste type entitet som kan lide av ufri vilje (wantons kan ikke ha ufri eller fri vilje, fordi de mangler vilje som sådan, slik Frankfurt definerer begrepet). Hvorvidt vi har den viljen vi vil ha, altså hvorvidt våre handlinger er i tråd med hva vi egentlig ønsker å gjøre, er derfor av største viktighet for oss.

Viktigheten av det vi bryr oss om

Vår evne til refleksjon er med andre ord ikke det eneste som skiller oss fra wantons. Spesielt for personer er også det at vi bryr oss om vår egen vilje. Vi stiller spørsmål ved hvorfor enkelte ønsker skal eller bør tilfredstilles. Vi foretrekker noen ønsker fremfor andre, og skulle av og til ønske at vi var foruten visse ønsker og preferanser. Det at vi bryr oss er et grunnleggende trekk ved viljen vår, og et grunnleggende trekk ved det å være en person.

Wantons har angivelig ikke denne evnen til å bry seg om sin egen vilje. De kan ikke evaluere egne ønsker og motiver, og har ikke et begrep om verdi. Det er ikke viktig for en wanton at et spesifikt ønske vinner frem fremfor et annet. En wanton forfølger snarere det sterkeste ønsket uten å bry seg om hva det sterkeste ønsket er, og uten å stille spørsmål ved dette ønskets berettigelse.

Fri vilje

Harry Frankfurt (1929 – ) er en amerikansk filosof. Han tilhører den analytiske tradisjonen i filosofien, som gjerne er opptatt av klar og logisk argumentasjon. Frankfurt har vært opptatt av bevissthets-, handlings- og moralfilosofi. Denne oppgaven baserer seg hovedsakelig på hans verker The Importance of What We Care about: Philosophical Essays (1988) og Necessity, Volition, and Love (1999).

Hva er så forbindelsen mellom en hierarkisk strukturert vilje og evnen til å bry seg om denne? Så langt har vi snakket om første – og høyere-ordens ønsker. Det er imidlertid høyere-ordens volisjoner som står i en særstilling i Frankfurts hierarkiske teori. Høyere-ordens volisjoner er en spesiell type høyere-orden ønsker, som slår inn når jeg har bestemt meg for hva jeg vil. En høyere-ordens volisjon er et sluttpunkt for min refleksjon. Det er en “enstemmig” holdning overfor en konflikt mellom første-ordens ønsker. Det er et ønske om at ett bestemt første-ordens ønske – det ønsket som jeg identifiserer meg med – skal utgjøre min vilje og bevege meg hele veien til handling.

Et viktig premiss for Frankfurt er at han definerer viljen som det første-ordens ønsket som til enhver tid beveger aktøren til handling. Viljen er altså det til enhver tid sterkeste første-ordens ønsket. Fri vilje inntreffer når det er en sammenfallenhet mellom personens høyere-ordens volisjoner og det effektive første-ordens ønsket, altså når personen har identifisert seg med et ønske og dette ønsket tilfeldigvis er det sterkeste. Frankfurt definerer dette som ”å ha den viljen man vil ha”. Det ønsket man ønsker omsatt i handling, er tilfeldigvis identisk med den sterkeste viljen. Ufri vilje inntreffer tilsvarende når det ikke er en sammenfallenhet, altså når det ønsket man identifiserer seg med ikke er identisk med det sterkeste første-ordens ønsket. For eksempel kan en narkoman stå helhjertet bak et ønske om ikke å ta dop (høyere-ordens volisjon), men allikevel bli overmannet av det sterke suget etter dop (første-ordens ønske). Den narkomane har da en vilje hun ikke vil ha.

Problemet

Frankfurt ønsker å si noe om hvordan vi som personer er konstituert, gjennom å gi et meningsfullt innhold til begrepet ”fri vilje”. Fri vilje handler om forholdet mellom høyere-ordens volisjoner og første-ordens ønsker. Frankfurts teori kan synes å ville redegjøre for at høyere-ordens volisjoner påvirker hvilke første-ordens ønsker som er de sterkeste. Problemet er bare at en slik relasjon ikke kan antas ut i fra Frankfurts hierarkiske modell. Det sterkeste første-ordens ønsket omsettes til handling, uavhengig av om det har støtte fra en høyere-ordens volisjon eller ei. Det er ingen kausal relasjon mellom nivåene, kun en tilfeldig sammenfallenhet, og det er min hovedinnvending mot Frankfurt.

En tilfredsstillende teori om fri vilje burde nettopp kunne gjøre rede for fri vilje som noe mer enn bare en tilfeldig sammenfallenhet mellom volisjoner og første-ordens ønsker. Et første-ordens ønske bør være det sterkeste ønsket fordi det blir støttet av en høyere-ordens volisjon. Hva skal for eksempel til for at den narkomane skal klare å omsette ønsket om å slutte med dop til handling? Hvis vi har fri vilje bør våre refleksjoner og det vi bryr oss om på ett eller annet vis ha en innvirkning på hvilken vilje vi har.

  • Artig med Frankfurt som tema! Jeg skrev en semesteroppgave med utgangspunkt i Frankfurts og Strawsons fri-vilje-konstrukter, og konkluderte med at de (tross store ulikheter) kan kombineres til en ganske attraktiv teori om fri vilje.

    Altså her er min oppgave: Reaktive volisjoner. Hadde vært utrolig spennende å høre hva du, som kjenner Frankfurt langt mer i detalj, tenker om dette. Er en slik “sosialifisering” av Frankfurts teori den manglende brikken i puslespillet, eller roter det bare til?

    PS: Du skriver i konklusjonen at kritikken din av Frankfurt tar utgangspunkt i at det ikke finnes kausale, bare tilfeldige, sammenhenger mellom volisjon og handling. Slik jeg ser det, er ikke dette i seg selv nok til å refutere Frankfurts teori. Innfører du ikke, gjennom denne vurderingen, et normativt prinsipp om at fri vilje skal være av en slik kausal, og ikke tilfeldig, karakter? Hvilke bevis kan i så fall føres for en slik metafysisk påstand?

    • Monica Roland

      Hei Sigve

      Tusen takk for hyggelig kommentar og semesteroppgave. Det var interessant lesning og fikk meg til å gruble. Her er det mye å si, og jeg har på langt nær tenkt ferdig rundt dette, men her er noen tanker. Kommenter gjerne.

      1.Du spør om en ”sosialifisering” av Frankfurts teori er den manglende brikken. Et helt betimelig spørsmål. Frankfurt sier lite om interaksjon mellom mennesker i forhold til fri vilje i de artiklene jeg har tatt utgangspunkt i. Men – jeg mener det implisitt i frihetsbegrepet ligger en tilskrivelse av ansvar; vi tilskriver folk (og oss selv) ansvar for handlinger vi mener de var frie til å utføre. Dette er et grunnleggende trekk ved det å være menneske. Da snakker jeg ikke bare om moralsk ansvar, men at man tilskrives aktørskap/eierskap over (eventuelt opphav til) egne handlinger som ikke nødvendigvis involverer andre mennesker, for eksempel det å åpne kjøleskapsdøra eller løfte kaffekoppen til munnen.

      Som du påpeker handler fri vilje for Frankfurt om noe internt; viljens tilstand i det øyeblikket man handler. Med andre ord en momentær fri vilje. Men – for at viljen skal være fri må den være i overensstemmelse med det man bryr seg om, og det man bryr seg om er ikke noe momentært, ifølge Frankfurt. Det å bry seg om noe forutsetter en form for varighet. (Det betyr ikke at man ikke kan slutte å bry seg om noe, eller til og med begynne å bry seg om det motsatte av det man brydde seg om før. Det betyr bare at det krever tid å skifte retning på hva man bryr seg om. Det å bry seg har en iboende treghet eller stabilitet). Det man bryr seg om avhenger imidlertid av kontingente (tilfeldige) faktorer som blant annet åpner opp for det du kaller sosialifisering; interaksjon med andre mennesker påvirket av samfunnet, tiden, kulturen og familien man vokser opp i. Det vi bryr oss om er på denne måten med på å danne grunnlaget for hvem vi er, det gir oss karakter (og er en forutsetning for å kunne være et vedvarende subjekt).

      Du skriver at ”Det ikke er selve den reaktive vurderingen som gjør deg fri – det at du er i stand til å bli vurdert reaktivt er å anse som et symptom på at du er fri”. For Frankfurt er det teoretiske kriteriet for om du er i stand til å bli vurdert reaktivt, at du har en type vilje som kan gi en sammenfallenhet mellom en høyere-ordens volisjon og det effektive første-ordens ønsket.

      Frankfurt skal ha sagt at ”Human beings are generally hard to pin down, difficult to sort out, and just about impossible to sum up”. Det hindrer oss ikke fra å prøve.  Frankfurts forfatterskap er et dypdykk i refleksjoner rundt vår natur/hvordan vi er konstituert. Selv om man ikke er enig i alt han skriver, tvinges man til å reflektere over og stille spørsmål ved hva vi er. Og det er gøy!

      Noe av min kritikk av Frankfurt går nettopp på det at jeg mener er en for ”fattig” teori om personer. Mitt arbeid fremover vil dreie seg om våre motivasjonssystemer, bevisste og ubevisste (sånn som for eksempel et behov for å bli likt av andre).

      2. Angående normativitet og bevisførsel for en kausal sammenheng mellom volisjoner og handling. Hvorvidt jeg kan føre bevis for en slik påstand vet jeg ikke. Men grunnlaget for påstanden er som følger: Forskjellen mellom første-ordens ønsker og volisjoner er fascinerende; første-ordens ønsker har motivasjonell styrke, volisjoner har ikke motivasjonell styrke. Vi har altså evnen til å reflektere over ønskene våre, uten at denne refleksjonen påvirker hvilke ønsker som blir effektuert. Dette åpner, slik jeg ser det, for et metafysisk skrekk-scenario; muligheten for å være gissel av sine første-ordens ønsker; man kan i teorien ende opp med aldri å ha den viljen man vil ha.

      Dette er selvfølgelig lite plausibelt, men ikke desto mindre lite tilfredsstillende for en teori om personer og fri vilje. Derfor ønsker jeg å undersøke mulighetene for en sterkere relasjon mellom nivåene (selv om jeg er klar over at også dette byr på mange problemer; hvordan forklare at volisjoner påvirker i enkelte situasjoner, altså når vi har fri vilje, mens de ikke gjør det i andre tilfeller, altså når vi ikke har fri vilje).

      I tillegg tror jeg det er mer ved første-ordens ønsker enn det Frankfurts teori tar hensyn til. Jeg tror første-ordens ønsker i større grad er konstituerende for hvem vi er enn det Frankfurt innrømmer, og at styrken på våre første-ordens ønsker er gjenstand for en type sosialisering og kultivering. Hvis jeg er oppdratt til at det å stjele er galt, og forventer negative reaksjoner på det, vil dette (for de fleste) enten dempe lysten til å stjele eplene som ligger tilgjengelige utenfor grønnsaksbutikken, eller forhindre at man har dette første-ordens ønsket i det hele tatt.

  • anne

    Veldig bra innlegg og kommentar fra Sigve! Gleder meg til å høre Monicas kommentar. Jeg har ikke lest noe av Frankfurt før, og synes det er en snedig tilnærming at man ser helt bort fra fysiologi. Er det da kun en abstraksjon? I hvilke sammenhenger har Frankfurts ideer blitt brukt… Jeg synes det samtidig er rart at fri vilje diskuteres som noe absolutt, i et vakuum, isolert fra også ytre omstendigheter. Litt noob her, gitt.

    • Monica Roland

      Hei Anne

      Litt usikker på hva du mener med å se bort fra fysiologi. Kan du utdype?

      Angående fri vilje som noe absolutt. Frankfurt setter opp et teoretisk rammeverk for fri vilje. Mitt prosjekt har vært å teste ut argumentene Frankfurt fremsetter og å undersøke hvilke logiske konsekvenser disse får. En slik type analytisk tilnærming ender gjerne opp i absolutte begreper. Man ønsker å identifisere den eksakte betydningen av et begrep.

      Det kan innvendes at dette kun er teori, men den søker allikevel si noe grunnleggende om det å være menneske. Det er for eksempel helt klart grader av frihet. Eller hvor mye ansvar man tilskriver personer for sine handlinger. Det er praksis i jussen (formildende omstendigheter) og hvordan vi forholder oss til for eksempel barn og ungdommer; man tilskriver en 18-åring langt mer ansvar for sine handlinger enn en 13-åring. Men for å diskutere grader av frihet, bør man vite hva frihet er/innebærer.

      Frankfurts ideer er behørlig kommenter og diskutert innenfor filosofi. Et godt sted å starte angående kommentarer er “Contours of Agency” fra 2002, som er en samling essays skrevet av andre filosofer angående temaene Frankfurt tar opp.

  • Ingrid Grønli Åm

    Forskning.no undersøker spørsmålet om fri vilje i forhold til hjerne- og genforskning:
    http://www.forskning.no/artikler/2011/mars/284218

  • Pingback: Fikk du med deg alt? | Masterbloggen()

  • Pingback: Begreper som praktiske verktøy | Masterbloggen()

  • Pingback: Begreper som praktiske verktøy - Masterbloggen()