Masterbloggen

Reisen som identitetsmarkør

Lesetid: 6 minutter

Er du redd for å bli stemplet som en typisk turist når du er på ferie? Frykt ikke. Det finnes fire strategier for å unngå turistfella. Romantikeren og antituristen Lord Byron brukte dem alle.

Havnet i turistfella? Frykt ikke. Det finnes strategier for å unngå den. Foto: Beatrice Murch / Flickr Creative Commons

Historier om ekstreme, eksotiske og autentiske opplevelser fra din forrige reise, gjenfortalt på Facebook eller i et middagsselskap, kan gjøre deg til en verdensvant eventyrer i andres øyne. Og kanskje også i dine egne?

Dersom du kan vise til unike opplevelser fra reisene dine, så blir du også oppfattet av dine likesinnede som en unik person. De fleste av oss ønsker nok å oppfattes på en slik måte. I sosiale medier kommer dette til uttrykk blant annet når vi viser frem oss selv som en spesifikk type reisende.

Bruken av reiseopplevelser som identitetsmarkør – som en sosial og kulturell kapital – er ikke en ny praksis. Turisten har lenge blitt fremstilt som en uoriginal karakter. Hans motstykke, som vi kan kalle antituristen, vil derfor markedsføre seg selv og sitt ærend i utlandet som viktigere og riktigere enn den gjengse turists.

Umiddelbart kan antituristen høres ut som en usympatisk karakter. Men mange vil kjenne seg igjen i trangen til å hylle det såkalt ekte og det spesielle, og den implisitte nedvurderingen av «det turistiske» som ligger i denne hyllesten.

Antituristiske strategier

Antituristen har grovt sett fire måter å reise på. Disse kan vi kalle for antituristiske strategier:

• Reisen utenfor allfarvei
• Akkulturasjon (kontakt med den lokale kulturen på dennes premisser)
• Reisen utenfor sesong
• Fysiske prøvelser og frivillig ubehag

La oss se kjapt på hva disse strategiene går ut på, hvordan de kommer til uttrykk i en gitt setting og hvordan de kan sies å speile en tidsånd. Jeg bruker den engelske romantikeren og poeten Lord Byron og hans opphold i Italia, den moderne turismens vugge, som eksempel.

Lord Byron
> Engelsk romantisk poet (1788–1824), som ofte kalles den første superkjendis grunnet den voldsomme dyrkelsen av ham som forfatter og person.
> Det ble sagt at han var «mad, bad and dangerous to know».
> Mest kjent for diktverkene Don Juan og Childe Harolds Pilgrimage. Sistnevnte verk har sterke autobiografiske trekk og sporer Byrons reiser i Europa.
> Reiste i selvpålagt eksil til Italia i 1816. Han ble værende i seks år, og bodde i Venezia, Ravenna, Pisa og Genova. Han snakket og skrev godt italiensk, i motsetning til de fleste av datidens Italia-turister.
> Døde av feber i Hellas etter å ha vervet seg til militærtjeneste på grekernes side i kampen mot det ottomanske riket.

Reisen utenfor allfarvei

Ifølge antituristen søker den gjengse turist en slags bekreftelse av sine forventninger og fordommer når han reiser til et sted. Dermed blir han tilskrevet en kronisk hjemlengsel. Antituristen hevder derimot å ha et mål om å utvide sitt verdensbilde gjennom reisen. Han mener selv at han lider av bortelengsel. Han unngår de andre turistene slik at ansiktet til naboen ikke ødelegger opplevelsen av det eksotiske.

Tilreisende engelskmenn i Italia rundt 1820 minnet Byron på alt det han hadde ønsket å forlate. Dermed forsøkte han å unngå sine landsmenn. Han sa selv at

Venezia er ikke et sted engelskmenn flokker til – deres hønsehus er Firenze, Napoli og Roma – og sannheten er at dette var en av grunnene til at jeg bosatte meg her.

Under sitt opphold i Ravenna påpekte han stadig at det var et sted hvor «engelskmenn aldri har bodd».

Akkulturasjon

Akkulturasjon er den reisendes ønske om kontakt med de lokale. «Go native!», blir vi oppfordret til. Det er gjennom møtet med den lokale kulturen at antituristen vil hevde at han har opplevd det autentiske Australia eller sett det ekte Hellas.

Mens andre tilreisende engelskmenn til Italia på 1800-tallet stort sett besøkte de samme stedene og holdt seg med sine egne, hevdet Byron at han selv hadde en helt annen tilnærming til reisen i Italia. Han hadde reist utenfor allfarvei, kommet seg inn bak de turistiske kulissene og fått kontakt med italienerne og deres kultur. Han tok seg derfor friheten til å skrive følgende:

Dere må ikke bry dere om hva de engelske tullingene sier om Italia. De vet ingenting. De går gapende fra Roma til Firenze, og det er som å se England i St James Street. Jeg bor med folket, og blant folket, og jeg kjenner dem.

Reisen utenfor sesong

Noen turister har så sterke følelser for den severdigheten de besøker at de vil ha den helt for seg selv. De blir irritert på andre turister som vanærer stedet ved at de flokker seg rundt som sauer. Denne holdningen finner vi et ekko av hos Byron.

Byron reiste nemlig til Roma om sommeren for å unngå at turistene skulle «ødelegge opplevelsen av Pantheon, Peterskirken og Capitol». Han fikk byen for seg selv ved å reise utenfor datidens turistsesong. Han kunne dermed bedrive en slags meditativ sightseeing og slik oppleve det egentlige Roma. Etter dette intime stevnemøtet med den evige stad kunne han produsere en virkelighetsnær og unik reisebeskrivelse i diktform fra en by som det allerede var skrevet alt om.

Fysiske prøvelser og fare

En fjerde strategi handler om å trå ut av turistens komfortsone ved å utsette seg selv for en viss fare eller ubehag. Antituristen bruker ekstreme opplevelser for å vise at han behersker omgivelsene på en bedre måte enn hva andre reisende gjør.

Byron var en ivrig svømmer. Han svømte blant annet om kapp fra Lidoen utenfor Venezia, inn til byen og opp hele Canal Grande. En svømmetur på fire timer ifølge ham selv. Han vant selvfølgelig.

Byrons politiske engasjement førte ham også inn i den revolusjonære Carbonari-bevegelsen og dens kamp for frigjøringen og samlingen av Italia. Han påpekte hyppig i sine brevvekslinger at dette var noe han gjorde med stor fare for eget liv. Historier som disse ble stadig fortalt og gjenfortalt i brev til venner og kjente hjemme i England. Statusoppdateringer er altså ikke en ny greie.

Kulturell kapital i kontekst

Antituristiske strategier er ikke nødvendigvis bevisste valg som en reisende gjør kun for å fremstille seg selv i et eventyrlig lys. Et reelt ønske om å oppleve noe ekstremt, eksotisk eller autentisk er i stor grad drivkraften bak den moderne turismen. Slike opplevelser blir til kulturell kapital, som igjen kan veksles inn i anerkjennelse. Konteksten blir viktig for å forstå hvorfor enkelte reisende bruker reisens opplevelser på denne måten.

Relevant teori
> I «The Tourist» (1976) hevder sosiologen Dean MacCannell at de fleste reisende forsøker å få tilgang til den autentisiteten de mener befinner seg bak de turistiske kulisser.
> Den amerikanske sosiologen Erwing Goffman presenterte i «The Presentation of Self in Everyday Life» (1959) hvordan vi daglig konstruerer våre identiteter gjennom små sosiale rollespill. Deltagerne i dette spillet tilbyr ofte sine medskuespillere og publikummere et idealisert bilde av seg selv.
> Den franske sosiologen Pierre Bourdieu utvidet kapitalbegrepet med sosial og kulturell kapital. Slik kapital kan gi adgang til forskjellige samfunnsarenaer og anerkjennelse. Les mer om dette i hans bok «Distinksjonen» (1979).

Det er nemlig slik at forskjellige typer valuta og kapital har forskjellig verdi i forskjellige kontekster. Du kan ikke betale for en Cola med euro i kassa på Kiwi, men den samme mynten gir deg den samme flaska i Frankrike.

Slik fungerer det også med kulturell kapital. I noen middagsselskaper vil historier om fjellturer i alpene kunne veksles inn i anerkjennende nikk, mens i andre vil du kun få skuldertrekk som svar. Kanskje er det eventyr fra norske partybarer i Syden som er gangbar mynt der. Og vice versa.

Reiser vi i romantikernes fotspor?

Byrons bruk av antituristiske strategier må forstås i lys av den historiske konteksten han levde og virket i. Byron blir ofte ansett som kroneksempelet på den selvrealiserende og opprørske romantiker. Hans berettelser om reiser utenfor allfarvei, om møter med den italienske kulturen og om fysiske prøvelser, kan leses som uttrykk for en generell frihetslengsel. Reisen blir en søken etter det autentiske i selvet og i samfunnet. Disse ideene definerer på mange måter romantikken som litterær og historisk epoke.

Jeg startet med å påpeke hvordan reisen ofte brukes som identitetsmarkør i dag. Finnes det en link mellom Byrons antituristiske reiseretorikk og vår egen tids reiselivsdiskurs?

• Byron poengterte stadig at han reiste utenfor allfarvei, mens den danske avisen og guidebokprodusenten Politiken hevder at vi nå vil reise dit «vennene ikke har tweetet fra».
• Essayisten William Hazlitt skrev i 1821 om hvordan den reisende versjonen av deg selv ville vekke beundring hos andre. Den populære bookingtjenesten Expedia vil i 2015 ha deg til å «reise deg selv spennende».
• Ekstreme naturopplevelser stod høyt i kurs blant romantikkens kunstnere, mens reisebyrået Hvitserk i dag reklamerer med at du må «slite, svette eller fryse» på deres turer.
• Byron hevdet å kjenne til det virkelige Italia, mens Lilleputt Reiser i dag tar deg med til «det ekte Hellas!».
• Byron skrev brev og dikt hvor han brukte sine opplevelser for å «reise seg selv spennende», mens dagens reisende bruker statusoppdateringer og Instagram-bilder til samme formål.

Det er altså fullt mulig å hevde at deler av dagens reisediskurs kan plasseres i den romantiske idétradisjonen.