Har Zapffe rett om vår tapte eksistens?
Lesetid: 6 minutterMenneskets evolusjon har skutt over målet. Har vi gjennomskuet vår skjebne og dermed forlatt den?
Mange har hørt om tenkere som Arthur Schopenhauer, Friedrich Nietzsche, Albert Camus – om pessimismen, lidelsen, det absurde og det meningsløse ved å eksistere.
Færre har hørt om norske Peter Wessel Zapffe, til tross for at han tilhører den samme filosofiske tradisjonen, hvor han etter min påstand, skiller seg ut som en original og distinkt tenker. Jeg har i min masteroppgave studert den eksistensielle pessimismen og hvor Zapffe står i forhold til denne sjangeren.
Zapffe skiller seg ikke bare ut, men representerer et perspektiv jeg har valgt å kalle for evolusjonær eksistensialisme. Det vil si, en type tenkning som legger menneskets utvikling til grunn i den etiske vurderingen av eksistensen.
Den filosofiske pessimismen
Den filosofiske pessimismen begynner for alvor med Arthur Schopenhauer på 1800-tallet. Etter hans syn er mennesket et uttrykk for en blind, uregjerlig og gjennomgripende vilje.
En uregjerlig vilje
Dette er en vilje som har sitt opphav i organismens mangelfulle natur og som derfor vil ustanselig, selv uten muligheter for mer enn midlertidig tilfredsstillelse.
Dette er en uendelig prosess som er iboende i alt organisk og levende, og dette er bakgrunnen for Schopenhauers pessimisme. Det må nødvendigvis ende opp i et mareritt av en tilværelse, hvor alt kjemper mot alt. Livet fortoner seg ikke kun som en streben, men det er i tillegg en tom og fullstendig meningsløs kamp.
Viljen har ingen høyere mål enn å sikre eksistensen videre. I sum gir Schopenhauer oss en metafysisk analyse av viljen og dens egenskaper som ender i en dyster beskrivelse av menneskets situasjon
En indre kraft
Friedrich Nietzsche er en annen tenker som fortsetter denne viljes-metafysikken. Men her er det ikke snakk om en tom og retningsløs vilje, men en indre kraft som søker å bli sterkere.
Nietzsche mener det mest grunnleggende i oss er en vilje til makt; mennesket er et vesen med potensiale til å bli noe langt høyere, bedre og sterkere – et overmenneske.
Temmes eller slippes løs?
Felles for både Schopenhauer og Nietzsche er at løsningen for hvordan mennesket kan leve til tross for innsikten om det meningsløse, er ved enten å justere opp eller ned viljen.
- Schopenhauer: Temme viljen.
- Nietzsche: Slippe viljen løs.
Zapffes vending
Filosofen Peter Wessel Zapffe gjør en interessant vending. For Zapffe er viljen kun en del av vår organiske natur som sørger for å opprettholde vital-balansen.
Viljen er ikke problemet
Viljen som virker til å være biologisk tilstrekkelig for andre arter – er utilstrekkelig for et menneske. Problemet er at vi har evner og interesser som går langt utenfor det viljen kan tjene til, og som ikke lar seg realisere i miljøet vi er en del av.
Menneskets vilje er et “villskudd på livets tre”. Det er med andre ord ikke viljen, men mennesket det er noe fundamentalt galt med.
Intellektet truer vår eksistens
Mennesket er en art hvor evolusjonen har skutt over målet, påstår Zapffe. Det er ikke første gang dette skjer, og han peker til den irske kronhjorten som døde ut angivelig fordi det hadde et gevir som aldri slutte å vokse. Det finnes også flere arter hvor ting har gått galt;
“evolusjonens bomskudd ligger skjult i fossile lag”.
For mennesket kan det virke som at det fysisk stoppet opp før mennesket fikk noen herskende evner, mens den mentale utviklingen fortsatte utover det som er biologisk nødvendig. Derfor karakteriserer Zapffe mennesket for “over-utrustet”. Konsekvensene er alvorlige.
Det er våre intellektuelle evner som ble vårt “gevir”. Men fremfor å bli tynget til jorden, så har evnene gitt oss behov og forventninger som det ikke finnes noen muligheter for å realisere. Vi er ikke selvfølgelige for oss selv og tilværelsen ender i kraft av sin metafysiske erkjennelse:
“Så står han da der med sine syner, forrådt av altet, i undring og angst. Også dyret kjente angst, i tordenvær og under løvens klo. Men mennesket fikk angst for selve livet – ja for sitt eget vesen.” Den sidste Messias, Zapffe 1933.
Man kjenner på fremmedhet, angst, erfaringen av det absurde og meningsløse ved det å eksistere. Og til slutt nulles det hele ut i intetheten med døden – en innsikt mennesket tildeles tidlig i livet.
Hvorfor er vi fortsatt her?
Zapffe stiller derfor det betimelige spørsmålet, om situasjonen er så grusom, så umulig, og så til de grader meningsløs: hvorfor har ikke menneskeslekten dødd ut under enorme vanvidds-epidemier for lenge siden?
Zapffe svarer at det er fordi man har lært seg å kunstig redusere sitt eget bevissthetsinnhold. Eller for å si det enklere – vi har lært oss å fortrenge innsikter som er skadelige for oss.
Zapffe får her støtte fra nyere teorier. Dr. Ajit Varki og Dr. Danny Brower gav i 2013 ut boken Denial: Self-deception, false beliefs, and the origins of the human mind. De påstår at samtidig som mennesket fikk full bevissthet og kunne forstå hva døden innebar, så var det helt nødvendig for artens overlevelse at vi utviklet en fortrengningsmekanisme. Hvis ikke, ville dødsbevisstheten ha forvirret og ødelagt oss.
Varki og Brower påstår at individet, fremfor å ta risiko for å sikre artens bestående, ville sikre sin egen individuelle overlevelse i frykt for døden. Å fornekte sin egen skjebne ble derfor en betingelse for artens fortsettelse. Zapffes påstand fra 1941 får dermed støtte fra nyere evolusjonsteorier.
Bedre å ikke ha eksistert?
Fornektelsen er noe man verken kan eller bør leve med. Noen ganger slår lidelsen huller inn til verdensangsten, andre ganger så rammes vi av tilfeldigheter slik at det blir klart for oss at denne verden ikke er «bygget over menneskelige prinsipper».
I begge tilfeller går det opp for oss at vi er «narret» inn i noe man ikke kan, eller vil, være en del av – og dette er starten på Zapffes radikale konklusjon.
Zapffe var tidlig ute med å legge frem en begrunnet påstand om forplantningens opphør. I senere tid har det vokst frem en egen retning innen filosofien som fremmer nettopp et slikt syn som har fått betegnelsen anti-natalisme. Begrepet har sitt opphav i den Sørafrikanske filosofen David Benatar som i 2006 utga “Better Never to Have Been: The Harm of Coming Into Existence”.
Benatar vs Zapffe
Argumentet til Bentar bygger på premisset om at ikke-eksistensen er bedre enn eksistensen, siden det på et eller annet tidspunkt vil oppstå noe som er til harme for individet. Noe man kunne unngått å oppleve hvis man ikke eksisterte. Det er en analytisk-logisk vurdering som ligger til grunn for Bentars konklusjon som ender med det moralske påbudet om ikke å sette nytt liv til verden.
Jeg mener Bentars argument har en vesentlig mangel. Det bygger på gyldigheten av premisset om at en ikke-tilstand er å foretrekke fremfor harmen man blir tildelt ved å eksistere, men det sier lite om hva denne harmen er utenom den rent fysiske og overfladiske smerten.
Skal argumentet ha noe kraft så må det angi en smerte som går utover det fysiske – det må være en eksistensiell lidelse, men det kommer aldri frem i Benatars teori. Jeg mener derfor at de færreste vil kjenne seg igjen i harme-beskrivelsen til Benatar, og det ender opp som en analytisk kuriositet.
Peter Wessel Zapffes begrunnelse er etter min påstand langt sterkere. For Zapffe er den antinatale konklusjon en modningsprosess. Det er et valg man kommer til etter at man forener sine dypeste behov med sine høyeste evner – kun for å få håpet knust.
Meningen med livet
Så, hva er vårt dypeste behov? I følge Zapffe er det søken etter en bekreftelse på at det finnes en mening med livet – at det finnes en overordnet, moralsk og rettferdig verdensorden som sørger for at man får en skjebne som er tilpasset interessen. Zapffe kaller dette for menneskets dypeste og mest ordnede prinsipp.
Problemet er så at det ikke finnes, og dermed legges håpet “øde i mennesket” og man innser at det “høyere prinsipp som det er en bærer av – ikke har livets rett”. Man har ikke kommet til en konsekvent stopp, men til et punkt hvor den som våger å være erkjennelsen tro, mister gløden og går fra et gjennomsnitt x antall barn – nedover mot null, som en konsekvens og en reaksjon av det å innse at menneskeskjebnen er tragisk.
Zapffes tenkning åpner opp for en retning innen filosofien som bygger på evolusjonens gang med mennesket. Zapffe sier, ganske så radikalt at våre indre metafysiske behov er mer betydningsfulle enn våre biologiske drivkrefter.
I anerkjennelsen av at vi har kommet uheldig ut i evolusjonen, åpner Zapffe også for nødvendigheten av å se valgene vi gjør i et nytt lys.
