Folk og røvere i politiavhør

Politiavhøret brukes ofte som det mest typiske eksemplet på en asymmetrisk samtale – en samtale der deltakerne har ulik makt, ulike rettigheter, ulik kunnskap og ulike interesser. I min oppgave studerte jeg avhør av siktede eller mistenkte i sju saker. Jeg hadde nok en forventning om å møte denne asymmetrien, men det slo meg tidlig at politiavhør slett ikke behøver å være verken skumle, konfronterende eller utrivelige.

Et politiavhør skal i følge påtaleinstruksen være den avhørtes anledning til å fortelle sin versjon i en sak, og komme med sine erklæringer om straffskyld og ønsker for videre saksgang. I mitt materiale er det i stor grad dette samtalene handler om, men jeg ser også at det skjer mye mer i avhørene enn det strengt saksorienterte. Avhørene handler altså ikke bare om saken, og politibetjentene er ikke bare avhørsledere og spørsmålsstillere, de tar også på seg andre roller.

Foto: Steve Phunter | (CC BY-SA 2.0)

Politibetjenten som rådgiver

Asymmetrien i avhørene viser seg blant annet gjennom at deltakerne har ulik kunnskap om institusjonen – altså om politiarbeid og om rettsvesenet. I mitt materiale ser jeg at de avhørte er klar over denne kunnskapsforskjellen, og ber om tilgang til politibetjentens kunnskap. En avhørt ber helt konkret om råd om han bør erkjenne straffskyld: ”Hva råder du meg til å gjøre? Jeg må spørre, for du har sikkert litt mer greie på dette enn det jeg har”, og i dette tilfellet svarer politibetjenten med å fortelle hva han ville gjort. Å gi råd om saken er nok langt utenfor hva en politimann skal gjøre i et avhør. Likevel gjelder det å forstå dette ut fra sammenhengen. Den avhørte har sannsynligvis lite kunnskap om rettsvesenet, og som siktet i en liten sak har han neppe råd til å hyre advokat for å gå gode råd om hva han skal gjøre. Politibetjenten har kunnskap den avhørte trenger, og ved å dele denne kunnskapen er han både en hyggelig fyr som den avhørte får et godt forhold til, og han bidrar kanskje til at saken kommer raskere gjennom rettsapparatet, til beste for alle involverte.

Politibetjenten som jevnbyrdig samtalepartner

I flere av avhørene mine fins det sekvenser der begge deltakerne tilsynelatende tar et steg til siden, ut av sine institusjonelle roller, og inn i en mer jevnbyrdig samtaleform. Dette kan skje i små digresjoner om vær og vind, det kan være i utvekslinger om andre ulykker eller situasjoner som ligner denne, eller i småsnakk om utdanning, bosted eller lignende. I et eksempel begynner en avhørt å fortelle en historie om en annen gang hun kræsjet med bil. Historien er dramatisk, og politibetjenten responderer engasjert og personlig – han kommer med utrop, og spør om hvordan det gikk med de involverte. Han gjør ingen forsøk på å knytte dette til en juridisk sammenheng, eller til å knytte historien opp til den aktuelle saken – noe som for så vidt gjenspeiler at historien er lite relevant for saken.

Hvorfor lar han da henne bruke tid på å fortelle, og hvorfor oppmuntrer han fortellinga med å være en deltakende og engasjert lytter? Et avhør er ikke bare en arena for å samle informasjon. Det er også et møte mellom et enkeltindivid og politietaten. Denne personen har hatt mye kontakt med politietaten, og har mange negative erfaringer. Hun er nedbrutt over den konkrete saken hun avhøres for, og hun er nedbrutt over et liv med mange problemer, både de hun selv har påført seg og de hun er et mer tilfeldig offer for. Gjennom å gi den avhørte plass til å fortelle slike historier er politibetjenten også med på å bygge en mer positiv relasjon mellom politiet (som han er representant for) og den avhørte. Gjennom å vise et personlig engasjement, viser han at han er mer enn politi, han er også et enkeltindivid som lar seg rive med og som har følelser. Dette kan igjen gjøre det lettere for den avhørte å fortelle sin historie enn om hun bare skal fortelle det til et steinansikt av en etatsrepresentant. Personlig engasjement kan altså være med på støtte opp om hovedhensikten med avhøret – at den avhørte skal komme med sin forklaring.

Politibetjenten som oppdrager

En av de mistenkte i materialet er en ung mann som har ikke har jobb, bor hjemme hos foreldrene, drikker tre dager hver helg, og stadig er i småtrøbbel i fylla. Denne gangen er han tatt for medvirkning i en narkotikasak. I dette avhøret er det ikke bare den aktuelle saken som er tema, men i stor grad hva den avhørte driver med, hva slags forhold han har til narkotika, hvilke venner han har. Politibetjenten bruker flere ganger anledningen til å utfordre den avhørte på om dette er livet han vil leve. Han spør om hva foreldrene sier til livsførselen, og han snakker om mulighetene for å få seg jobb eller mer utdanning. Politibetjenten forteller også hvordan han ser den avhørte – at han opplever han som en rolig fyr, ikke som en som er ute og lager bråk.

Hvorfor snakker de om dette? At politifolk kan være oppdragende i avhør er vist også i andre studier, og det virker intuitivt fornuftig for de fleste. Det viser at politiet ikke bare er opptatt av den ene saken som den avhørte er inne for å forklare seg om. Politibetjenten er opptatt av å få den avhørte videre i livet, slutte med dette tullet, få seg en jobb, flytte hjemmefra, få nye venner. Gjennom å vise fram at den avhørte ikke er sånn eller sånn, åpner politibetjenten for at den avhørte kan ha flere roller – han er ikke dømt til å være småkriminell resten av livet.

Politiavhørets komplekse mål

Oppsummert kan en si at mitt materiale viser at det er rom for mye mer i avhøret enn bare konkret snakk om saken. Politibetjentene viser i flere av avhørene at de bryr seg om den som avhøres, ut over den hendelsen personen avhøres for. Å ha et godt forhold til publikum er viktig for at politiet skal få gjort jobben sin. Den som i ett tilfelle avhøres som mistenkt eller siktet, kan neste uke bli involvert i en helt annen sak. Politietatens overordnede formål om å forebygge og om å skape gode relasjoner er dermed relevant også i avhørene. Ved å bruke tid på å vise de avhørte hvilke muligheter de har og å gi gode råd, er politiet med på å forebygge at vedkommende skal bli en gjenganger. Ved å være vennlig og forståelsesfull bygger politiet en relasjon som kan bli viktig i framtida.