Masterbloggen

Dagbladet – forlat oss vår skyld

Lesetid: 4 minutter

Ingen vil vel kjøpe en avis som kjefter deg opp og gir deg skylden for verdensproblemene? .

I en o-fagstime tidlig på nittitallet hørte jeg første gang om global oppvarming. Det var noe stort og skummelt noe, som heldigvis ikke ville inntreffe før om hundrevis av år, om i det hele tatt. Mindre enn tyve år senere har verdens undergang allerede startet, skal man tro avisene. Det kan være vanskelig å si hvor utviklingen skjer raskest, i media eller i naturen, men at min barnelærdom trenger oppfriskning synes å være et uomtvistelig faktum.

I en hektisk hverdag foregår denne voksenopplæringen hovedsakelig gjennom mediene. Min oppfatning av klimaendringenes innvirkning på livet mitt (og omvendt) er langt på vei formet av avisartiklene jeg skumleser og radionyhetene som står på mens jeg dusjer. Selv om jeg ikke tar alt som ubestridelige sannheter, er det disse nyhetene som danner grunnlaget for min forståelse.

I et slikt perspektiv blir de underliggende antagelsene i medias omtale særlig viktige – det som ikke blir sagt eksplisitt, men de innbakte premissene som er tatt for gitt, det du allerede forventes å vite og være enig i. Hva er så det, når det gjelder deg og ditt forhold til klimaendringene?

Fra smal til allestedsværende på fem år

I mitt masterprosjekt undersøkte jeg hvordan Dagbladet posisjonerer leserens forhold til klimaendringer, i artikler fra 2002 og 2007. Fra Atekst hentet jeg Dagbladet-artikler fra 1 av 7 dager året gjennom. For 2002 ga dette 17 artikler, preget av en politisk diskurs hvor gasskraftverk og globale utslippsavtaler sto sentralt. For 2007 ga samme søkestreng 110 relevante treff. Klimadiskursen var nå blitt allestedsværende, og henvisninger til klimaendringer dukket opp i alt fra råd om bilkjøp og reisemål til intervjuer med fotballspillere og norsk kulturelite.

Ett grunnleggende premiss er krystallklart i begge årganger: Endringene er reelle, og de er menneskenes skyld. I den grad det også eksisterer andre faktorer, blir disse knapt diskutert, noe som posisjonerer dem som neglisjerbare i den store sammenhengen. Spørsmålet blir da: Hvordan påvirker klimaendringene leseren, og hva er hun forventet å gjøre?

Skulle bare lage snøengler – ble utsatt for klimaendring

I nyhetsfortellingen om klimaendringene skifter leseren mellom å spille rollen som skurk, offer og helt. Det er ingen tvil i materialet om at nordmannen har noe av skylden, men artiklene er meget tvetydige i hvor ille vi er. Når det gjelder offerrollen, synes denne å være begrenset. En artikkel om de norske fremtidsutsiktene lister sågar opp en rekke positive effekter: Det blir lyse tider for skogbruk og landbruk, og med mindre havis får vi tak i mer olje. Blant de negative effektene som trekkes frem er vanskeligheter med å finne snø å lage engler i. Når artiklene sier noe om de direkte konsekvensene av klimaendringer, er det ytterst sjelden nordmannen det går utover, og når det er tilfelle, er det som oftes bagatellmessige konsekvenser som allergiplager eller høyere forsikringspremier. Interessant nok blir også leseren tidvis posisjonert som offer for politiske tiltak for å stagge klimaendringene, fordi tiltakene fører til økte utgifter for hennes del. Det er en hard verden.

Slik blir du hindret av politikerne

Helterollen tildeles i store trekk våre folkevalgte. Det er de som tilskrives de desidert største mulighetene for å begrense klimaendringene. Samtidig får de samme politikerne mye av skylden for at handlingsrommet for den enkelte er så lite. Artiklene bygger på en oppfatning av nordmannen som egentlig miljøvennlig, men i praksis forhindret av ugunstige politiske løsninger: Om «klimavennlige» handlinger er dyrere eller mer tungvinne enn alternativet, posisjoneres disse handlingene konsekvent som utilgjengelige.

Det synes nemlig underforstått at pengene våre skal vare lengst mulig, og at vi skal ha det lettest mulig. I Dagbladet er det en selvfølge at klimaendringene eksisterer og er vår skyld, men det er en like stor selvfølge at vi i Norge skal kunne leve videre som vi har gjort uten at klimaendringene skal gå på bekostning av livskvaliteten vår.

Komfortkulturen som tolkningsramme vanskeliggjør handling

I tidligere fokusgruppestudier har informantene oppgitt at de føler avmakt i møte med miljøproblemer av typen klimaendringer, ofte med henvisning til dårlig politisk tilretteleggelse. Dette samsvarer langt på vei med hvordan Dagbladet konstruerer denne tilværelsen. Det er vanskelig å si entydig hva dette innebærer. Kanskje blir vi påvirket av mediene vi forbruker, kanskje er det like mye mediene som påvirkes av (og tilpasser seg) samfunnet de skildrer og er en del av. Man skal jo også tross alt selge aviser til disse folkene. Da er det lettere å peke på systemet enn leseren når det skal velges en synder.

Likevel virker følgende klart: Klimadiskursen i Norge blir påvirket av og forhandlet gjennom en forbrukerdiskurs. Trusselen om klimaendringer blir forsøkt håndtert gjennom en komforkultur; en kombinasjon som gjør det vanskelig å fremme konkrete, tilgjengelige handlingsforslag for den enkelte.

Med andre ord fremstår leseren som en som gjerne skulle ha ryddet opp etter seg, hadde det bare vært lettere og mer lønnsomt enn å la være. I den grad hun er offer for klimaendringene, er det ikke hennes liv som er truet, men det gode liv.

Dagbladet posisjonerer i grove trekk klimaendringene som fjerne og relativt uproblematiske. Mens det blir luksusproblemer «her», blir det generelt bare enda mer nød og elendighet «der». Om enn konsekvensene av klimaendringer slås stort opp i fete typer, er det da til sist lite som maner leseren av Dagbladet til handling. Selv om artiklene i Dagbladet posisjonerer leseren som en av skurkene som bidrar til klimaendringene, er dette like fullt et ansvar som hviler på skuldrene til våre politikere.

Les hele Avisleseren og klimadiskursen. Dagbladets posisjoneringer av lesernes forhold til klimaendringer