Masterbloggen

Bestem deg. Er du homo eller muslim?

Lesetid: 9 minutter

Lesbiske, homofile og bifile med muslimsk bakgrunn opplever ofte at de må velge mellom å enten være ”homo” eller ” god muslim”. De møter særskilte utfordringer i forskjellige miljøer.  Jeg vil her løfte frem noen sentrale funn og konklusjoner i min masterstudie som omhandler livshistoriene til åtte lesbiske, homofile og bifile med muslimsk bakgrunn. Jeg ønsker å trekke paralleller til sosialt arbeids praksis.

En virkelighetsnær historie

Før jeg begynte å forske på temaet hadde jeg allerede møtt Kasim på 17 år fra Irak som da oppholdt seg på en barnevernsinstitusjon. Jeg vil starte med å gi et innblikk i vårt møte: Etter hvert som vi fikk opparbeidet en god og trygg relasjon fortalte han meg at han lurte på om han skulle fortelle de ansatte på barnevernsinstitusjonen at han likte gutter, Kasim fortalte:

Det virket som de verken ville forstå eller lytte til det jeg egentlig hadde tenkt å si, og det ble mye verre når jeg fikk flere spørsmål om jeg hadde noen jentekjæreste på gang.

Jeg fortalte at mulighetene til å leve med en guttekjæreste i Norge var gode. Da svarte han, ganske bastant:

Nei. Jeg må nok leve slik som min familie sier, jeg er innstilt på at jeg skal gifte meg med en jente. Jeg må bare klare det.

Han fortalte meg at familien allerede hadde planlagt (hetero) bryllupet. Han forteller om selvmordstanker for å slippe presset og det innvendige kaoset. Jeg spurte om hvorfor han ikke kunne stå frem, hvorpå han svarte:

Nei, det er ikke en mulighet engang, fordi da vil jeg for alltid bli helt alene og miste kontakten med familien min som jeg er så glad i.

Heteronormativ makt: Skjult, men svært virkningsfull

Heteronormativ makt er usynlig og snikende. Den kommer til uttrykk gjennom språk og kroppsspråk for eksempel ved små bemerkninger, ansiktsuttrykk, taushet, toneleie, film og reklame (Hellesund 2009). Disse korrigeringene forstår jeg som en utøvelse av symbolsk vold. Alt dette er med på å understreke at homofile ikke er en selvfølgelig del av verden. Homofili fremstår som noe som må aksepteres og tolereres, men som få vil fremme eller arbeide aktiv for foruten homofile selv. Vi skal ikke ta det for gitt at våre venner, barn, klienter eller nærmeste er heterofile. Dette innebærer en kritisk innstilling til begreper som kjønn, kropp, begjær, lyst og seksualitet (Butler 1991; Ohnstad 2009). Det finnes flere måter å forstå på, det har historien vår vist.

Kjønn og oppvekst i det heteronormative landskapet

Flertallet av informantene hadde ingen mulighet til å forstå homofili som en livsstil og identitet under oppveksten. Det betyr ikke at homoseksualitet var ukjent for dem. Det som jeg syntes var interessant var at intimitet og nærhet mellom andre gutter og menn, som for eksempel å ligge i hverandres fang eller holde hverandre i hendene er en vanlig og synlig handling (Murray & Roscoe 1997). I denne samfunnskonteksten fortolkes ikke denne handlingen som homofilt, men som kameratskap.

Informanten Bilal forteller følgende om sin oppvekst:

Jeg hadde sex med andre gutter i Pakistan, og det var liksom helt vanlig. Alle visste at det foregikk, men det ble aldri snakket om eller argumentert for. Jeg trodde det var slik det skulle være på en måte.

De heteronormative fortellingene om at homofile menn er feminine og lesbiske kvinner er maskuline ligger der som premiss for informantenes selvforståelse. Når de skal ”se” etter potensielle partnere blir dette særlig aktualisert. Samina fra Pakistan beskriver dette:

Jeg husker at jeg prøvde å titte etter jenter med kortklipt hår, de som var litt guttete om du skjønner? Jeg følte meg ganske unormal, akkurat som jeg hadde en sykdom som jeg trodde bare ville gå over.

Slik jeg tolker Saminas fortelling forstår hun seg ubevisst gjennom de heteronormative brillene som ikke passer henne. Dette fører til en selvforståelse som syk og unormal. Slik blir usynlig makt produktiv og undertrykkende (Bourdieu 1996). Flertallet av informantene i min studie gjør sitt kjønn i takt med den heteroseksuelle matrisen, det vil si at de forblir usynlige homofile fordi de oppfyller normativ maskulinitet og femininitet i for eksempel måten de kler seg på og fremstår. Informanten Leah fra Irak beskriver dette på en god måte:

Jeg har egentlig alltid følt meg som en normal kvinne. Jeg har alltid hatt et heterostempel på meg da, fordi jeg er så feminin. Når jeg er ute er jeg veldig populær blant guttene, men de glemmer at jeg liker jenter og det er veldig plagsomt.

 Familie, sosialt nettverk og åpenhet

I det andre analytiske temaet var jeg opptatt av informantenes forhold til familien og vennenettverket. Flere av informantene forteller at det kollektivistiske livssynet står sterkt. Det kan forstås som en del av heteronormativiteten. Det vil si at storfamilien går foran individets egne valg. Denne forventingen kolliderer med kravet om å komme ut av skapet for å leve et godt liv. Disse to diskursene gjør det vanskelig å finne sin plass. Bilal fra Pakistan beskriver hvordan det kollektivistiske livssynet virker inn på han:

Homofili sidestilles med utroskap. Man tenker at det er bedre å drepe enn at det skal gå utover familiens ære. Hvis familien min hadde oppdaget at jeg var homofil og ønsket denne livsstilen, ville det for eksempel gått ut over mine søsken som hadde blitt satt i dårlig lys. Det kunne resultert i at jeg hadde ødelagt livet for dem.

Det er kun et fåtall av informantene som har fortalt til omgivelsene at de er lesbiske, homofile eller bifile, men med vidt forskjellige utfall. I det ene tilfellet har åpenhet ført til utestengelse og avstand fra foreldrene, spesielt far. I det andre tilfellet har åpenhet ført til aksept og inkludering.  Det som skiller disse to historiene er at der foreldrene aksepterer sønnens legning er sosial klasse og høy utdanning betydningsfulle faktorer i deres syn på homoseksualitet.  Et annet mønster som er fremtredende er at flere av informantene er strategisk åpne, det vil si at de for eksempel er åpne for venner, men ikke for mor og far.

Det heterofile ekteskapet er noe flere av informantene trekker frem som problematisk. Det fremstilles i kulturen som selve målet med livet. Flere forteller at dette var noe de følte var obligatorisk. Samina fra Pakistan forteller om erfaringene med (hetero) ekteskapet:

Jeg var bare 18 år, og pappa sa at jeg skulle gifte meg med min fetter selv om jeg sa at jeg ikke ville. Inni meg likte jeg bare jenter! Han ble veldig rasende og tok en pistol mot hodet mitt og tvang meg til å gifte meg med fetteren min. Han kalte meg hore, skrek mot meg og truet med kniv. Jeg var veldig redd, og satt inne på rommet mitt i mange dager helt alene uten tv eller musikk.

 Islam og homoseksualitet

Rådende heteronormative tolkninger av islam så vel som kristendommen er problematiske for lesbiske, homofile og bifile. Disse fortellingene forstår jeg som et resultat av symbolsk makt og vold. Oman fra Indonesia forteller dette:

Jeg hørte ofte historier om at mennesker som var sånn som meg kunne komme til helvete og bli straffet ved å bli kastet over et fjell.

De siste ti årene har en ny retning innenfor islam utviklet seg med senter i Sør-Afrika, Cape Town. The Inner Circle mener man må se på helheten i Koranen, og at det er forenlig å leve som homofil og som samtidig være en god muslim. Disse strømningene har også festet rot i andre land som for eksempel USA, England, Frankrike og Norge.

En av mine hovedkonklusjoner er at en denne forståelsen av islam fører til mestring. Fatima fra Pakistan har denne forståelsen av islam:

Jeg har ikke noen problemer med å kombinere min seksualitet med islamsk tro. Aldri har jeg vært i tvil på om homofili er tillatt i islam. Det er fordi jeg har studert Koranen i seks år. Koranen er som en veiviser for meg, den er så vakker og kan tilpasses ethvert menneske mener nå jeg. Uten islam hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

 ”Bestem deg, er du homo eller muslim?” ”Jeg er et menneske!”

Det siste analytiske temaet handler om ulike marginaliseringsmekanismer mine informanter utsettes for i hverdagslivet. For det første opplever flere at media polariserer hva som anses som ”typiske norske verdier” og ”typiske muslimske verdier”. Det gjør det ikke enklere å velge. Bilal fra Pakistan illustrerer dette:

Når jeg kom til Norge visste jeg ikke hva ordet homo var, men etter hvert skjønte jeg det og da begynte jeg å lure på om jeg kunne være en god muslim og homo samtidig siden jeg ofte hørte i mediene at muslimer sa det var synd. Det førte til at jeg noen dager sluttet å tro, og andre dager sluttet å møte gutter. Jeg var homo ute og hetero hjemme, slik var det over lang tid. Jeg hadde problemer med å finne ut av hvem jeg var. Jeg følte meg veldig norsk på grunn av verdiene mine, men jeg ser jo ikke sånn ut. Jeg følte meg som en dobbeltminoritet, og da kunne ingen akseptere meg hvor enn jeg var.

På høytidsdager som for eksempel Eid og familiesammenkomster forsterkes den dårlige samvittigheten om at de lever feil hos noen. Samina fra Pakistan beskriver dette:

Jeg føler meg veldig utenfor det pakistanske miljøet spesielt under eid/ramadan, fordi jeg bare er sammen med kjæresten min. Jeg savner den festfølelsen og det å kunne være sammen med mange andre mennesker. Jeg tenker veldig mye på at jeg lever feil og kanskje burde gjort annerledes.

 

Interseksjonalitet: Ulike maktakser aktualiseres i forskjellige situasjoner

Ulike maktaksler forsterkes avhengig av om informanten befinner seg blant etnisk norske homofile eller i sitt eget etniske miljø. I det etnisk norske homofile miljøet er det noen som oppgir at det er muslimkategorien som settes i fokus. Det anses ikke forenlig å være både homofil og mørkhudet muslim. I eget etniske miljø blir homokategorien gitt oppmerksomhet ved at det snakkes om som umoralsk. Informanten Fatima har troen på dialog, og har aktivt tatt opp kampen i eget etniske miljø:

Jeg er åpen i mitt eget etniske miljø, men får ofte høre at det er en fase som vil gå over. Da svarer jeg at fasen vil vare livet ut, og prøver å forklare hvordan spørsmålet kan oppleves på lik linje som de kan oppleve rasisme.

 

Avsluttende refleksjoner

Lesbiske, homofile og bifile med muslimsk bakgrunn opplever ofte at de må velge mellom å enten være ”homo” eller ” god muslim”. De møter særskilte utfordringer i forskjellige miljøer. Dette enten/eller valget er for flere av mine informanter et umulig og til tider et dødelig valg. Det må gis støtte på at en nødvendigvis ikke trenger å velge, men at det finnes rom for et både og. Stikkord som kan være særlig relevant for denne målgruppen er ensomhet, tvangsekteskap, vold, usikker sex, sosial kontroll, frykt og dårlig psykisk helse.

Ett faremoment i den offentlige debatten er å konstruere det ”typisk norske” som homotolerant opp mot en antatt muslimsk ikke-toleranse. Også blant etnisk norske homofile finner vi flere liknende historier, for eksempel blant barn og unge som vokser opp i sterkt kristne konservative miljøer (Nordbø 2009).

I ankomstfasen er det mindre sannsynlig at asylsøker vil beskrive seg selv som lesbisk, homofil eller bifil fordi de kommer fra land uten begreper som hetero/homo i språket. Det er likevel ikke helt umulig på grunn av for eksempel internett som fører til at ulike forståelser spres. En annen tilbakeholdne faktor som hemmer åpenhet kan være usikkerhet rundt hvordan Norge forholder seg til homofili. En faktor som spiller inn på åpenhet om seksuell orientering kan være ære. Situasjoner der han eller hun kommer ut for sine foreldre og venner, kan i verste fall ende med utstøtelse. Dette kan være en utløsende faktor som fører til at klienten må oppsøke NAV for eksempel for økonomisk hjelp og sikring av trygg bolig. Kompetanse om denne målgruppen bør styrkes særlig i NAV, skoler, asylmottak, UDI krisesentrene og barnevernsinstitusjonene.

Det bør videre inntas en kritisk innstilling til å ta i bruk fysisk tilstedeværende tolk fra klientens eget etniske miljø hvis klienten forteller at han eller hun er homofil. Frykt for at ”ryktet” kan spre seg er tilstede.

Sosialarbeidere skal være bevisst heteronormativitetens skjulte ekskluderingsmekanismer, dens virkninger og ikke ta den for gitt. Her har vi ikke kommet særlig langt. En anbefaling er å ta i bruk et språk som nyanserer fremfor et som begrenser, for eksempel ved å bruke åpne betegnelser som ”kjæreste” fremfor ”guttekjæreste” hvis vedkommende er en jente. Vi må ikke være engstelige for å spørre direkte om han eller hun tiltrekkes av samme kjønn.

Som profesjonelle sosialarbeidere må vi slutte å ta det for gitt at klienten er heterofil. Da vil man kanskje unngå å bli møtt med holdningen mange sosialarbeidere og andre besitter: ”Vi må akseptere han selv om han er homofil” eller: ”Dette er vanskelig å snakke om” som baserer seg på smertespråket og homofile som ”den andre”.

Vi er kjent med det store fokuset på mangfoldet men hva slags mangfold er det vi ønsker? Ikke alt mangfold har vunnet folks tillitt, eller er like populært å kjempe for. Jeg etterlyser mer samfunnsansvar. Dette håper jeg sosialarbeidere kan være med å endre på i fremtiden i et stadig mer komplisert og sammensatt postmoderne samfunn. Taushet, tabu og fordommer er vår største fiende og kilde til psykisk smerte. La heteronormativiteten få hvile, og la ”stygge andunger” bli til ”vakre svaner”.

 

Om Richard og oppgaven i Gaysir: Bestem deg. Er du homo eller muslim?