Norske selskaper på lobbytokt i EU
Lesetid: 7 minutterNorge påvirkes av nesten alt som bestemmes i EU, men påvirker norske selskaper politikkutformingen i EU på lik linje med søta bror Sverige? Norge er med i kvotehandelen med klimagassutslipp i EU (European Union Emissions Trading System, EU ETS). Da kvotehandelsdirektivet opprinnelig ble revidert, oppstod det heftige kamper mellom ulike interesser både i EU, i Norge og i andre land. Dermed var det mange aktører med ulike interesser som drev lobbyvirksomhet overfor myndigheter i Norge, Sverige og EU generelt. Sammenlignet med svenske selskaper har norske selskaper en vanskeligere, men ikke umulig jobb med å finne lobbystrategier overfor EU når det gjelder handel med klimakvoter.
Måten hver og en av oss prøver å få det som vi vil gjennom å påvirke dem som bestemmer, ligner litt på hvordan selskaper jobber for å påvirke EU til å lage regler som passer for dem selv. I min oppgave var det vanskeligere for norske industriselskaper å nå fram til EU med lobbyvirksomhet enn det var for svenske. Konklusjonene trakk jeg basert på intervjuer jeg gjennomførte med seks selskaper som representerer tre kraftkrevende industrisektorer som er inkludert i EUs kvotehandelprogram. Jeg snakket med norske og svenske papir-, metall- og sementproduksjonsselskaper, henholdsvis Norske Skog og SCA; Norsk Hydro og SSAB; Norcem og Cementa.
Hva er lobby og hvorfor er det viktig?
a) Lobby kan forstås som en aktiv deltakelse i politikkutforming, hvor målet er å påvirke resultatet.
b) Gjennom lobby kan selskaper og interesserorganisasjoner formidle sin mening om politikk, samt gi informasjon om hvordan politikken vil påvirke deres virksomhet, miljø eller sysselsetting, osv.
c) Det er også grunnen til at lobby er viktig for dem som bestemmer. Byråkrater og politikerne har aldri alene all den kunnskapen som trengs for å utforme effektiv politikk som tjener sine formål.
Dermed er inkludering av interessegrupper i politikkutforming meget viktig for demokratiske bestemmelsesprosesser, om noen interesser har mindre mulighet enn andre å delta i politikkutformingen kan man spørre om og i hvor stor grad er politikkutformingen rettferdig.
Mange måter å bli hørt i EU
Selskaper må ta mange valg når det gjelder lobby. Først må de velge mellom ulike framgangsmåter – lobbytaktikker. For det andre må de velge hvem de skal lobbe overfor – lobbymål. En kombinasjon av taktikker og mål kan forstås som en lobbyrute. Når det gjelder taktikker kan selskaper lobbe direkte alene, gjennom en nasjonal organisasjon (som for eksempel Norsk Industri i Norge) eller gjennom europeiske industriforeninger som er paraplyorganisasjoner på EU-nivå.
Det finnes tre hovedinstitusjoner i EU som deltar i lovutformingen, og som alle sees på som lobbymål: Europakommisjonen, Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union (Rådet). Selskaper kan også lobbe overfor nasjonale myndigheter, det vil si politikerne og byråkrater. Å jobbe på nasjonalt nivå kan ses som lobbytaktikk dersom disse lobbes med en idé at de tar med seg selskapenes synspunkter videre til EU. På den annen side kan nasjonalt nivå forstås som et lobbymål når nasjonale myndigheter ansees som det endelige målet for lobbyvirksomheten.
Institusjoners rolle i den vanlige lovgivningsprosedyren:
Europakommisjonen | Kommisjonens oppgave er å foreslå lover og se at de blir implementert. Kommisjonens politisk ledelese er satt sammen av 27 kommissærer som alle har ansvar for et politisk område. |
Europaparlamentet | Parlamentet vedtar vanligvis lover sammen med Rådet. Parlamentet kan redigere lover og må vanligvis bli enig med Rådet. Parlamentet har 736 representanter. |
Rådet for Den europeiske union | Redigerer lover sammen med Parlamentet til de blir enige. Rådet omfatter ministre fra regjeringene i hver av medlemsstatene i EU og avhengig av hvilket sak er på dagsorden representeres hver stat av ministeren som er ansvarlig for saksområdet. |
Jeg kom fram til at svenske selskaper brukte flere lobbyruter enn norske og at de dermed kunne påvirke lovutformingen mer, selv om handel med klimakvoter gjelder begge landene. Med andre ord hadde svenskene bedre bedre muligheter til å henvende seg gjennom flere ulike kanaler enn nordmennene.
Svenskenes korte vei til EU
To av tre svenske selskaper (Cementa og SSAB) lobbet alene i EU, mens bare ett norsk selskap (Norsk Hydro) gjorde det samme. I tillegg kommenterte representanter fra Norske Skog og Norcem at det er vanskelig for norske selskaper å nå fram alene til EU-institusjoner. De mente grunnen til dette er at ettersom Norge ikke er EU-medlem, har Norge ingen representanter i de tre lovgivende institusjonene i EU, mens svenske selskaper kan ta direkte kontakt med svenske byråkrater i Kommisjonen eller Europaparlamentet. Faktisk kommenterte en av de svenske informantene at det hadde vært meget uvanlig å lobbe overfor delegater fra andre EU-land enn Sverige. Et interessant spørsmål blir da, hvordan greide Norsk Hydro å bruke direkte lobby overfor EU når de to andre norske selskapene ikke fikk det til? Det er sannsynligvis minst to grunner til det:
- Norsk Hydro er ikke bare et norsk selskap. De har produksjon i både Tyskland og Slovakia, og har dermed bakdører inn i EU. Ved at de kan lobbe overfor tyske og slovakiske representanter i EU får de en lettere vei til påvirkning, og slike bakdører brukte de mye.
- Norsk Hydro gikk grundig gjennom alle sine medlemskap i ulike organisasjoner for å effektivisere sine bidrag til politikkutforming og deltakelse i ulike fora. Det har gjort at Norsk Hydro har blitt kjent for sine grundige tilbakemeldinger, og Norsk Hydros representant sa at han syntes det har bidratt til at Norsk Hydro blir ansett som en dyktig partner både av industriforeninger og byråkrater i EU.
Norsk Industri snakker ikke alene til EU
Nasjonale organisasjoner fungerer som kollektive talerør for ulike interessegrupper i EU. Norsk Industri, som er en industriforening hvor alle de undersøkte norske selskapene er medlemmer, har derimot en lyttefunksjon og bringer informasjon fra EU til Norge, både til selskaper og til myndigheter. Grunnen er at foreningen ikke har legitimitet til å påvirke beslutningsprosesser aktivt på EU-nivå, ettersom de er “outsidere” og må samarbeide med sine EU-kolleger for å få bli hørt. Norsk Industri var brukt som lobby taktikk bare innad Norge, mens alle de svenske selskapene brukte sine organisasjoner i Sverige til å rette lobbyvirksomhet både mot nasjonale myndigheter i Sverige og EU-institusjonene i Brussel. Det tar oss til den neste lobbymuligheten, nemlig myndighetenes rolle i lobbyvirksomhet.
Norske myndigheter blåser i EU-saker?
Enda en dør var stengt for norske selskaper. Svenske selskaper kunne nemlig lobbe overfor alle EU-institusjonene gjennom nasjonale myndigheter hjemme i Sverige, noe som stort sett var irrelevant for norske selskaper. Norge er ikke er EU-medlem, men det betyr ikke uten videre at EU-byråkrater er uinteressert i norske myndighetenes innspill.
Holdningen til EU blant norske myndigheter kan imidlertid være en faktor når det gjelder mangel på suksess i EU-lobbyisme. En av respondentene fortalte at “EU-spørsmål er en venstrehåndsjobb for juniorbyråkrater i norske departementer” og at EU-spørsmål hverken prioriteres av politikerne eller byråkrater. Slike synspunkter har blitt drøftet både i media og av forskere, som rapporterte at interesseorganisasjoner og selskaper ofte er bedre informert om hva som skjer i EU enn Norges EU-delegasjonen i Brussel. Det er dermed sannsynlig at norske myndigheter har vanskeligheter med å delta i politikkutforming på EU-nivå samt å fremme norske interesser i EU, og at de heller ikke alltid prioriterer det særlig høyt.
Da kvotehandeldirektivet skulle revideres, oppstod store uenigheter i Norge mellom partier så vel som organisasjoner. Striden stod i stor grad om hvordan Norge skulle knyttes til den europeiske kvotehandelen. Disse kampene var også en viktig faktor til at norske myndigheter ikke fungerer som lobbytaktikk for norske selskaper.
Dette var også grunnen til at norsk deltakelse i kvotehandelen ble satt på vent flere ganger. Dermed kan det også være at byråkratenes krefter var brukt opp allerede i de nasjonale diskusjonene, og at videreformidling av norske interesser i EU ikke ble så prioritert.
Inn via europeiske industriforeninger
Selv om Norge ikke er medlem av EU, ser de norske bedriftene i mitt utvalg det som minst like viktig som de svenske å drive lobbyvirksomhet overfor EU. Trass i at det ofte hevdes av EU-organisasjonene er så store at de ikke greier å representere enkeltmedlemmenes synspunkter, er selskapene jeg har undersøkt svært opptatt av å delta i europeiske industriforeninger. Alle selskapene er fornøyde med lobbymulighetene de får gjennom slike organisasjoner. For å få gjennomslagskraft på EU-nivå må selskaper samarbeide, fordi myndigheter er interessert i å utforme lover som tar vare på mange interesser på en gang. Dermed vil de sjelden inkludere synspunkter bare fra enkelte selskaper, ettersom enkeltselskaper ikke representerer hele sektoren. Et utsagn fra et intervju illustrer dette poenget godt: ”For å være sterk som industri, må vi jobbe sammen på EU-nivå, og det skjer gjennom vår industriforening i Europa”.
Siden norske selskaper slet med å bruke de andre lobbytaktikkene kan det sies at europeiske industriforeninger var enda viktigere for norske selskaper enn for de svenske, siden sistnevnte hadde flere lobbyruter de kunne bruke.
Norske selskaper har lobbymuligheter
Selv om også selskapets størrelse påvirket muligheten til å drive lobbyvirksomhet på EU-nivå, hadde norske industriselskaper færre lobbyruter de kunne bruke til å lobbe overfor EU enn de svenske da kvotehandelsdirektivet ble revidert. Om dette er unntaket eller regelen er usikkert. Likevel kan det påpekes at norske selskaper påvirkes av lover de ikke har betydelige muligheter til å påvirke, noe som kan oppfattes som en urettferdig er lovgivingsprosessen. Samtidig hadde norske selskaper tilgang til EU, men brukte færre lobbytaktikker enn de svenske selskapene, og fikk dermed færre muligheter til å lobbe overfor de tre EU-institusjoner enn hva de kunne gjort.
Kunnskap og forskning om hvordan selskaper fra ikke-EU-land deltar i politikkutforming og hva nasjonalstater kan gjøre for å fremme sine interesser og behov i EU kan se ut til å være mangelfull i Norge. Ikke minst trengs kunnskap om hvordan selskaper selv kan effektivisere sin deltakelse i politikkutformingen på EU-nivå.
-
Karin