Masterbloggen

Språklige intensjoner

Lesetid: 8 minutter

Jeg snakker norsk. Og jeg snakker ganske bra engelsk. Men hva vil det si å kunne snakke et språk? Vet du og jeg noe spesielt som gjør oss i stand til å snakke norsk sammen? Hva er det så vi eventuelt vet? Det norske språk vil de fleste svare.

Den innflytelsesrike språkfilosofen Donald Davidson utfordrer oss til å tenke nytt om hva det vil si å kunne et språk. Han hevder, uten blygsel, at det ikke er kjennskap til et språk som gjør at vi klarer å prate med hverandre. Det er vår evne til å tolke den som snakker som en rasjonell person. Dette kan vi – i teorien – gjøre uten å ha en felles forståelse av hva ordene våre betyr.

Den talende nordmannen

Davidson ønsker å vise oss at språk ikke er noe enhetlig man kan lære seg slik man lærer naturvitenskap. Det er klart, vi har jo ordbøker som gir detaljerte beskrivelser av hva språket vårt betyr. Men er det så kunnskap om innholdet i ordbøker vi benytter oss av når vi prater sammen? Davidson vil mene at det heller er vår evne til å tolke en talers ønske og intensjoner som står sentralt.

Han funderer sin språkteori på innsikten om at det er mennesker som skaper språket. Det er den talende nordmannen som har skapt den norske ordboken. Men hva kom først? Ordboken? Eller den talende nordmannen? Dette blir å sette det på spissen, for alle er jo enige om at det er bruk av språk som på et eller annet vis skaper mening, eller betydning, i språk. Men de fleste – filosofer, språkvitere, folk flest – er tilbøyelige til å tenke at ordboken på et eller annet vis er primær, fordi vi forstår hverandres språk som følge av den bokstavelige betydningen av ordene. Sagt på en annen måte: Hvis man lærer seg hva som står i den norske ordboken, så kan man forstå en nordmann. Det er Davidson uenig i.

Donald Davidson (1917 – 2003) var en amerikansk filosof med stor innflytelse på språkfilosofien. Davidson står igjen som idéskaperen av sannhetssentrert semantikk, og noen av hans meste kjente essays er ”Truth and Meaning” (1967) og ”Radical Interpretation” (1973). Problemstillingene i teksten du leser nå er i stor grad hentet fra ”A Nice Derangement of Epitaphs” (1986).

En velvalgt ost

La oss ta et eksempel på samtaler der vi ikke forstår hverandre på grunnlag av ordenes bokstavelige betydning, som i dette utdraget fra en samtale i en delikatessebutikk:

(A)     Hei! Hva ønsker du i dag?
(B)     Ehhhhhm…. en velvalgt, fransk gulost.
(A)     Fint! Denne Comté-osten er vellagret.
(B)     Åh, hehe, vellagret mente jeg.

Et ganske enkelt eksempel som viser at A forstod B som å mene vellagret, selv om hun sa velvalgt. I en ordbok er en velvalgt ost en som er godt utvalgt. Det kan den jo være selv om den er vellagret, men poenget er at det ikke er ordbokkunnskapen om norsk ekspeditøren benytter seg av. Ekspeditøren antar at kunden ønsket å si vellagret. Det er altså ’vellagret’ som står for den bokstavelige betydningen her og nå; hva kunden mener, selv om hun sier ’velvalgt’.

Hvordan skal man forklare dette fenomenet hvis det er ordbokkunnskaper om norsk som hjelper oss å forstå hverandre? Ekspeditøren tolker kunden som rasjonell, og forstår ytringen hennes i lys av dette. Det fører til at betydningen av et gitt ord endrer mening i denne situasjonen. Men hvorfor var det ikke på grunnlag av hva ’velvalgt’ betyr at ekspeditøren kunne konstruere den alternative betydningen ’vellagret’, og dermed gjøre ordbokkunnskapen nødvendig? Vi må spørre hva slags rolle ’velvalgt’ spilte i situasjonen. Det davidsonianske svaret vil være at ’velvalgt’ spilte en rolle, men ikke i kraft av sin betydning. Snarere tvert i mot. Det spilte en rolle i sin mangel på (relevant) betydning. Det er ingenting med ordets betydning i en ordbok som skulle tilsi at det hadde noe å gjøre med betydningen til ’vellagret’ i den samme ordboken. Det er altså ikke din kunnskap om betydningen av ’velvalgt’ som gjør at du forstår hva kunden mener når hun bruker ordet ’velvalgt’ for ’vellagret’. Det er noe annet som må til for å forstå kundens språklige eller kommunikative intensjoner.

Semantikk og pragmatikk

Pragmatiske tilnærminger til språk fokuserer på hvordan språket brukes, mens semantiske tilnærminger er opptatt av betydningen av ord og setninger.Det finnes gode teorier forut for Davidson som beskriver de pragmatiske mekanismene bak det å kommunisere språklig med hverandre. H.P. Grice, en annen stor skikkelse innenfor språkfilosofien, viste at vi leter etter relevans når vi tolker andres språk. Det passer godt med vårt eksempel fra delikatessebutikken; hva ville vært mest relevant, at kunden mente velvalgt eller vellagret? For å tolke kunden på en samarbeidsvillig måte må ekspeditøren tilpasse ordenes betydning. Men innenfor Grices teori forutsetter fortolkningen en allerede gitt betydning av ordene vi bruker. Vi kan derfor ikke lete etter relevansen av det taleren sa hvis vi ikke kan forstå den bokstavelige betydningen av ordene hennes.

Grices teori bygger på et samarbeidsprinsipp som sier at ens språklige bidrag skal være tilstrekkelig for å underbygge samtalens hensikt. Hvorfor ikke fortsette med ostekjøpet som eksempel:

(C)     Skal du handle inn den dyre osten i dag?
(B)     Lønnen min kommer i morgen.

Grice ville her si at samtalen styres av relevans; hva har Bs svar med Cs spørsmål å gjøre, hvis man kun ser på ordenes betydning? Vi tolker svaret som et nei på Cs spørsmål, men det er ingenting i ordenes betydning som gir grunnlag for en slik fortolkning. Det er en pragmatisk fortolkning, en fortolkning av den som snakker, og ikke av språket hennes per se.

En griceansk fortolkning tar utgangspunkt i en delt forståelse av ordene, for deretter å prøve å forstå intensjonen som lå bak valget av akkurat disse ordene. Slik Grice beskriver den, er altså fortolkningsprosessen pragmatisk, og legger til grunn en allerede etablert semantikk. Davidson er influert av Grice, men ønsker å vise hvordan ordenes betydning ikke er gitt forut for en fortolkningsprosess. Der en griceansk fortolkning av en talers intensjoner vil ta utgangspunkt i hvordan taleren bruker allerede kjente ord, prøver Davidson å forstå hvilken individuell betydning taleren legger i ordene. Først gjennom denne meningen kan man forstå hvilke ytterligere intensjoner taleren kan ha. I tillegg til en pragmatisk tilnærming ønsker altså Davidson en semantisk forståelse av språk, som undersøker hvordan ords betydning kan variere mellom språkbrukere. Davidson mener å se et mønster i språket, et mønster han tror en teori om ord og setningers betydning kan beskrive. En slik teori tar gjerne en semantisk form, noe som forklarer hvorfor han ønsker mer enn bare pragmatiske forklaringer på språkbruk.

Humpty Dumpty?

Davidson legger altså ikke grunnlaget for en delt forståelse av ordene til ordbøker, slik vi gjerne tenker oss det. Det er heller talerens intensjoner med sin bruk av ordene som danner det semantiske, eller bokstavelige betydningsgrunnlaget. Slik sett ligner Davidson på Grice, da det er identifiseringen av språklige intensjoner som danner grunnlaget for vellykket kommunikasjon. Forskjellen ligger i at Davidson innfører dette på et semantisk nivå, der hvor Grice begrenser seg til det pragmatiske nivået. For Davidson er det hvordan taleren intenderer, eller ønsker, at ordene skal bli forstått som fungerer som den bokstavelige betydningen til ordene her og nå.

Her er det svært viktig å presisere at dette ikke fører til den absurde påstanden at man kan bruke hvilke som helst ord man ønsker, forstått blir man uansett. Det ville vært å gå med Lewis Carrolls karakter Humpty Dumpty som sier:

“When I use a word, it means just what I choose it to mean — neither more nor less.”

Man må ta høyde for at den som hører på deg kan forstå hva du mener, og en kan i så måte ikke selv definere hva ord betyr. Davidson skiller mellom den kunnskapen man har om norsk forut for en språkutveksling, og den kunnskapen man har om norsk i en gitt språkutveksling. Ordbokkunnskapen, den man har før en språkutveksling, er ikke annet enn veiledende for hvordan man skal tolke en taler. Den gir ingen garantier for vellykket kommunikasjon. Det som skaper vellykket kommunikasjon er at de som snakker sammen deler en forståelse av talerens ord.

Flere meningstyper

I studiet av språk og kommunikasjon er det viktig å opprettholde forskjellen mellom ords betydning og talerens hensikt med å bruke disse ordene. Et slikt skille ble nødvendig i eksempelet ovenfor, hvor Bs svar om at han ikke fikk lønning før dagen derpå virket lite relevant for det som C spurte om, hvis man kun så på ordenes betydning. Vi måtte forstå hva B ønsket å si ved å bruke de ordene, altså talerens hensikt. Hvis vi så skal kunne skille mellom hva en taler ønsker å kommunisere ved å ytre en gitt setning, og hva denne setningen betyr isolert sett, må vi tenke på det som to ulike meningstyper. Men denne forskjellen blir svært uklar i de tilfellene hvor vi bruker «uriktige» ord når vi prater sammen, som i vårt første eksempel der kunden sier ‘velvalgt’ i stedet for ‘vellagret’. Hva danner da grunnlaget for ordenens betydning, isolert sett? Der Grice skiller mellom ordenes fastsatte betydning og talerens hensikt, føyer Davidson til et tredje nivå, nemlig den individuelle bruken av ord. Davidson mener at semantikken må forankres i de situasjonsbestemte språkutvekslingene, og at innsikten fra slike eksempler kan generaliseres til språkets natur i sin helhet.

Endelige og uendelige ressurser

Én av grunnene, og den Davidson selv anser som den viktigste, til hvorfor vi trenger et mer fundamentalt semantisk nivå, er at språk har en svært produktiv natur. Vi kan tenke oss at vi kan et visst antall ord, som er «lagret» i våre individuelle ordbøker, og dette antallet er i prinsippet endelig. Det er endelig, sier Davidson, fordi det tar et minimum av tid å lære et ord eller en grammatisk regel, og mennesket har endelig med tid til å lære seg språk. Setninger derimot, det som skapes ved å kombinere ulike ord, er uendelig. Du har for eksempel akkurat lest en liten tekst som garantert har presentert deg for en setning du aldri har hørt før, men du forstod den allikevel.

Du forstår språk raskt selv om det er en setning du aldri har hørt før, fordi den består av en samling ord du allerede kan. Hvis du skulle brukt like mye tid på å lære deg nye ord hver gang du snakker med en ny person, og hvordan forholdet er mellom disse ordene, ville det være ganske anstrengende. Det er derfor mer naturlig å forklare uendelige muligheter på grunnlag av gitte og endelige ressurser. Dette er noe Davidson mener semantikken kan bidra med. Vi kan for eksempel se hvordan man kan lage nye setninger, med nytt meningsinnhold, kun ved å bruke de samme ordene en gang til. Setningen ’faren til Davidson’ kan bli til en helt ny setning ved å bruke ’faren til’ en gang til: ’Faren til faren til Davidson’. Slike produktive funksjoner kan semantikken beskrive, og viser oss hvorfor Davidson ønsker å innføre semantikken på et så grunnleggende nivå.

Den viktigste leksen å ta med hjem er at Davidson har villet vise oss hvordan det essensielle ved språket –  en delt forståelse av ordene som brukes – skapes her og nå, og ikke er gitt forut for en samtale i form av ordbokkunnskap. Det er vellykket kommunikasjon hvor vi klarer å dele tanker som er primært; språket som en ordbok blir sekundært. Selv om vi i praksis benytter oss av den norske ordboka, så mener Davidson å ha vist at det filosofisk sett er hvordan man ønsker at ens ord skal bli forstått som er det sentrale.

 

Les mer i Øystein Burans masteroppgave: Donald Davidson: How to Understand his Philosophy of Language in Terms of the Semantics-Pragmatics Distinction