Tvetydig integrering

Spørsmål knyttet til integrering dukker til stadighet opp i den offentlige debatten. Man spør gjerne om integreringen av innvandrere er vellykket, om norskopplæringen er god nok, eller om kontantstøtten motvirker integrering. Jeg vil hevde at en slik tilnærming, som bare spør etter hvilke tiltak man skal anvende for å nå et gitt mål, ikke er nok for å forstå hva integrering egentlig innebærer. I min masteroppgave ville jeg forsøke å bygge opp en mer grunnleggende forståelse av hva integrering er. Hos eksistensfilosofene Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir fant jeg et helhetlig grunnlag for å vise hvordan integreringen og de muligheter den søker å åpne for må sees i sammenheng med en forståelse av identiteten og situasjonen til de mennesker denne prosessen skal omfatte.

Teknisk integrering

Kilde: Wikimedia Commons

Ordet integrering har røtter i latin, integrare, og det kan oversettes løst med det å gjøre noe til en helhet. Til daglig brukes det dog løsere, og vi er ofte inne på tema som har med innvandrere å gjøre. Begrepet dukker også opp i mange andre sammenhenger: Slik Beauvoir så det, var kvinnene integrert i mennenes verden, og vi har en intensjon om å integrere funksjonshemmede i samfunnet ved å tilrettelegge for at de skal kunne komme seg rundt og gjennomføre diverse arbeidsoppgaver uten nevneverdige problemer.

regjeringens nettsider står det at et siktemål med integreringspolitikken er at «innvandrere raskest mulig etter ankomst til Norge kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.» Her defineres begrepet integrering videre som at «integrering handler om tilrettelegging og tilpassing for at nye innvandrere skal bli inkludert i samfunnet.» Man oppfordres også til å se på definisjonen for inkludering, men her får man mer eller mindre bare gjentatt formuleringen om formålet med integreringspolitikken, samt at inkludering «benyttes bredere enn begrepet integrering, som primært omhandler nyankomne innvandrere.»

Begrepet synes altså å referere til det rent tekniske ved en aldri definert prosess som skal omforme en innvandrer til en integrert innvandrer. Dermed har man bare definert det hele ut fra det mål man sikter mot: Det sies fremdeles ikke noe om hvordan man forstår «innvandreren» og den prosess denne må gå gjennom for å kunne bli «den som bidrar med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.»

En truet identitet?

En integreringsprosess stiller nødvendigvis spørsmål ved identiteten til den som skal integreres. I mange sammenhenger kan identitet fremstå som en relativt fast struktur ved et individ, og også som definerende for vedkommende: Når man sier om noen at vedkommende er same, så mener man ikke bare at dette utsagnet har gyldighet her og nå mens personen i morgen plutselig kan være sikh eller tungmetallrocker istedenfor.

I en integreringprosess tenker man seg at identiteten til en viss grad kan omformes slik at man føler en tilhørighet til det samfunnet man integreres i. Dette skal imidlertid ikke gjøres på en slik måte at den opprinnelige identiteten viskes fullstendig ut: Man ønsker seg et gitt mangfold som skal være en styrke for et liberalt samfunn. Til en viss grad synes altså integrering og identitet å stå i et motsetningsforhold, slik at integrering blir noe som «tærer på» identiteten, og dermed må brukes forsiktig for å ikke «ødelegge» den. Opp mot et slikt perspektiv vil jeg sette det eksistensfilosofiske, som åpner for en integrert forståelse av disse fenomenene gjennom analysen av menneskets situasjon.

Menneskets situasjon

Simone de Beauvoir, Kilde: Wikimedia Commons

Et av de grunnleggende trekkene ved eksistensfilosofi, uttrykt i det kjente slagordet «eksistensen går forut for essensen», er at mennesket ikke er noe bestemt; mennesket defineres først og fremst av dets frihet. Selv om mennesket defineres av friheten, er det slik at friheten må være både konkret og situert: Man velger alltid konkret mellom alternativene som presenterer seg ut fra den situasjonen man er i. En eventuell «ren» eller abstrakt frihet, løsrevet fra sin situasjon, som når som helst kunne ville nøyaktig hva som helst, ville arte seg som en tilfeldighet, en rekke tilfeldige krumspring, og ikke bevisste valg og handlinger. Med andre ord må man ha en forståelse av hva situasjonen til et menneske er.

Et viktig aspekt ved det som utgjør ens situasjon, er det som i eksistensfilosofien kalles ens faktisitet. Faktisiteten er det aspektet ved menneskets eksistens som omfatter ting man på et eller annet nivå tross alt kan si at man er. På det mest generelle nivået, innebærer faktisiteten det faktum at man eksisterer, men den inkluderer også ting som ens historiske samtid, sosiale posisjon og kroppslige og biologiske beskaffenhet. Som et eksempel på faktisiteten, kan man trekke inn Beauvoirs beskrivelse av kvinnekroppen (Simone de Beauvoir, Det Annet Kjønn, s.78):

Kvinnen er svakere enn mannen; hun har mindre muskelkraft, færre røde blodlegemer, dårligere lungekapasitet; hun løper ikke så fort, løfter ikke så tungt, det finnes omtrent ingen idrett der hun kan konkurrere med mannen; hun kan ikke stille opp mot ham i kamp. I tillegg til denne svakheten kommer den mangelen på stabilitet og kontroll, og den skrøpeligheten vi har snakket om; det er fakta. Så hennes grep om verden er mer begrenset; hun er mindre standhaftig, og mindre utholdende i sine prosjekter, som hun også er mindre i stand til å gjennomføre.

Dette, sier Beauvoir, er fakta om kvinnekroppen. Som sådan er det en del av faktisiteten, og bildet ser umiddelbart ganske grimt ut. Saken er bare at disse fakta ikke er hele bildet: Som Beauvoir legger til i neste setning, bærer de ikke sin betydning i seg selv. Ser man nøyere på beskrivelsene, ser man at de for det første er sammenligninger hvor mannen er konstituert som det kvinnen skal sammenlignes med. For det andre er betydningen av en eventuell kroppslig svakhet bestemt ut fra de mål, redskaper og lover mennesket råder over og underlegger seg selv: Kvinnen, som også har blitt holdt vekke fra fysisk fostring, er bare for svak til å løfte et redskap som er designet for en mann; hun er svakere enn mannen, ikke objektivt svak.

Simone de Beauvoir (1908 – 1986) var en fransk filosof og forfatter, tilknyttet den fenomenologiske og eksistensialistiske tradisjonen i filosofien. Hun ble med Det Annet Kjønn (1949) en av de viktigste feministiske tenkerne i nyere tid. Hennes verk Tvetydighetens Etikk (1947) har også vært viktig for denne oppgaven.

Nå har nok verden endret seg en del siden 1949, og selv om ikke alt er rosenrødt i dag heller, har vi kommet et par steg lenger i å legge opp til en mer likestilt verden. Det at det har forekommet en endring, peker oss også videre til neste punkt: Selv om faktisiteten har denne «brutale» dimensjonen – det er, det er slik det er, og slik er det – er faktisiteten kun ett aspekt av en tvetydig helhet som også innebærer friheten. Faktisiteten kan nok til tider synes å kollidere kraftig med friheten, men det er også slik at faktisiteten er det ut fra hvilket friheten retter seg; faktisiteten bidrar til å gi friheten den retning og kraft som den trenger for å ikke henfalle til å være en ren tilfeldighet. Med andre ord er situasjonen nødvendig for friheten. Istedenfor å kaste mynt for å se om han skal i moskeen i dag eller ei, velger muslimen det å gå fremfor det å ikke gå fordi han lar det å gå ha en verdi.

Oppfatningen av oss selv og andre

Jean-Paul Sartre, Kilde: Wikimedia Commons

Et annet moment i den eksistensfilosofiske tenkningen, som særlig Sartre fokuserte på, er hvordan den Andres blikk kan bli en del av faktisiteten. Hvis man mistenkes for juks, for eksempel, blir dette at man ses som Jukser en del av ens faktisitet, enten man har jukset eller ei: Det at man erfarer seg som Jukser, påvirker de muligheter som konkret presenterer seg for en, og blir en del av det som friheten retter seg ut fra.

En av måtene blikket kommer til uttrykk på, er gjennom en rekke forskjellige «historier» om gitte personer og egenskaper. Her må det bemerkes at disse historiene ikke trenger å være språklige, og at på ett nivå, så «forteller» redskapenes beskaffenhet i eksempelet over en historie om kvinnen.

Jean-Paul Sartre (1905-1980) var en fransk filosof og forfatter, og sentral i den eksistensfilosofiske tradisjonen. Han var meget politisk aktiv og har gitt viktige bidrag også til sosiologi og kritisk teori. Væren og Intet (1943) regnes som hans filosofiske hovedverk, og står sentralt i denne oppgaven.

I den forstand kan betydningen av blikket og forståelsen det bidrar til av oss selv knyttes til det perspektivet Beauvoir anlegger på undertrykkelse. I store deler av historien tilsa fortellingene om kvinnen at hun hadde en viss plass, og dette var også mange kvinners egen oppfatning: De valgte fritt å begrense seg. Det at de her valgte, viser til en særegenhet ved undertrykkelsessituasjonen: I motsetning til når det gjelder umuligheter, som å plutselig lette fra stolen og sveve rundt, situasjoner hvor vi ikke velger fordi det ikke finnes noe alternativ, så bærer undertrykkelsessituasjonen valget i seg. Til tross for at kvinnene selv valgte fritt, åpner en slik analyse av faktorene som bidrar til selvforståelsen en mulighet for å påpeke et undertrykkende aspekt i deres situasjon.

Kobler man disse to perspektivene med det at kvinnen i Beauvoirs analyse er integrert i en verden som er primært mannlig, ser vi at integrering er dypt tvetydig. På den ene siden er det mulig å være integrert i en verden som vesentlig ikke tilhører en, og hvor alt er til for andre. Dette er undertrykkelsessituasjonen, hvor man møter begrensende historier samme hvor man snur seg. På den andre siden er det mulig å være integrert i en verden som tilhører en, hvor redskapene og aktivitetene viser til en selv, heller enn til andre: Jo, jeg kan få den jobben, selv om jeg heter Iqbal. Mulighetene er åpne heller enn allerede lukket på forhånd. I denne siste forstanden handler det om frigjøring, og da også mer spesifikt om å integrere mennesket til frihet, heller enn å forvise det til en egen eksistenssfære, avskåret fra alle andre.

Ser man så på de endringene vi har gjort for å integrere blant annet kvinner og funksjonshemmede, ser man at de bærer noe av dette perspektivet i seg: Man har tatt sikte på en verden som i mindre grad begrenser muligheter ved å fortelle noen at de «er» slik og slik. Man skifter fokuset og sier «nei, kvinnen er ikke svak – det er verktøyet som er tungt,» eller «nei, det er bygget det er noe galt med, ikke den blindes intensjon om å bevege seg rundt i det.» I deler av prosessen som er innrettet mot å integrere innvandrere, er formålet noe av det samme: Norskopplæring, for eksempel, fjerner språket som hinder, og søker å gjøre kommunikasjon og ytring friere. Likevel stemmer bildet over dårlig overens med den eksplisitte målsetningen for integreringspolitikken, samt de til tider rent instrumentelle tilnærmingene til prosessen. Dessuten gir dette perspektivet oss grunn til å stille spørsmål ved integrering som noe utvetydig positivt: Integrerer vi til frihet, eller til undertrykkelse?

– – – –

Les hele Torbjørn Olseths oppgave: Identitet og integrering – et eksistensfilosofisk og fenomenologisk perspektiv