No Child in the Norwegian Woods?

Norge har som mål å være en miljønasjon, men blir den oppvoksende generasjonen utstyrt med verktøy for å fremme bærekraftig utvikling? spør Nadja K. Raabs.

I masteroppgaven min fokuserte jeg på hvor, og i hvilken grad Utdanning for Bærekraftig Utvikling (UBU) på barneskolenivå eksisterer i Norge. Oppgaven er først og fremst basert på observasjon, kvalitative intervjuer og dokumentanalyse. Ved bruk av Bronfenbrenners teori The Ecology of Human Development og Hungerford & Volks teori om hvordan Environmental Citizenship Behaviour oppstår, analyserte jeg både statlige skolers og Steinerskolers tilnærming til UBU.

Avantgardisten Norge

Norge har et “grønt” rykte i store deler av verden. Vannkraft, regnskogsatsingen, og fabelaktig natur har bidratt til dette. I sin strategi for et bærekraftig Norge hevder regjeringen at landet er i verdenstoppen når det gjelder UBU. For å finne svaret på om dette stemmer, startet jeg med å se på den norske kulturen. Siden oljeeventyret startet har nordmenn blitt mer velstående, og landets sjenerøse velferdssystem har tatt hånd om mange av våre bekymringer. Det er et paradoks i forhold til det som har blitt ansett som norske verdier – enkelhet, likhet, og det å leve i harmoni med naturen.

Da jeg startet intervjuene, kom det frem to argumenter som tyder på at UBU ikke blir tatt på alvor: For det første så ser det ut som om regjeringen har tatt over miljøbekymringene våre, og derfor fokuserer miljøpolitikken stort sett på større tiltak, og ikke på hva det enkelte menneske kan gjøre. For det andre vil ikke Norge bli rammet hardt av klimaendringene, skal vi tro dagens forskning. Fokuset ligger ofte på tiltak i utlandet, fordi det er der de største problemene vil oppstå, og fordi det er kostnadseffektivt å kutte utslipp i utlandet. At disse også kan ramme Norge indirekte ser ikke ut til å være en del av vurderingen.

I rapporten ‘An Innovative and Sustainable Norway’ siteres Bård V. Solhjell om utdanningssystemet: ”We need knowledge to create wealth (…).” Dette er en tradisjonell, ikke-bærekraftige tenkemåte; utdanning kan og bør brukes til mer enn bare å skape rikdom, spesielt med utgangspunkt i bærekraftighet. I tillegg er de fleste barn særlig opptatt av rettferdighet og elsker å være ute, så det å frita barn og voksne miljøansvaret synes å være et steg i feil retning. Stephen Sterling, utdanningsforsker fra Storbritannia, sier at utdanningssystemet har skiftet retning fra å være basert på pedagogiske og sosiale verdier til å være basert på økonomiske verdier. Sitatet fra Solhjell er med å underbygge Sterlings poeng.

Det later til at det å lære barn om lavere forbruk, gjenbruk, energisparing og de sosiale effektene som vår atferd har på andre land og mennesker er noe som er i strid med det aktuelle olje- og forbrukersamfunn. Det kan være årsaken til at bærekraftighet er et upopulært tema på den politiske agendaen.

Godt grunnlag for UBU

UBU er del av Kunnskapsløftet av 2006, og inngår både i dets generelle del – som definerer den norske skolens oppgave, dens rolle i samfunnet og menneskesynet – og i læreplanene. Så det er ikke sånn at UBU ikke har funnet veien inn i undervisning i norske skoler, men hvordan fungerer det i praksis?

Det som kommer frem i oppgaven er at det må stilles strengere krav til å faktisk bruke det som allerede er i læreplanene slik at UBU blir en kontinuerlig del av undervisningen. I intervjuene var det flere som uttrykket skuffelse over at den generelle delen av læreplanen, som inneholder et velegnet grunnlag for UBU og gir læreren frihet til å inkludere relaterte tema, nesten ikke spiller noen rolle i den daglige undervisningen. Økt fokus på grunnleggende ferdigheter – som regning og lesing – bidrar til at lærere ikke har mye tid til overs. Så mulighetene for å inkludere UBU minsker, siden det er mest press på lærere hva gjelder kompetansemålene, eksamen og evalueringer. UBU og sustainable skills er ikke konkrete punkter og kan heller ikke måles i samme grad som kompetansemålene. Dermed faller disser ferdighetene utenfor det som satses på i læreplanene.

I denne forbindelse oppdaget jeg noe interessant. Noen lærere utrykket et ønske om økt styring ovenfra, det vil si flere regler og mer regulering i forhold til UBU og dens rolle i den daglige undervisningen. I dag er situasjonen sånn at hvis en lærer er engasjert i saken er det mulig å ta det inn i undervisningen – hvis man får tid til det. Hvis læreren derimot ikke gjør det, er det helle ikke i strid med læreplanen. Steinerskoler derimot, ser ut til å legge mer vekt på bærekraftighet i læreplanene sine, også fordi filosofien bak skolen bærer tydelig preg av bærekraftige tenkemåter. Lærere på Steinerskolen følte at de hadde mer frihet når det gjaldt å inkludere UBU i undervisningen.

Inne bra, ute best

Utdanning for bærekraftig utvikling er et tverrfaglig område. Innenfor UBU finnes det forskjellige måter å integrere temaene i undervisningen. En av de viktigste er integrated og/eller interdisciplinary teaching, det vil si undervisning som går på tvers av fag og som tar i bruk skolens lokale omgivelser som læringsarenaer. I følge intervjuene blir ikke dette gjort nok per dags dato, og en av grunnene er at lærere ofte ikke føler seg kompetente nok til det. De fleste er utdannet i ett spesielt fag, og det å gå på tvers av fagene er noe mange ikke er komfortable med. I tillegg er oppfatningen ofte at det å ta læringen/undervisningen ut av klasserommet er noe som kommer i tillegg til den vanlige undervisningen. Flere studier har vist at dette ikke stemmer, og at hele læreplanen er egnet forintegrated og/eller interdisciplinary teaching. Det er viktig å overbevise lærerne om nettopp dette, og å sørge for at de får den støtten de trenger til å gjennomføre dette. Men i følge intervjuene har lærerne nok å gjøre med å følge opp kompetansemålene og å evaluere. Det som er viktig er at skolene kommer i nær kontakt med lokalsamfunnet, noe som er en tosidig prosess. Igjen viser det seg at lærerne ved Steinerskoler har mer frihet til å bruke utearenaen til undervisningen og til å integrere UBU, da de ikke er bundet til læreplanen i samme grad.

Men hvorfor er dette viktig i det hele tatt? Forklaringen er – i følge Environmental Citizenship Behaviour-modellen – at positive opplevelser i naturen er betraktet som avgjørende for at barn skal blir bevisste og ansvarsfulle voksne. Man kan ikke redusere problematikken til det å stimulere til uteopplevelser, men i følge modellen er dette gnisten som må til for å sette i gang prosessen.

UBU må styrkes

Oppgaven min påviser tendenser som bør tas på alvor hvis vi vil bli den miljønasjonen vi ønsker å være. Norge har allerede et godt grunnlag for UBU, og det finnes mange motiverte og kreative personer innenfor UBU som kontinuerlig jobber for at det blir en fast del av undervisningen. Men UBUs posisjon må styrkes. Lærerne må få mer hjelp og støtte, spesielt når det gjelder bruk av lokalmiljøet og utearenaen. Dette innebærer en utfordring for politikken og skolene, og det gjelder å finne en balanse mellom det som kan måles og det som ikke kan måles. Jeg tror det er en utfordring som kan takles med engasjement, kunnskap og kreativitet, og ikke minst samarbeid på tvers av fag. Å ikke utnytte dette potensialet er uansvarlig hvis vi vil ta målet om et bærekraftig Norge på alvor.

  • Pingback: Fikk du med deg alt? | Masterbloggen()

  • anette

    Hei Nadja!

    Denne bloggposten har tidligere gått meg hus forbi. For en spennende tematikk! Skulle ønske jeg hadde visst om oppgaven din i fjor da vi promoterte Play Again (playagainfilm.com) her i Norge. Men kanskje du likevel visste om filmen. En hjertesak, dette! Takk!