Mannlig sosialarbeider i kvinneland


Menn er stadig mer ettertraktet innenfor tradisjonelt oppfattede kvinneyrker. Politiske målsettinger er utarbeidet, der det å rekruttere menn til kvinneyrker fremheves som viktig. Min masteroppgave handler om hvilke motivasjonsfaktorer mannlige sosialarbeidere bruker for å starte og forbli på kvinnedominerte felt i sosialt arbeid. Funnene mine viser at den mannlige sosialarbeideren tar i bruk flere aktive indre og ytre motivasjonsfaktorer når han velger et yrke innen sosialt arbeid samt å bli der. Motivasjonsfaktorene har forskjellige implikasjoner knyttet til seg og viser på ulike måter hvordan den mannlige sosialarbeider skaper og opprettholder sin kjønnsidentitet innenfor ulike felt i sosialt arbeid.  Disse motivasjonsfaktorene kan samlet bidra til ny forståelse knyttet til hvordan menn kontinuerlig skaper og opprettholder sin kjønnsidentitet innenfor forskjellige felt i sosialt arbeid.

Sosialt arbeid – et kvinnefag

Sosialt arbeid har tradisjonelt blitt definert som et kvinnefag. Dette kan settes i sammenheng med at et flertall av de ansatte i faget er kvinner. Videre er fagets status utad i samfunnet svak og lønnsnivået lavt. En annen faktor gjelder fagets vitenskapelige kunnskapsbase som det blir stilt spørsmål ved i mange sammenhenger. Selv om sosialarbeideren kan befinne seg innenfor et mangfold av arbeidsfelt, ligger det videre en omsorgsdimensjon i faget, noe som kan settes i sammenheng med en tradisjonell oppfattelse av “den kvinnelige natur”. Arbeid med en omsorgsdimensjon har med andre ord blitt knyttet til en naturlig del av kvinners identitet.

Trengs det (mer) synliggjøring av mannlige sosialarbeidere?

Et argument for å belyse den mannlige kjønnsdimensjonen i sosialt arbeid, henger sammen med likestillingspolitikk. For å kunne rekonstruere former for arbeid som tradisjonelt har blitt tillagt kvinner som en særegen kompetanseform, er det nødvendig at også mannlige arbeidere innenfor faget blir synliggjort. Videre er det i dag slik at flere menn er ettertraktet innenfor fagfeltet sosialt arbeid. I FOs prinsipprogram vektlegges det at medlemmene og yrkesutøverne skal gjenspeile befolkningen forøvrig. Innunder dette legges det særlig vekt på rekruttering av menn og mennesker med minoritetsbakgrunn. FO har i den senere tid vedtatt å starte en egen ”mannsgruppe” for å se på muligheter for å rekruttere flere menn til yrket.

Mitt ønske er at denne oppgaven skal oppfattes som et bidrag i arbeidet med å synliggjøre de kjønnete implikasjoner som ligger innbakt i faget sosialt arbeid. Ved at også mannens kjønn blir synlig, får man synliggjort noen kjønnete aspekter ved sosialt arbeid som ikke har blitt gjort i forskning i særlig stor grad

Motivasjonsfaktorer for å frembringe ny kunnskap

Det å lete etter motivasjonsfaktorer er en annen måte å belyse mannlige sosialarbeidere på enn det som er blitt gjort i en del tidligere forskning.  Ofte har fokus utelukkende blitt lagt på de mekanismer som ligger rundt arbeideren, og som fører til bestemte handlingsalternativ – og utfall. Jeg bruker derfor i denne oppgaven teori som handler om både indre og ytre motivasjon hos sosialarbeiderne. Spesielt indre motivasjonsfaktorer kan fange opp informantenes aktive handlingsstrategier.

Jeg har lagt vekt på informantenes kjønn i deres arbeidskontekst. Det var nødvendig for meg å holde et fokus på den enkelte informants opplevelse av hvordan hans kjønn ble benyttet som meningsfull kategori i arbeidslivet, gjennom et fokus på hvilke motivasjonsfaktorer den enkelte benyttet seg av for å starte og forbli i fagfeltet sosialt arbeid. Jeg har også fokus på å nyansere kunnskap som utelukkende vektlegger menns fordeler i kraft av sitt kjønn i kvinneyrker. Ved å “åpne” fordelene til også å kunne inneholde potensielle begrensninger eller visse typer press, har jeg forsøkt å nyansere bildet av mannlige sosialarbeidere. Dette fordi man ellers kan stå i fare for å problematisere mannens kjønn ensidig når det kommer til arbeid i dette tradisjonelt oppfattede kvinneyrket.

Mine informanter viser at sosialt engasjement og et ønske om å praktisere som omsorgsgivende personer er viktige motivasjonsfaktorer for dem. Informantenes private rom med familie blir trukket frem som viktigere enn arbeidsrommet. Mannen ”er” ikke lenger sitt arbeid. Videre viser mine funn at informantene er klar over at deres kjønn er synlig på arbeidsplassen, og at dette fører til at visse roller blir forventet inntatt. Dette handler om alt fra å ”skjære gjennom” på møter, det å være ”stor og sterk” i utfordrende situasjoner og det å avansere raskt til lederstillinger. Motivasjonsfaktorene viser på ulike måter hvordan informantene skaper og opprettholder sin kjønnsidentitet innenfor felt i sosialt arbeid.

Både indre og ytre motivasjonsfaktorer er med på å forme de mannlige informantene sine roller på sine forskjellige arbeidsplasser. Disse rollene handler ikke bare om arbeidsoppgaver og posisjonering i yrkeshierarkiet, men også om hvordan informantenes kjønn har betydning for hvordan de opplever sin yrkeshverdag. Ved at indre motivasjon hos mannlige sosialarbeidere blir sett i sammenheng med deres kjønnspraksis på arbeidsplassen, blir også de kjønnet. Man kan da få tak i hvordan menn “gjør” sitt kjønn i forskjellige settinger. Det er først når kjønnet blir synlig at man kan observere det og evnt endre dets praksis.

Veien videre?

Sosialt arbeid er et fag som tradisjonelt har stilt spørsmål ved den, til forskjellige tider,hegemoniske  form for maskulinitet. R.Connells betegnelse på hegemonisk maskulinitet representerer en bestemt type gruppe menn som innehar den ledende posisjonen i et sosialt system til en bestemt tid. Den hegemoniske maskuliniteten representerer en dominansposisjon i samfunnet som eksisterer i opposisjon til underordnete former for maskulinitet, samt feminitet. Denne posisjonen er med andre ord den som best er i stand til å legitimere over – og underordningsrelasjoner mellom menn og kvinner. Siden tidsaspekt og samfunnskontekst er tatt med i betraktningen, betyr dette at den hegemoniske maskulinitetsformen også er foranderlig. Med andre ord vil den endres ettersom tidene og sosiale systemer endrer seg. Dermed finnes det heller ikke en evig og uforanderlig form for hegemonisk
maskulinitet (Lorentzen i ARR 2005: 3).

Sosialt arbeid er også et fag som lenge har forsøkt å implementere en kjønnsdimensjon i seg. Feministisk sosialt arbeid har mange viktige bidrag i forhold til dette. Samtidig ser jeg det som lite funksjonelt hvis en ensidig kjønnsdimensjon blir trukket inn i faget. Hvis bare en kvinnelig dimensjon implementeres i fagets kunnskapsbase, mangler man en annen, og like viktig dimensjon. Skjer dette, vil det være feil å benevne denne som en helhetlig kjønnsdimensjon. Dette fordi en mannlig dimensjon, med i underkant av tre tusen norske, mannlige sosialarbeidere, da vil stå i fare for å utelukkes fra aspekter ved sosialt arbeid som fag.

Mannsforskning har som mål å kjønne menn, på samme måte som feministisk teori har kjønnet kvinner. Denne kjønningen må ikke stagnere i noen av disse gruppene hvis reell kjønnsforskning skal kunne finne sted. I dette prosjektet bør menn innenfor fagfeltet sosialt arbeid, ha en like naturlig plass som kvinner.