Masterbloggen

«Det var hun som sa at jeg elsket henne»

Lesetid: 4 minutter

Intervjuer gjort med syv kvinner som definerer seg som lesbiske viser at vold i lesbiske parforhold er et reelt voldsproblem. De voldsutsatte lesbiske kvinnene anser ikke volden de har blitt utsatt for som mindre seriøs fordi en kvinne utøvet den. Det er relasjonen til voldsutøveren som betyr noe for dem, ikke kjønnet.

Kvinnene legger stor vekt på den helhetlige atmosfæren rundt volden de beskriver. Frykten som til enhver tid er tilstede i et voldelig forhold ser ut til å prege hvilke handlinger kvinnene definerer og forstår som vold. Det kan synes som at lesbiske og heterofile kvinner vurderer voldsopplevelsene på tilsvarende måte.

”Hvis jeg forandret meg, hvis jeg sluttet å være så dum, stygg, slem og barnslig. Kanskje alt ville bli godt igjen? Kanskje hvis jeg unnskylder meg, og virkelig prøver så hardt jeg kan? Hvis jeg skrubber hardere? Hvis jeg bruker mer penger? Hvis jeg ikke ser på tv i det hele tatt? Hvis jeg blir flinkere til å lage mat? Eller hvis jeg ikke sier noe i det hele tatt, for da sier jeg ikke noe feil. Kanskje hun ikke slår meg da?” (Nora).

Av de syv intervjuede kvinnene har fem oppgitt å ha blitt utsatt for fysisk vold. Samtlige av informantene fortalte at ikke-fysisk vold var en del av hverdagen. Graden av fysiske skader behøver ikke nødvendigvis å stemme overens med det kvinnene opplever og beskriver som de mest ubehagelige hendelsene. I mitt materiale finner jeg at kvinnene ikke synes fysiske voldshendelser er det verste.

Det kan være vanskelig å forklare hvordan ikke-fysisk vold virker overfor folk som ikke har opplevd det selv. Hvis utenforstående skal se at en har det vondt, er det enklere om en har brukket et ben. Det kan være vanskeligere å sette seg inn i en situasjon med manipulering og misbruk ettersom det ikke er synlig. Når en skal bevise at volden har funnet sted kan andre lettere forstå og relatere seg til fysisk smerte. Jo grovere vold, desto verre synes utenforstående det er, og en blir oftere trodd. For å bli anerkjent som voldsutsatt må en sannsynliggjøre at en har fått skader og at livskvaliteten er redusert. Helheten – skammen, tausheten og frykten – telles ikke.

Å forklare at kjæresten var stille, ikke var fornøyd med det du gjør eller utseendet ditt, kan avfeies som noe ”alle” opplever, det er ikke noe spesielt med det. En glemmer at følelsene en får etter å ha blitt utsatt for gjentatte krenkende utsagn, gjør noe med en.
Forskjellige handlinger som isolert sett ikke kan betraktes som voldelige kan dermed fremstå slik i bestemte kontekster, og hvis det settes i et helhetlig perspektiv. Luften de puster i er ikke synlige for andre, men er av desto større betydning for kvinnene selv. Det er de dagligdagse hendelsene som setter dypest spor i et forhold karakterisert av konstant frykt. En liten slibrig kommentar eller et klyp kan føles som en voldsom påkjenning, fordi det foregår i en sammenheng hvor en hele tiden er utsatt og sårbar. Forventningene om noe vondt, en atmosfære preget av fiendtlighet og små tegn, som kan virke ubetydelige for andre, har størst innvirkning på kvinnene. En lapp med klare beskjeder og et blikk kan si mer enn tusen ord. Slik kan en forstå at kvinnene inkluderer flere typer handlinger inn i voldsbegrepet enn bare de fysiske overgrepene; handlinger som ikke nødvendigvis fremstår som selvsagte.

Gjennomgangstemaet for alle informantene ser ut til å være at en kvinne kanskje ikke kan slå like hardt som en mann, men det er likevel ikke den fysiske volden som er verst. Det er den psykiske terroren de blir utsatt for fra mennesket de er glad i, og har følelser for.

“S: I think it will be, I think it is harder to be hit by a man, because they are physically stronger than a woman. But, if you are talking about the psychological violence it doesn’t matter if it’s man or woman.”
I: Do you feel it’s more okay being hit by a woman or?
S: No, it’s not… I’m talking about physical injuries. But, the thing is, when you are hit by someone you… that you love so much, it hurts the same. Not physically, but it… it traumatize you in… almost the same I think. You know. It’s not… maybe if there were someone hitting my legs, someone; a guy, maybe he would have broken my legs. But… She broke my heart.” (Sonay).

Temaet vold i lesbiske forhold er ikke tidligere forsket på i Norge. I land som USA, Canada og Storbritannia er det foretatt flere studier. For forskning i nordisk kontekst må vi over til vårt naboland Sverige, hvor Carin Holmberg, Ulrica Stjernqvist og Eva Sörensen gjennomførte den første svenske undersøkelsen om vold i likekjønnede parforhold i 2005.

De kvinnelige informantene oppga at de ønsket å hjelpe andre i samme situasjon ved å fortelle sine historier. På denne måten bidrar de til at vold i lesbiske parforhold kommer ut i lyset og gjør folk oppmerksomme på at det skjer. Kvinnene fremmer at det er viktig å få mer kunnskap og åpenhet rundt temaet. Jeg håper at avhandlingen dette innlegget bygger på kan være et bidrag til fremtidig forskning om vold i både lesbiske og andre likekjønnede parforhold også i Norge.