Masterbloggen

Tidlig utviklet? – en oppgave om en av verdens eldste fiskeøgler

Lesetid: 3 minutter

Fiskeøgler – fra reptil på stranda til en cruiser i havet. Fossilene etter de utdødde øglene har vi i gruppa Øglegraverne fra Naturhistorisk museum i Oslo samlet fra et fossilrikt lag i en fjellside på Svalbard. Dette “beinlaget”, kalt Nedre Saurie, inneholder de fossile restene etter noen av verdens aller første (og dermed eldste) fiskeøgler.

Størrelsen på et par av overarmsbeina og flere av ryggvirvlene vi har funnet tilsier at de engang må ha tilhørt fiskeøgler som trolig var over 5 meter lange. Det er 3,5 meter lengre enn noen annen fiskeøgle som vi vet levde tidlig i triasperioden, for 247 millioner år siden.  Altså var kanskje disse fiskeøglene mer avanserte enn forskerne hittil har trodd.

Rekonstruksjon av en av de mest velkjente, tidlige fiskeøglene. Mixosaurus var omtrent 1,5 m lang. Ryggvirvlene er markert i lilla, overarmsbeinet i rødt. Figur: Aubrey J. Roberts.

En stammor fra Svalbard?

Ryggvirvlene er også slående like ryggvirvlene til en type fiskeøgle som er kjent for å ha eksistert i Tyskland og Nord-Amerika flere millioner år senere. Kan overarmsknoklene og ryggvirvlene vi har funnet på Svalbard være en mulig stammor til fiskeøglene som senere kom til å leve i Tyskland og Nord-Amerika? Dette har vært et av de store spørsmålene jeg har jobbet med i min masteroppgave.

Fossiler etter lignende overarmsknokler er funnet fra Svalbard tidligere, men fordi det krever mye planlegging å grave frem fossiler på Svalbard, har ingen studert dem siden 1910. Til masteroppgaven min studerte jeg derfor både de gamle og de nye fossilsamlingene.

Fiskeøglen Cymbospondylus, kjent fra Tyskland og Nord-Amerika. Og kanskje med en tippoldemor fra Svalbard? Skisse etter illustrasjon av Merriam, 1908.

Tenker, tegner, fotograf og skribent

Det jeg har både lært og oppdaget gjennom å jobbe med de urgamle fiskeøglene fra Svalbard, er at mye vi trodde vi visste om fiskeøglenes tidlige evolusjon må oppdateres. Neste steg blir å forkorte og skrive om funnene fra masteroppgaven slik at de forhåpentligvis kan publiseres som en vitenskapelig artikkel – den hellige gralen innen forskning, og slik funn og resultater deles med andre forskere. I engelskspråklig, kort og kondensert tekst med så tydelige figurer som mulig.

Ved å ta en mastergrad og bruke et år på å gjennomføre et selvstendig forskningprosjekt som resulterer i en oppgave har man tatt det første skrittet mot en forskerkarriere. Og i løpet av det siste året har jeg stadig blitt overrasket over alt man må kunne som forsker!

Tegne gode skisser, ta skarpe bilder, lage ryddige systemer for målinger, ta relevante notater, småprate, definere hva man ønsker å finne ut, holde klare presentasjoner. Og så snu om på alt du trodde du visste når resultatene overrasker deg.

Hva slags knokler er dette? Si det, det fant jeg aldri ut. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

Livet etter “masterboblen”

Jeg kommer til å savne å ha bare ett tema å legge hele min sjel i. Det har tidvis vært fryktinngytende å skulle bli ekspert på noe helt på egenhånd. Samtidig er det en fantastisk utfordring å få prøve seg på så mange nye ting på én gang, og veldig gøy når man får det til. Særlig når man er omgitt av et erfarent lag som sørger for å dytte deg i riktig retning når du trenger det og er der når du er rådvill.

Gjennom å skrive masteroppgave har jeg fått prøve meg på å sette meg grundig inn i et vitenskapelig tema, for så å deretter være kritisk til alt jeg har lært. Øvelsen jeg har fått i dette vet jeg kommer til å komme meg til nytte i fremtiden.

Nå har jeg begitt meg ut på et helt nytt tema, med en traineestliling for Det europeiske astronautsenteret (EAC) i Køln, Tyskland, en del av Den europeiske romfartsorganisasjonen (European Space Agency – ESA).

Kanskje har konspirasjonsteoriene noe for seg? Kanskje skjuler det seg fossiler på Månen? Neppe. Men det er utrolig hva paleontologer kan brukes til. Bygging av Månebase, neste! Figur: Victoria Engelschiøn Nash.