Masterbloggen

Den prosessuelle kjærligheten

Lesetid: 6 minutter

Vi har alle et felles motiv. Det vi streber etter, våre høyeste ønsker. Våre innerste behov, våre dypeste lengsler, vår sterkeste motiverende kraft- enten vi er voksne eller barn, – det handler om kjærlighet alt sammen (Jannecke Rasmussen, Kjærlighet til oppdragelse).

I samtaler med fosterbarn og fosterforeldre gjennom min yrkespraksis, har jeg blitt særlig interessert i det komplekse, det fine og det vanskelige som omhandler følelser i ulike fosterforeldreskap. Historiene som ble meg fortalt handlet ofte om kjærlighet på godt og vondt. Da jeg undersøkte i faglitteraturen hva som allerede var skrevet om dette, fant jeg svært lite. Kjærlighet i biologiske slektskap var vel dokumentert, men kjærlighet i mer alternative omsorgsarrangementer som fosterhjem, var i stor grad fraværende.

Et prosessuelt kjærlighetsbegrep

I fosterfamilier snakker man gjerne om et prosessuelt kjærlighetsforhold som utvikler seg over tid, snarere enn kjærlighet ved første blikk.  Ut fra intervjumaterialet løftet jeg fram fire tema som jeg så på som sentrale for å kunne belyse det prosessuelle og mangfoldige ved kjærlighet.

1. Ulike måter kjærlighet kommer til utrykk på og gjøres, språklig og i handling.
2. Fosterforeldrenes opplevelse av ”å få det til” og å mestre oppgaven.
3. Å konstituere sin posisjon som fosterbarn og fosterforelder; relasjonsforhandlinger.
4. Faglig samarbeid og tilegnelse av kunnskap om barnet, som kjærlighetsbasert praksis.

Kjærlighetspraksis

Jeg har i studien min tatt utgangspunkt i livsformsintervju som metode og har gjennomført samtaler med seks fosterforeldre. Det er ikke den umiddelbare kjærligheten fosterforeldrene i min studie snakker om, den som ofte beskrives i litteraturen om det biologiske foreldreskapet. Det er ikke en kjærlighet som bare er der fra dag en, instinktivt. Det snakkes om den kjærligheten som bygges over tid, gjennom å lære hverandre å kjenne og gjennom handling og forhandling. Alle fosterforeldrene i studien min utrykker å ha knyttet følelsesmessige bånd til sine fosterbarn,og  de forteller også at de kjenner på en form for foreldrefølelse for barnet, altså mors- og farsfølelser. Oddbjørg Ulvik (2007) tolker i sin studie mors- og farsfølelser som synonymt med kjærlighet. Flere av fosterforeldrene beskriver at fosterbarnet er som sitt eget. Mens noen av fosterforeldrene beskriver følelsene for fosterbarnet som stabile, beskriver andre at det svinger når det gjelder hvor sterke følelsesmessige bånd de opplever til fosterbarnet. Allikevel finner jeg, som Ulvik  finner i sin studie, en utbredt forventning, eller en uttalt forventning fra fosterforeldrene, om at barn du har omsorgen for, blir du også glad i.

Samtidig som fosterforeldrene jeg intervjuet utrykker viktighet rundt genuinitet og ekte følelser, beskriver de også hvordan de lar kjærlighet komme til utrykk. Praktisert kjærlighet gjøres både med ord og handlinger. Samtlige fosterforeldre sier eksplisitt til fosterbarna at de er glad i det. Dette har gjerne blitt innlærte ritualer som fosterbarnet svarer gjensidig på. Fosterforeldrene utrykker at de snakker mye med fosterbarna, og flere legger en innsats i å formidle verbalt hva fosterbarnet betyr for dem og familien. Et par av fosterforeldrene forklarte at det å fortelle at de var glad i fosterbarnet og å snakke om følelser generelt, var svært viktig i deres relasjon til barnet, ettersom barnet ikke tålte at fosterforeldrene ga fysisk nærhet. Det ble da viktig å utrykke kjærlighet verbalt som kompensering for den fysiske intimiteten som på det tidspunktet ikke var mulig å gi. Ved å utrykke kjærlighet verbalt, benytter fosterforeldrene seg av det kulturelle verktøyet som språk kan betegnes som.

Fosterforeldrene beskriver også at de formidler kjærlighet via omsorgshandlinger. Det snakkes om kjærlighet gjennom de daglige tingene. Omsorgen kan innebære gode middager, smurte matpakker, grensesetting, fysisk nærhet og klemmer, bekymringer og morgen- og kveldsritualer. Omsorg handler også for foreldrene om å synliggjøre at fosterbarnet er en likeverdig del av familien, eksempelvis gjennom å henge bilder av fosterbarnet på veggen og å la barnet få eierskap til rommet sitt ved å innrede selv.

Å lære kjærlighet

Mange fosterbarn som har opplevd relasjonsbrudd, kan ha vanskelig for å ta i mot eller tro på den kjærligheten som fosterforeldrene formidler. De risikofaktorer som et fosterbarn har vært utsatt for, utfordrer barnets evne og kapasitet til å knytte nære bånd med nye omsorgspersoner. Barnet har opplevd brudd i tilknytning og har samspillserfaringer som påvirker dets forventninger til fosterforeldrene. Flere kan plages med at de føler seg avvist og lite verd. Som Nicole Hennum (2002) finner i sin avhandling Kjærlighetens og autoritetens kulturelle koder, er det ikke nok at foreldrene vet at de utrykker kjærlighet, det må også oppfattes av den som mottar kjærligheten. Noen av fosterforeldrene i min undersøkelse beskriver det som en jobb i seg selv å overbevise fosterbarnet om at det er elsket.

Ikke bare kan det være vanskelig for fosterbarnet å ta i mot og tro på de kjærlighetshandlinger som fosterforeldrene formidler, noen av fosterbarna kan også ha vansker med å utrykke følelser, kjærlighet eller gjensidighet i relasjonen. Flere av fosterforeldrene snakker om at fosterbarnet blir en slags lærling i en læringsprosess om nære relasjoner.

Å investere i følelser

Å gjøre fosterbarnet til en del av familien handler blant annet om å involvere seg følelsesmessig i barnet. Det ligger et dilemma mellom det å investere følelser i relasjonen, kontra å være forelder på en kontrakt som kan sies opp. Haavik (2005) har gjort en sammenfatning av norske studier som viser at halvparten av barna som plasseres i fosterhjem er ute av plasseringen i løpet av et år. Kun en tredjedel av barna er der fortsatt etter tre år. Varigheten varierer også med alder, der yngre barn blir lengre i fostrehjem enn eldre.

Det utrykkes at varighet og forutsigbarhet på kontrakten kan ha en effekt på hvor mye eller lite man tør investere emosjonelt som fosterforelder. Jeg hører samtlige av mine informanter si at de har forståelse for andre fosterforeldre som beskytter seg for å bli “for følelsesmessig involvert” i et fosterbarn som man risikerer å miste. Jeg finner videre at selv om alle fosterforeldrene har forståelse for at andre fosterforeldre reserverer seg emosjonelt på denne måten, ville ingen fosterforeldre si at de selv ville gjort det samme. De mener at ved å beskytte seg selv for følelser de måtte få for barnet, hemmer dette kvaliteten på omsorgen som utøves. Det utrykkes dermed et skille mellom hva fosterforeldrene mener er forståelig og greit i andre familier, kontra hva som sies og hva som blir praktisert i egen familie. Det virker ikke som det er legitimt å begrense sitt emosjonelle engasjement når man snakker om eget fosterforeldreskap.

Fosterforeldrene har en entydig formening om at følelser av kjærlighet for fosterbarnet må være til stede for at de skal gjøre en god nok jobb. Fosterforeldrene sier med dette at kjærlighet i relasjonen fremmer et engasjement og hever ytelsesnivået på den praktiserte omsorgen. Innholdet i kjærlighetsbåndet har dermed en direkte påvirkning på hvordan fosterforeldreskapet utøves. Fosterforeldrene i studien ønsket å bli glad i barnet, og de ville gjøre det de mente var best for det. Gjennom gjøren og streven etter å få barnet til å trives og utvikle seg, beskriver flere at følelser av kjærlighet utviklet seg.

Avvisning som kontrast til kjærlighet

Barne- og ungdomspsykiater Teija Anke har sammenfattet senere studier om tilknytning mellom fosterforeldre og fosterbarn i en artikkel (2007). Her finner hun at fosterbarn synes å være dårligere enn andre barn til å utløse omsorg og emosjonell nærhet og til å ta imot fosterforeldrenes forsøk på å gi trøst og støtte. Forekomsten av utrygge tilknytningsmønstre hos fosterbarn er representert i 70 – 80 % av tilfellene. Dette kan vise seg i atferd som oppfattes avvisende på fosterforeldrene. Et fosterbarn som avviser fosterforeldrenes forsøk på å gi omsorg og kjærlighet, kan skape ambivalens rundt oppfattet emosjonell kvalitet i relasjonen. Her utfordres fosterforeldrene som formidlere av kjærlighet.

Avvisning ble viktig å belyse i min studie fordi det kommer til syne som en kontrast til kjærlighet. Diskursen om det kjærlighetsbaserte foreldreskapet er den dominerende diskursen om foreldre og barn i vår kulturelle kontekst, og som Hennum  beskriver, blir distanse nesten bannlyst når det snakkes om forholdet mellom foreldre og barn. Flere av fosterforeldrene som opplever avvisningsatferd fra fosterbarnet, tenderer til å tvile på seg selv som formidler av kjærlighet og som en god nok forelder. Dette kan forstås ut fra den gjeldende diskursen om et kjærlighetsbasert foreldreskap. Avvisning fra fosterbarn vil imidlertid kunne forekomme som en konsekvens av hva barnet har blitt påført før det kom til fosterfamilien. Allikevel viser min og andre studier at avvisningsatferd og manglende gjensidighet i relasjonen avtar over tid der fosterforeldrene mestrer å selv forbli nær.

Er kjærlighet nok?

En av fosterforeldrene i min studie sa: ”Det er klart at jeg tenker jo mitt, når jeg underviser litt på Pride- kurs, og hører disse nesten forelska spørsmålene fra potensielle fosterforeldre med klump i halsen, og iver og glede over å sette i gang. Jeg kaller det hjertespråk, og man når ikke målet med det.”

Om man når målet med kjærlighet, avhenger av hvordan man tolker begrepet og dets innhold. Dersom man forstår kjærlighet som essens, som en kraft i seg selv, er ikke kjærlighet nok. Men dersom kjærlighet er GJØREN, dersom tilegnelse av kunnskap, praktiserte omsorgshandlinger og streben etter å bidra utviklingsstøttende er kjærlighet, da kommer man langt med kjærlighet.

Kjærlighet er et komplisert tema, men det går an å snakke om, og det engasjerer. Jeg ønsker meg at det kan snakkes mer om. Gjennom studien min har jeg hørt fosterforeldrene snakke varmt og engasjert om følelser og kjærlighet til sine fosterbarn. Min intensjon har vært å la både det fine og det vanskelige i kjærlighetsrelasjonen mellom fosterforeldre og fosterbarn komme til uttrykk. Å knytte fag og teori opp mot kjærlighet og følelser som her er gjort, kan være et bidrag der relasjonelle aspekter skal forstås og håndteres.

The main reason for healing is love.
(Paracelsus, 1540).