Sårbarhet og risiko

Hvorfor tok ikke bøndene i Liberia i bruk nye metoder for effektivt jordbruk da det ble fred? Det ble satt i gang store programmer for å lære bøndene hvordan de kunne øke sin produksjon. Men mange av bøndene brukte ikke de nye metodene. Hovedgrunnen til at de ikke gjorde det var at de var så sårbare. Det ble for risikabelt å stole på nye metoder for mennesker som allerede levde fra hånd til munn.

Da 14 år med borgerkriger endelig var over i 2003 var menneskene i Liberia i en situasjon hvor de ønsket å øke sin selvforsynthet, og å kunne løsrive seg fra nød- og utviklingshjelp. Dessverre var mange jordbruksmetoder glemt, jordene overgrodd, og de fleste husdyrene spist eller stjålet. I landet som en gang hadde blitt brukt som fredelig feriested av andre afrikanere, var infrastruktur og sosiale strukturer kollapset. Det fantes nærmest ingen markeder lenger, ei heller noe å selge på markedene. Innbyggerne i ett av verdens mest fruktbare land sultet.

Internasjonale organisasjoner, FN og Liberias egen politiske og administrative ledelse, ønsket å iverksette nye, mer effektive jordbruksmetoder som kunne sikre høyere matsikkerhet for enkeltmennesker og for Liberia som nasjon. Omstendelige opplæringsprogram ble igangsatt for intensiv undervisning i jordbruksmetoder for å øke bøndenes produksjon.

Metodene viste seg imidlertid ikke å fungere; bøndene brukte dem ikke, produksjonen økte ikke, og sulten fortsatte.

I min masteroppgave undersøkte jeg hvorfor – hva hindret folk å ta i bruk nye metoder, når situasjonen vår så sårbar.

Jeg fant at det var flere grunner til at bøndene ikke tok i bruk de nye metodene; blant annet lav kvalitet på opplæringen, ingen eierskap til metodene, mangel på nødvendig fysisk og finansiell tilgang til opplæringen etc. Men hovedgrunnen var målgruppens høye sårbarhet. Å skulle stole fullt på nye, arbeidsintensive, og for dem ukjente metoder var risikabelt for en befolkning som levde fra hånd til munn.

Masteroppgaven undersøker og diskuterer hva som kunne endres, og hvordan, for å redusere denne risikoen. Hvordan kunne opplæringsprosjektene tilrettelegges målgruppen bedre, og dermed føre til større muligheter for positive virkninger?

Jeg var Liberia og gjorde feltarbeid i 2007. Mye har selvsagt endret seg siden da, men mine funn kan forhåpentligvis være relevante for videre opplæring i jordbruket, og for planlegging av lignende prosjekter.

Les Kristin Vestrheims oppgave “How vulnerability determines risk in agriculture: A Liberian case study” (2008, pdf)