Masteroppgaven: Låst form eller nye muligheter?
Lesetid: 5 minutterSkal det året man bruker på masteroppgaven kun være en øvelse i etablert forskningspraksis, eller finnes det muligheter for at man som student kan bidra til ny og aktuell forskning?
For en masterstudent er det ofte en ensom prosess å skrive en masteroppgave. Jo lenger inn i arbeidet man kommer, jo vanskeligere blir det å snakke om de problemene, tankene, spørsmålene og knutene som dukker opp, med ”utenforstående”. Det er kun èn person studenten virkelig kan diskutere oppgaven sin med: Veilederen. Denne teksten er skrevet av en tidligere student i fellesskap med hennes veileder, med utgangspunkt i samtaler underveis i skriveprosessen.
Studenten, Mia Frogner, leverte masteroppgave i Allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo våren 2011, med professor Drude von der Fehr som veileder. I ettertid har studenten skjønt at hun opplevde sitt veilederforhold på en annerledes måte enn flere av sine medstudenter. Det er nok flere som kjenner igjen det å grue seg til å møte veilederen sin, få dommen, de røde strekene, spørsmålene man er usikker på om det finnes noen svar på. Disse veiledersamtalene fortonet seg litt annerledes: Studenten gikk ut derfra med flere spørsmål enn svar, men spørsmålene var riktige, nøkler, for den videre prosessen. Antagelig var det sånn fordi student og veileder arbeidet med samme forfatter.
Samme tema: Konflikt?
Drude von der Fehr hadde på forhånd gjort det klart at hun selv jobbet med et forskningsprosjekt om Jon Fosse på det tidspunktet masteroppgaven skulle veiledes, og at dette kunne bli et problem. Hun poengterte at hun ikke kunne gi studenten sine analyser fordi disse ikke var publisert ennå, men hvis det likevel var aktuelt å ha henne som veileder, var det ok for henne. Tilnærmingene var ulike, men i løpet av skriveprosessen ble studenten oppfordret til å bruke en av veilederens artikler om Fosse i oppgaven, og si at hun var uenig – for hun var uenig. Det kunne være et godt utgangspunkt for videre arbeid, mente veilederen.
Hva skal en masteroppgave være?
Hvordan få et fruktbart samarbeid mellom veileder og student er et viktig spørsmål. Mer enn én masterstudent har nok prøvd å gjøre seg usynlig i universitetsgangene når hun ikke har noe tekst å komme med, en uke etter avtalt frist. Dette punktet er det kanskje vanskelig å gjøre noe med på et overordnet nivå, ettersom det handler om kjemi, om hva oppgaven handler om, engasjement – og så videre.
Det er like avgjørende hva man mener at masteroppgaven skal være. Oppfatter man masteroppgaven primært som en øvelse i litteraturvitenskapelig praksis? Det vil som regel si, metodisk sett, en nærlesning av en enkeltstående tekst eller en samling av flere, og en teoretisk argumentasjon som følger nødvendig av dette. De aller fleste masteroppgaver i litteraturfagene gjøres på denne måten. Kan man heller tenke seg at en masteroppgave kan fungere som en liten brikke innen et større forskningsområde? Drude siterte Mias arbeid i en av sine Fosse-analyser. Og hvorfor skulle det ikke være helt legitimt å sitere et studentarbeid? Det går an å gjøre kloke enkeltobservasjoner som kan brukes av andre, selv om masteroppgaven ikke kan karakteriseres som forskning, men mer som en undersøkelse, all den tid studenten fortsatt ”går i lære”, og må følge både en form og formel for å få godkjent oppgaven sin.
Kan en masteroppgave være med å flytte faglige grenser?
Kan man ikke tenke seg at en masteroppgave ikke nødvendigvis må være en øvelse i litteraturvitenskapelig selvoppfattelse? Kan en masteroppgave ikke være med på å flytte faglige grenser? Slik som dagens system fungerer, blir de aller fleste masteroppgaver i litteraturvitenskap stående på hylla på Universitetsbiblioteket og liggende alene i den digitale databasen (DUO) Der er det ingen som ser dem, og det er ytterst få som fortsetter å jobbe med temaet de skrev master om. Tenk så mye arbeid som står i de hyllene!
For en student kan det utvilsomt medføre spesielle vansker å være pioner. Delvis fordi de vitenskapelig ansatte på fagområdet kanskje ikke er enige om hvor fagets tålegrense går, og delvis, fordi en student – selv på masternivå – rett og slett ikke vil være i stand til å løse de problemene som oppstår når man setter spørsmålstegn ved etablerte vokabular. Problemenes størrelse er slik at de må overlates til en Ph.D-oppgave, og kanskje vil det ta et helt forskerliv å kunne forholde seg virkelig produktivt til problemene.
En del av noe større
Dette betyr imidlertid ikke at masterstudenter ikke skal være med på å flytte faglige grenser. Men det fordrer at vi ser det som en mulighet at man kan skrive masteroppgaver som ikke er helhetlige tolkninger av en eller flere utvalgte tekster. Dette er selvsagt metodologisk utfordrende, men det er også rent praktisk en utfordring. Kanskje må en masteroppgave kunne forsvare å være en delstudie innen et stort felt, med en begrenset problemstilling? I tilfelle må vi noen ganger se bort fra et nærmest sementert krav om næranalyse og tolkning av et tekstmateriale. Det må bli mer alminnelig å skrive diskuterende oppgaver, sentrert rundt et problemområde som er av interesse for faget. Da blir veilederen virkelig viktig – ikke bare som en mentor – men som en samarbeidspartner som selv er engasjert i feltet, som har erfaring og bred kunnskap om tidligere forskning, og som allerede behersker dets vokabular.
Vi er enige om at mye arbeid på masternivå med fordel kunne vært tatt i bruk og ikke bare støve ned i en hylle på biblioteket. Drude mener at yngre talenter trengs i all forskning, og at disse viser seg allerede på masternivå. Alle kan jo ikke bli forskere og skal ikke bli det heller, men for alle som skriver en masteroppgave ville en større grad av medvirkning og inkludering gjøre litteraturvitenskapen som fag mer aktuell. Studentene bør være med på å prøve ut fagets grenser og selvforståelse. Da blir de faglige ansattes rolle ikke bare å forvalte fagets tradisjonelle selvoppfattelse, som studentene skal kopiere. Masterstudentene må selv delta i en fagutviklingsprosess.
Ingen garantier
Men, som sagt, dette er utfordrende, det er ikke for alle, og et slikt masterprosjekt fører ikke med sikkerhet til gode karakterer. Likevel er det naturlig å tro at en medvirkning på denne måten kan gi inspirasjon til innovativ atferd i fremtiden. Hvis dette blir en akseptert praksis, vil det neppe oppleves som en stor vanskelighet at student og veileder arbeider innen samme felt, men da må også studenten akseptere ikke å kunne velge så fritt som nå, når det gjelder tema og materiale.
For å sette det på spissen: Skal en masteroppgave fortsette å være en ensom arbeidsprosess som resulterer i hundre sider som blir stående ulest, eller skal masterstudentene inkluderes i de forskjellige instituttenes forskningsprosjekter? Det er nærliggende å tro at om masterprosjektets form endres, vil det påvirke både studenten, veilederen og det endelige forskningsresultatet på en produktiv måte.
