Masterbloggen

Fire gode grunner til å la seg veilede

Lesetid: 5 minutter

En universitetslærer har mange oppgaver. Én av dem går ut på å bistå masterstudenter i arbeidet med å skrive en fritt valgt oppgave ”etter vitenskapelige idealer”.

 Da jeg selv var student, måtte vi klare oss på egen hånd. Så snart vi syntes at vårt strev i grunnen begynte å ligne på noe, ble det imidlertid ventet av oss at vi foreviste det, strevet, altså, til en av instituttets lærere, som så avgjorde om produktet kunne leveres til endelig bedømmelse. Under lesningen distribuerte læreren et mer eller mindre tilfeldig antall kommaer utover teksten, for liksom å demonstrere sin omhyggelighet og professorale overmakt.

Ordningen virket ikke særlig befordrende på det vi fortsatt kaller gjennomstrømmingen. Derfor tok da også studentene et initiativ til å få innført en formell veiledningsordning. Fra og med 1998, ikke før, ble veiledning til hovedfag (senere mastergrad) gjort obligatorisk ved Det humanistiske fakultet i Oslo.

I renessansen brukte man uttrykket ”å sitte ved sin lærers føtter”. Som metafor innebærer det både en anskueliggjøring av nivåforskjellen mellom mesteren og hans disipler, og en forestilling om én aktiv og én passiv part. Men vi behøver faktisk ikke oppfatte uttrykket som en metafor i det hele tatt. Vi kan se for oss læreren i egen person stående på et opphøyd podium, talende, mens disiplene sitter på benkeradene under, lyttende. I dette perspektivet representerer det litteraturvitenskapelige instituttet i fjerde etasje på Menighetsfakultetet anno 1983 antakelig et fremskritt. Selv om mye er likt. Ennå.

Ideelt sett kan veilederrollen splittes i fire funksjoner: den pekende eller indikative, den omsorgsgivende eller kurative, den ledsagende eller komitative og den bekreftende eller konfirmative. De latinske adjektivene borger for vitenskapeligheten i resonnementet:

Selve ordet, veileder, gir oss et hint om hva den første funksjonen går ut på. Det viser opprinnelig til en kjentmann. En som vet veien. Matteusevangeliet lanserer prototypen på en dårlig veileder: ”Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften” (15,14). Veilederen kan i denne indikative funksjonen også oppfattes som skilt i et veikryss. Skiltet peker den reisende i riktig retning. ”Bør jeg skille ut teoridiskusjonen som eget kapittel, eller bør jeg bake den inn i analysen?” Veilederen har svaret. Eller i hvert fall en kvalifisert oppfatning.

I litteraturen har denne situasjonen, veivalgets kval, ofte blitt iscenesatt ikke med én, men med to veiledere, som begge argumenterer for sin kurs. I urfortellingen (hos sofisten Prodikos, gjenfortalt av Xenofon i det fjerde århundre f.Kr.) møter vi den unge helten Herakles i veikrysset. To kvinner vil gjerne vise ham veien videre. Den ene kaller seg Lykksaligheten og den andre Dyden. Førstnevnte fremstår med fjong eleganse, sistnevnte som en grå mus. Så har hun da heller ikke annet enn slit og strev å love den unge helten, som ennå ikke har oppnådd sin egen heltestatus. Lykksaligheten, derimot, lokker med ære og berømmelse. Herakles er ikke dum. Han lar seg ikke friste av staffasje. Han besinner seg og velger Dyden.

En av dem som utvikler dette motivet videre, er den greskskrivende syreren Lukian (100-tallet e.Kr.), en av den klassiske litteraturens best bevarte hemmeligheter. I en liten selvbiografisk monolog forteller han om en drøm han hadde (liksom!) som ganske ung mann. Hvilken karrierevei skulle han velge? Skulle han bli skulptør som morfaren og onkelen? Eller retoriker, som han selv helst ville? Personifikasjonene i livets veikryss argumenterer slik bare de kan. Og hos Lukian er det, som vi kunne vente, Retorikken eller Utdannelsen som vinner den tvilrådige for seg. På denne bakgrunn bør vi kanskje være glade for at vanlige studenter bare har én til å peke ut veien for dem. Biveiledere til mastergraden er out. Men denne enes indikative funksjon skal ikke undervurderes.

Den andre funksjonen, den kurative, ligger i den menneskelige omsorg og særlige forståelse alle skribenter har behov for. En veileder kan ikke nøye seg med å peke og – som personifikasjonene hos Prodikos og Lukian – snakke om seg selv og sin egen fortreffelighet. Nei. Skribenten trenger en mentor. En som opptrer i fars eller mors sted. Få husker lenger den opprinnelige Mentor, ”den gjeve Odyssevs’ venn og trofaste felle” (Od. 2.225). Mentor gir Telemakhos den støtten han trenger mens faren, Odyssevs, kriger ved Troja og attpåtil tuller seg bort på hjemturen. (Han hadde trengt en bedre veileder.) Odyssevs’ depriverte sønn vandrer med sorgtunge skritt langs stranden og savner faren. Da er det at Athene, visdommens gudinne, kommer til ham i Mentors skikkelse, med ord til trøst. Et vakkert bilde på en veiledende universitetslærer. På pedagogikkurs innprentes vi med rette skillet mellom en personlig og en privat relasjon mellom student og veileder. Uansett taler all erfaring for at den kurative funksjonen, oftere enn man kanskje skulle tro, er den viktigste.

Svenskene bruker ikke veilederbetegnelsen. I stedet sier de handledare. Altså en som holder studenten i hånden. Ordet er et oversettelseslån som kan føres tilbake til den latinske betegnelsen manuductio (manuduksjon eller ”privatundervisning”). I dette ligger den tredje funksjonen, den komitative. En ledsagende veileder er alltid for – eller ved – hånden, alltid beredt med råd og dåd, med oppklarende kommentarer til flokete resonnementer og sørgelig syntaks. For virkelig å forstå verdien av en komitativ veileder kan vi mane frem bildet av hans rake motsetning, sosiologen Howard Kirk i Malcolm Bradburys lungerystende roman The History Man fra 1975. Howard liker best marxisme, rødvin og Zapata-mustasjer. Han har nulltoleranse for høyreavvik kledd i universitets-blazer. Dermed mobber han sin egen litt ubehjelpelige student, ”en anal-retentiv nazi”, ut av Universitetet, og forlyster seg heller seksuelt med sine lojale, kvinnelige studenter. Den fiktive 70-talls-sosiologen illustrerer med dette også nødvendigheten av de to etiske kravene som stilles til en veileder: ikke stjele (studentenes tekster), og ikke tafse. Den komitative funksjonen har sine begrensninger.

Så, til slutt, den fjerde: den konfirmative. Studenter forestiller seg gjerne at universitetslærere er til for deres skyld. Denne oppfatningen innebærer imidlertid en kraftig forenkling. For hva om vi snur spørsmålet på hodet? Hva ville universitetslærere vært uten studenter? Hvordan kan en professor klare seg uten å ha noen til å sitte ved hans (eller hennes) føtter? Ved hjelp av sine studenter får universitetslærere konfirmert eller bekreftet sin institusjonelle makt og anseelse. Uten er de – vi – hjelpeløse. Dette er grunnen til at veiledere ikke lenger får delta i sensuren av sine egne kandidaters masteroppgaver. Den ordningen som virkelig bidro positivt til karakterstatistikken, måtte bare avvikles. Til skade for både studenten og hans eller hennes lærer. Eller?