Masterbloggen

Ut og fange luft

Lesetid: 6 minutter

Med forskningsfartøyet Lance dro jeg på tokt inn i den arktiske sjøisen for å fange miljøgifter i luft og ti nye studiepoeng.

Etter å ha tatt to intensivkurs i Arktisk toksikologi og forurensing har jeg tatt et dypere dykk inn i miljøgiftenes verden. Det har seg nemlig slik at  de samme stoffene som hjelper oss mennesker til å beskytte mat og nyttevekster mot insekter, forhindrer brann i laptopen og gjør at eggene ikke svis fast i stekepannen, de ender opp i dyr og fugler i nord via luftstrømmer.

Pesticider, bromerte flammehemmere (BFRs), perfluorinerte forbindelser (PFCs) og polyklorinerte bifenyler (PCBs) er stoffer som har blitt eller blir produsert og benyttet i store deler av verden. De skal være nyttige for oss mennesker, men vi påvirker ikke bare oss selv med disse produktene. Ved bruk, vask og kast av for eksempel møbler, tekstiler og elektronisk utstyr med bromerte flammehemmere, kan flammehemmerne slippes ut i miljøet. Disse stoffene brytes sakte eller aldri ned i miljøet.

Frosset fast i isen med Lance

Dette var en av grunnene til at jeg var med på et forskningstokt til 80 grader nord i forbindelse med et av fagene jeg har tatt på UNIS, Arctic Pollution: Atmospheric transport and distribution. Med båten LANCE dro vi til Woodfjorden hvor vi frøs oss fast i isen for å «fange» luft og se etter Svalbards konge – Isbjørnen.

Ombord på LANCE hadde vi det veldig godt. Vi var på tokt i 5 dager og nøt livet på havet. Kald sjøluft mot ansiktet og en varm regattadress. En stor messe full av deilig mat hver dag. Å få servert mat flere ganger daglig, og slippe å ta oppvasken etterpå var bare fantastisk. Det var herlig å kunne drikke fersk melk og spise frukt etter å ha tilbrakt lang tid i Longyearbyen der melkeprisen er på 30kr og en pære koster nesten 20kr. Skipet var som en labyrint og gangene var smale og trappene bratte. I begynnelsen ar det lett å miste oversikt, men etter en dag var det lett å navigere seg rundt. Vi hadde hver vår sovelugar og om natten kunne vi høre en jevn dur fra motoren.

Da vi frøs oss fast i isen gikk vi på sjøisen for å samle inn snøprøver og måle sollysrefleksjon fra snøen. For å ikke tråkke og ødelegge snødekket måtte vi gå på rekke og rad, nesten som en parade. Her drev vi også med isfiske for å hjelpe en masterstudent ved UNIS, men uten hell. Det var fantastisk å stå på dekk i all slags vær og vind, og kjenne at man virkelig lever. Regattadressen var fantastisk og jeg hadde nesten ikke lyst til å gi den fra meg da vi var tilbake i Longyearbyen.

Aerosoler

Vi brukte to ulike typer instrumenter, TSP (Total Suspended Particulate) og PUF (Poly-Urethane Foam) for å samle inn luft. De fungerer som store støvsugere med ulike typer og antall filtre foran røret. Flere filtre gjør at de kan sortere partikler etter størrelse. På filtrene kan de da fange opp partikler i luften. Disse partiklene kalles aerosoler.

Aerosolene er ørsmå partikler som finnes i atmosfæren. De kan vanligvis ikke ses med det blotte øye, men på steder der konsentrasjonene er skyhøye, som for eksempel i Kina, kan de lage en tett grå tåke. Aerosolene varierer  både i opphav og i størrelse. Med en diameter fra 10 nanometer til 100 mikrometer kan aerosolene være støv fra biologiske kilder som pollen, virus og bakterier, mineralske kilder som støv, sand og vulkaner, eller menneskeskapte kilder som for eksempel røyk fra eksos og ulike forbrenningsovner. I dette kurset har de fokusert på “black carbon”. Dette er store partikler av sot og støv fra blant annet forbrenningsovner.

Partiklene er sorte og kan da absorbere hele spekteret med synlig lys. Når de da faller ned på snø og is endrer de de hvite overflatenes egenskaper for refleksjon av sollys og store mengder sollys blir da absorbert på de nå mørkere overflatene. Økte nivåer av black carbon i atmosfæren kan da føre til økt snø og is smelting i Arktis, uavhengig av lufttemperaturer. Derfor har det nå blitt et økende fokus på å minke nivåene som slippes ut. Black carbon og andre aerosoler kan frakte med seg miljøgifter over store områder, blant annet flammehemmere.

Bromerte flammehemmere blant miljøgiftene jeg skal analysere i blodet til måkene mine.

Tatt av vinden

Noen av disse flammehemmerne er er flyktige stoffer med høyt damptrykk. Dette gjør at de slippes ut som gasser i atmosfæren og kan nå svimlende høyder. Her fraktes de med vindstrømmene opp til Arktis hvor de kan ende opp på isbreer, i daler eller i vann i med snø eller regn. Noen av flammehemmerne har ikke veldig høyt damptrykk, det vil si at de ikke kan transporteres like langt som en gass. De kan feste seg på aerosoler, partikler i lufta, og med dem fraktes over like lange avstander.Da kan vi fange dem opp på filtrene til “luftstøvsugerne” våre på skipet langt i isødet.

Filtrene våre ble veid og målt etter alle kunstens regler og skal nå sendes videre til en lab i USA for å finne ut hva de inneholder. Prøvene kan da gi mer informasjon om hvilke stoffer som fraktes med aerosoler til Svalbard, og informasjonen benyttes til prosjekter ved UNIS. Andre målinger ble også gjort for ulike forskere. Vann- og snøprøver ble samlet inn og sollys målt med et fotospectrometer. Vi studentene bare hjalp til og hva resultatet blir av innsamlingen er uvisst.

Isbjørn

Det var ikke bare jobb på forskningstoktet. Mye av tiden på dekk gikk til å slappe av og ta bilder. Det er utrolig vakkert rundt oss her oppe, og de majestetiske isbreene og snøkledde fjellene ble grundig fotografert. At vi ikke hadde fiskelykke var en ting, men vi hadde hell i noe. Etter å ha sittet på dekk i flere timer og speidet var det først da vi var i isen i Woodfjorden vi fikk se det vi lette etter.

Endelig, etter å ha tilbrakt nesten totalt 8 måneder i Arktis, fikk jeg se en isbjørn! En flott bjørn snek seg opp langs med båten og viste seg frem i all sin prakt. Jeg ble nesten forelsket der jeg stod og så på den majestetiske bjørnen.

Vi dro også opp til Moffen, en kjent hvalrosskoloni. Der lå hvalrossene i store klynger og latet seg. Fuglelivet på veien var heller ikke å klage på. Vakre havhester som fulgte båten hele veien. Dette er fascinerende fugler som tilbringer nesten all sin tid over store hav. De drikker sjøvann og kan kvitte seg med overflødig salt gjennom en kjertel på oversiden av nebbet. Fantastisk!

Endelig felt!

Nå har jeg endelig kommet meg til Ny-Ålesund der feltarbeidet mitt skal finne sted. Allerede har jeg sett noen av måkene jeg skal fange. Jeg skal ut på skjær og holmer i Kongsfjorden for å ta blodprøver av polarmåkene som hekker der ute. Samtidig skal jeg hjelpe andre forskere med å samle inn fjær og egg fra forskjellige fugler. Neste innlegg blir nok litt av en feltrapport til dere. Målet er å få fanget minst 20 måker. Ønsk meg lykke til!