Masterbloggen

Når vi glemmer selvet i personvernsdiskusjonen

Lesetid: 4 minutter

Når du endrer mening på bakgrunn av noe du har sett flere ganger, forandrer din identitet seg. Facebook som eksponent kan bidra til en slik forandring.

Jeg har denne høsten tatt et emne om fagformidling og kommunikasjon, som resulterte i denne kronikken. Personlig synes jeg diskusjoner omkring personvern er interessant.

Hvorfor skrives det så mye om medienes påvirkning, men så lite om hvordan man bør forholde seg til det?

Etter at Facebook gjorde sitt inntog har deres personvernregler blitt endret utallige ganger. Det samme gjelder for andre sosiale medium som for eksempel Snapchat og Instagram. Vi tenker mye om personvern i vår tilstedeværelse på nettet. Når det i løpet av de siste årene har blitt publisert avisartikler som problematiserer nye personvernregler på de aktuelle medium, har det blitt diskusjon. Forbrukerne er gjerne skeptiske til hvor mye som blir delt eller brukt til markedsføring. Mange er også bekymret for at deres opplysninger skal bli solgt videre. På bakgrunn av dette tenker mange over hvor mye de deler, og de beskytter sin tilstedeværelse i sosiale medier.

Tilstedeværelsen er ikke bare eksisterende i sosiale medier, men også når man for eksempel ser på TV. Sosiale medier er ikke alene om å eksponere oss for bilder, reklamer og filmer. Hvorfor er det slik at vi som forbrukere er opptatte av tilstedeværelsen i sosiale medier, men ikke når vi ser på tv? Begge eksponenter har påvirkende effekter på deg som person.

I følge det norske leksikon er selvet en sentral og unik side i menneskers personlighet. Selvet karakteriseres gjerne ved organiserte og varige opplevelser av egen identitet.

Vi beskytter identiteten vår i sosiale medium.

Det klassiske fjernsynet har vært en del av hverdagen til mange i lang tid. Det er store forskjeller mellom TV og Facebook, da førstnevnte ikke er et sosialt medium. TV er ikke et interaktivt medium. Derfor er ikke vi som forbrukere deltakende i hva slags innhold som blir vist. På Facebook er det jo faktisk vi som forbrukere som står for en stor del av innholdet. Derfor er det bra at man er kritiske.

Videre bør det nevnes at man selv kan velge hvilken tv-kanal man ser på. Dette kan ha en innvirkning på hvordan man oppfatter helheten. Men, hva tenker vi egentlig om andre medium? Hva vi ser, hører og opplever kan påvirke oss som personer. Derfor har dette en innvirkning på hva vi deler og ikke. Det man opplever bidrar til å skape innholdet i sosiale medium.

Fjernsynseksponering

De som vokser opp i dagens Norge blir fra de er svært unge eksponert for tv-underholdning. Det kan være kjærlighetsliv, seksualitet og kjønnsroller. Dette er temaer som har vært mye diskutert i litteraturen, men problemstillingene er ikke nødvendigvis allment kjente likevel. Man skal ikke bare være kritiske til hvordan man blir påvirket av sosiale medium, men også innvirkningen andre medium kan ha.

Jeg er her opptatt av de langsiktige endringene TV kan ha på deg, og en relevant teori kan være den klassiske kultivasjonsteorien. Denne ble utviklet som en kritikk på at medie-teorier kun så på kortsiktige endringer. Teorien problematiserer at det som blir vist på TV, er det folk tror er ekte. Mennesker overfører med andre ord aspekter til den virkelige verden, som diskutert i Media Effects av James W. Potter. Nyheter omhandler ofte krigshandlinger, kriminalitet og terror. Derfor tror man at verden er slemmere enn den er. Ting man eksponeres ofte for kan bidra til å endre selvet. Man får vrangforestillinger om hvordan ting faktisk er.

 

Disney og kjærlighet

De fleste kjenner til Disney-prinsessene. Dette er filmhistorier som passer for de fleste målgrupper, og mange barn ser dette fra svært ung alder. Ikke bare Disney-historiene er aktuelle, men også andre programmer som er laget for barn. Det er faktisk funnet beviser på at Disney gir oss et falskt bilde på hva kjærlighet faktisk er, og hva det innebærer å være i et kjæresteforhold. En slik vrangforestilling er et godt eksempel på hvordan TV-eksponering bidrar til å forandre selvet, altså de tankene man har om sin egen identitet. Dette kan bidra til at man får et urealistisk selvbilde med tanke på hva slags muligheter, og verd man har.

Dette er svært kritikkverdig, og kun dette ene eksempelet bør være nok til at man bør revurdere hvordan man ser på TV. Vi som forbrukere bør være mer kritiske til fiksjon på TV.

Vi bør overføre bekymringene for selvet i sosiale medium over til TV.

Mangfoldet er mye større enn det som blir vist på TV. Hvis det er slik at TV kan påvirke hvordan vi tenker om verden, så er det klart at TV-eksponering påvirket selvet. Derfor bør vi beskytte selvet når vi ser på TV, og ikke kun i sosiale medium. Det bør nevnes at det er en forskjell mellom TV og Facebook. Og det er at Facebook genererer representasjoner av deg på bakgrunn av det du publiserer og ser på, i følge Jill Walker Rettberg. Så hvis det er slik at du ser mye på TV og tror det du ser er ekte, så vil Facebook’s representasjon av deg være påvirket av det. På denne måten blir det du først ble eksponert for gjentatt flere ganger, og du blir påvirket av det.

Hvem er syndebukken?

Hva du eksponeres for endrer din identitet. Det påvirker deg som menneske. Sosiale medier alene er ikke syndebukken. Facebook og TV møter stadig ny konkurranse av andre medium. Som nevnt innledningsvis bør Instagram og Snapchat være med i en diskusjon som dette. Noe jeg gjerne skulle ha diskutert, men det finnes dessverre lite forskningslitteratur på disse mediene. De er “nye”.

Den teknologiske utviklingen er så rask at forskning fort blir utdatert. Hva slags konsekvenser har dette for brukerne? Vil vi aldri kunne sette noen retningslinjer for hvordan vi skal beskytte vår egen identitet? Blir vi alle identiske siden vi eksponerer oss for det samme? Massemediene bidrar til en masseproduksjon av identiteter. Vi tror alle at vi er ulike, men det er nok ikke så ulikt som vi skulle tro. Postmodernismen har for lengst meldt sin ankomst, og identitetslæren endres allerede neste uke.

Har du lyst til å lese mer om selvrepresentasjon på Internett kan jeg anbefale Jill Walker Retterbergs bok ”Seeing Ourselves Through Technology”. Det finnes en del god litteratur om medieeffektforskning, men selv har jeg fått mye ut av James W. Potters ”Media Effects” fra 2012.