Når NRK ringer
Lesetid: 4 minutterSamfunnet har rett til å bli opplyst om hva skattepengene er blitt brukt til.
En viktig del av å drive med forskning, er å kunne formidle den videre. Å gi folk forståelse og informasjon om hva som skjer i verden rundt dem må gjennomføres på en forståelig og tilgjengelig måte, så når NRK ringer, da springer jeg.
Aktivitet skaper opplysning
Å være aktiv i fagfeltet er noe av det viktigste om man vil fortsette en akademisk karriere, spesielt i smale felt som paleontologi. Som Jørn Hurums masterstudent har jeg fått muligheten til å drive med litt forskningsformidling selv. Gjennom ham ble jeg kontaktet av NRK P2s EKKO fordi de trengte en dinosaurekspert på panelet til “Abels tårn”. Det er et populærvitenskapelig program hvor et ekspertpanel svarer på spørsmål sendt inn av lytterne.
Doktorgradsstipendiaten som tidligere var medlem av ekspertpanelet på “Abels Tårn”, ble ferdig med doktorgraden og flyttet til Australia. Da sendte Jørn meg istedet, noe som var litt morsomt med tanke på at det er få masterstudenter på “ekspertpanelet”. På programmet svarer jeg både på paleontologisk og biologisk relaterte spørsmål, og forteller av og til om nyheter innenfor paleontologi.
Det var skummelt i starten både å være på direktesendt radio og å være en såkalt “ekspert” på mitt fagfelt, spesielt når jeg satt sammen med professorer som er eksperter i forhold til en masterstudent. Likevel synes jeg at det har gått fint, og jeg har vært ærlig om jeg ikke kan svare på alt det lytterne spør om. Dette har vært et utrolig spennende og givende arbeid.
Det jeg syns er aller best, er å holde dinosaurundervisning for fjerdeklasser på Naturhistorisk Museum. Det er uslåelig å se ansiktsuttrykkene til 10-åringene, når jeg forteller dem at spurvene i bakgården er faktisk dinosaurer. Det er de minste som er fremtiden, å opplyse og inspirere dem til å åpne øyene for vitenskap er viktig ikke bare for rekruttering til høyere utdanning, men også for samfunnet i fremtiden.
Formidling er lovfestet
Folkeopplysning gjennom formidling av forskning fra universiteter og høyskoler har vært lovfestet siden etterkrigstiden. Universitetene og høyskolene må, “bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk arbeid” (Lov om universiteter og høyskoler; § 1-3 d). Dette er en ganske vag og åpen lov, som gjør det mulig for institusjonene å selv bestemme hvordan de skal formidle.
Hva tjener forskerne på å drive med denne formidlingen? For tiden er det vanskelig å få finansiering til forskningen, spesielt dersom ingen vet hva du holder på med. Dette har jeg fått banket inn av veilederen min Jørn Hurum, som etter min mening er en av Norges beste vitenskapsformidlere. Øgleutgravningene på Svalbard er et godt eksempel. Jørn har selv skaffet finansiering til prosjektet i åtte år, fra politikere, olje- og turistselskaper. Prosjektet er så stort, dyrt og har pågått så lenge, at finansiering kun fra Forskningsrådet ikke var en mulighet.

Jørn forteller om utgravningene på Svalbard til turister som har kommet for å se på utgravningsområdet. Foto: Erik Tunstad
At forskerne driver formidling er også livsviktig for forskningens fremtid, for uten rekruttering vil miljøet dø ut når “dinosaurene” i fagfeltet pensjonerer seg. Å inspirere unge til å studere videre innenfor vitenskap, og spesielt innenfor realfag, er nødvendig for at det gode nivået på forskningen i Norge skal opprettholdes og videreutvikles. Uten ekstern oppmerksomhet til fagfeltet, blir både rekruttering og gjennomføring av store prosjekter vanskelig.
Gratis artikler til alle
Å publisere en artikkel i et av de store tidsskriftene som “Science” eller “Nature” er nesten enhver naturvitenskapelig forskers våte drøm. De fleste som publiserer her vil ikke betale for fri tilgjengelighet for sin artikkel, så her må du fram med VISA-kortet hvis du skal lese denne, ofte offentlig finansierte, forskningen.
“Open access” er digitalt tilgjengelig forskning, hvor alle har tilgang til å laste ned og lese vitenskapelige artikler gratis. Denne typen publisering har blitt mye omtalt i media og forskningsmiljø, både negativt og positivt. Enkelte mener at forskningen som er publisert i “open access”, er dårligere enn forskningen som publiseres i de store tidsskriftene. Dette argumentet er ikke gyldig, ettersom det er forskerne selv som gjør fagfellevurderingen av artikler, både i betalingstidsskrifter og open access-tidsskrifter.
Nå gir publisering i open access bedre og bedre sitering. Statistikk har vist at hvis en publisert artikkel er “open access”, får den ofte flere siteringer, rett og slett fordi folk ikke vil betale for informasjon dersom den er tilgjengelig et annet sted gratis. Universiteter og høyskoler på verdensbasis begynner å anerkjenne og bruke disse åpne tidsskriftene i større grad for å publisere sin egen forskning.
UiO har en “open access”-politikk hvor de anbefaler alle sine forskere “å publisere i tidsskrifter som gir allmennheten åpen tilgang til artikkelen”. Det arrangeres også kurs og seminar om “open access”-basert vitenskap på UiO for forskere. Neste semester starter i tillegg et nytt fag på MatNat-fakultetet ved UiO; “Formidling og vitenskapsjournalistikk”. I dette faget skal UiOs fremste formidlere forelese om hvordan drive god formidling og forskningsjournalistikk. Er dette starten på en ny trend? Jeg håper virkelig det, forskning burde være tilgjengelig for alle.
-
Helge Pettersen