Masterbloggen

Da livet nesten døde ut

Lesetid: 4 minutter

De alle fleste vet at det har vært store masseutryddelser på jorda i løpet av livets historie, og omtrent alle kjenner til den som tok knekken på dinosaurene. Totalt var det fem store utdøener; dette inkluderer kritt/tertiær masseutryddelsen som fjernet dinosaurene for 65 millioner år siden. Denne utdøingen tok livet av ca. 75 % av alle arter på jorda. Hvis du syns dette høres drøyt ut, så var det en enda større masseutryddelse ved slutten av tidsperioden perm (299-251 millioner år siden). Perm utryddelsen tok livet av mellom 90-96 % av alle arter! Det er derfor litt sjokkerende at folk flest vet så lite om den, spesielt siden livet nesten døde ut.

Moren til alle utryddelser

Den permiske masseutryddelsen foregikk i slutten av den geologiske tidsperioden perm. Den skiller grensen mellom perm og den neste tidsperioden trias. Hvis du ser på figur 1 kan du se at det har vært mange utdøelser på jorda, men den permiske tar kaka.  Opp til 96 % av alle arter i havet døde ut; store eldgamle grupper med havdyr som trilobitter og konodonter forsvant fullstendig. Det ble en total omveltning i bunnfaunaen, og tidligere dominerende grupper døde mer eller mindre fullstendig ut.  Det var ikke bare sjødyrene som fikk problemer, og landdyra og plantene led samme skjebne. 70 % av alle virveldyrarter (dyr med ryggrad) døde ut, og opp til 83 % av alle insektslektene. De eneste artene som overlevde var små generalister, som kunne takle store miljøforandringer.

Fra en jord fullt av liv til ødemark

Det var ikke så veldig lenge siden at masseutryddelser ble godt nok dokumentert til å kunne bli anerkjent som et fenomen hos de fleste geologer. Siden den gang har geologene blitt fasinert over hvordan mange av de vanligste fossilene som trilobitter og brachiopoder (armfotinger), forsvant på slutten av perm. Hvordan kunne et hav som var så fylt med liv, plutselig så å si bli så å si tømt. Store dyregrupper forsvant i løpet av relativt kort tid. Geologer verden rundt, har de siste tiårene sett etter svar på hvorfor alt nesten gikk til galt.   Det er ikke lett, for jo lengre bak i tid noe har skjedd, jo vanskeligere er det å finne spor. Å finne spor etter metoritten som som utryddet de allerede slitne dinosaurene for 65 millioner år siden, var relativt lett. Men når noe har skjedd for 250 millioner år siden, er det litt vanskeligere å finne spor.

Global katastrofe!

Årsakene til masseutryddelsen ved slutten av perm har vært mye diskutert. Teorier som kontinentaldrift, meteoritt treff, økt vulkanisme og gass utbrudd har blitt tatt opp. Dessverre er det som sagt vanskelig å finne bevis for slike hendelser. Spor etter en mulig meteoritt ble funnet i Australia, men det er ikke nok bevis for å konkludere. Noen forskere mente at siden alle kontinentene samlet seg i et superkontinent, «Pangea» på denne tiden, forårsaket dette store klimatiske forandringer som førte til utryddelse. Men siden 90-tallet har det skjedd store fremskritt i å finne årsakene til katastrofen. Grensen mellom tidsperiodene perm og trias har blitt datert til 251 millioner år siden. Dette gjorde at forskerne reduserte områder de kunne lete etter bevis betraktelig. Da oppdaget geologer at «the Siberian traps»; et område hvor det inntraff en massive vulkansk aktivitet, hadde utbrudd omtrent samtidig som denne dateringen. Vulkanene spydde ut omtrent 2 millioner km³ av basalt lava, som dekket rundt 1.6 millioner km² av øst Russland, et område like stort som Europa. Disse utbruddene kan har ført til katastrofale miljøendringer som førte til anoksiske hav og global oppvarming. Til syvende og sist, ser det ut som det var dette som tok livet av over 90 % av alle levende organismer. Hva som fikk vulkanene til bryte ut, er fremdeles ikke oppklart.

 

Tomrommet ble fylt kjapt

Etter katastrofen var det mye tomrom som måtte fylles; mange ubebodde områder som var ledige til nye organismer. Masseutryddelsen fjernet nesten hele økosystemer, og etterlot mange nye muligheter. Pionerne som koloniserte jorda igjen, var små organismer som kunne leve under diverse forhold. Organismer som muslinger og karsporeplanter var noen av de få som klarte seg etter utryddelsen, og spredte seg raskt på land og i havet. Det tok omtrent 100 millioner år, før biodiversiteten var på samme nivå som før krisen.  Livet gikk igjennom en enorm flaskehals effekt, hvor få grupper kom igjennom. Denne utryddelsen beviser livets utrolige evne til å overleve og utvikle nye evolusjonære løsninger. Katastrofen viser at planeten vår tåler enorme påkjenninger, og da er det vel håp for fremtiden vår?

Referanser og videre lesning:

Benton, M. J. & Twitchett, R. J. (2003), «How to kill (almost) all life: the end-Permian extinction event”, Trends in Ecology and Evolution, vol. 18 (7); 358-365

Benton, M. J. (2003), “When life nearly died”, Thames and Hutchinson Ltd, London