Masterbloggen

Nå begynner kjøret

Lesetid: 4 minutter

Denne sommeren har det vært travelt:  Jeg har vært i England for å se på fossiler, vært i Tyskland for å se på fiskeøgler og samle fossiler, vært på Svalbard for utgravning, og er på en paleontologikonferanse i England denne uka. Så er det selve oppgaven da: Jeg er godt i gang, men det er langt igjen til mastermålstreken.

Utgravningen på Svalbard var som vanlig en fantastisk opplevelse, men i følge resten av teamet, var i år det tøffeste året. Denne sommeren var siste gangen for Øglegraverne på Svalbard, i hvert fall enn så lenge. Over en periode på 8 år har teamet samlet nærmere 40 skjeletter av marine reptiler fra en strekning på omtrent 5 km. Nå må vi bruke tid på å preparere de fossilene vi har, spesielt når det tar fra seks måneder til et år å preparere ett dyr. I år hadde vi ikke det fineste været på Svalbard, hvor vi tilbrakte to uker i en tåkesky. Alle var våte og konstant innkapslet i leire. Likevel er det utrolig hvor morsomt man kan ha det nede i et hull.

I år var målet å finne et svaneøglehode, noe som vi manglet på alle de 17 svaneøglene vi har gravd ut. Dette kommer av at hodet er veldig lite og sitter løst på den lange nakken, slik at det pleier å falle av når dyret raskt råtner.  Hvis vi kunne finne et svaneøglehode, ville vårt bilde av dette utrolige økosystemet blir litt mer fullstendig. Vi hadde ett håp, og det var en svaneøgle kalt «Britney», hvor halsen gikk inn i fjellsiden. Det var ingen garanti for at vi ville finne et hode på enden, siden de pleier å falle av, men vi ville gjøre et siste forsøk. Vi laget et enormt hull i fjellsiden for hånd, ved hjelp av trykkbor og motorsag. Til sammen fjernet vi over 40 tonn med permafrost, før vi kom fram til der hodet burde være. Hullet ble 5 m langt og nesten 4 m dypt. Vi ble ganske deprimerte og rett og slett oppgitt da det ikke var noe hode på enden av halsen. Heldigvis så Dr. Patrick Druckenmiller fra Alaska seg litt rundt nede i hullet, og så et eller annet som hadde litt rar overflatestruktur: Det var skallen. Der hadde vi superflaks, den hadde falt av men hadde bare forflyttet seg noen cm. Det som overasket oss, var at dyret, som i levende live var 5 m langt, hadde et 20 cm langt hode. Det var ikke smarte dyret, gitt.

Så var det å komme tilbake til den virkelige verden. De t første jeg hørte da jeg kom tilbake på Naturhistorisk Museum, var at fiskeøglen jeg beskriver som masteroppgave, skulle 3D-skannes og at jeg måtte bli ferdig med å preparere den med en eneste gang. Det kom som et sjokk, men det var nok min veileder Jørn Hurums lure måte å få meg til å bli ferdig med dyret. Etter å ha sittet en natt sammen med den andre preparanten, greide vi det. Fiskeøglen min «Maskot» var ferdig, vel omtrent. I løpet av et år har jeg brukt omtrent 900 timer på å børste, lime og bli frustrert over det fossilet. Vi feiret med champagne. Nå venter jeg i spenning på de flotte 3D-bildene, som kommer til å se fantastisk ut i oppgaven min.

Jeg har begynt å skrive og er så langt på 5000 ord, noe som vel er en begynnelse. Jeg leverte den første delen av artsbeskrivelsen min av «Maskot» til Jørn sist uke. Å lage en beskrivelse av en art, spesielt en som har vært død i 150 millioner år, er ikke så lett. Hver eneste knokkel må måles, beskrives og etter hvert sammenlignes med andre fiskeøgler i diskusjonsdelen. Alle de rare anatomiske begrepene blir surr, men det går overraskende bra.  Jeg satser på å bli ferdig til rett etter jul, som er et halvt år før min egentlige leveringstid. Det er kanskje litt optimistisk, men jeg prøver på det. Målet er å skaffe meg en stipendiatstilling (doktorgradsstilling) et eller annet sted til neste år. Det er en av grunnene til at jeg nå befinner meg i England, jeg må finne ut hvilke muligheter jeg har for videre arbeid med marine reptiler.