Museumstur og 100 år gammelt støv
Lesetid: 3 minutterIdet jeg skriver dette er vi 9 paleontologer i en togkupé på snabbtåget fra Stockholm til Oslo S. Vi har besøkt universitetsbyen Uppsala i Sverige. Der har de den største samlingen av triassiske fiskeøgler fra Svalbard, etter vår egen.
Utenfor er det mørkt, og samtlige masterstudenter (minus meg selv) har sovnet. De noe mer rutinerte phd-ene Lene og Aubrey, samt veileder Jørn, lar seg ikke overvelde av inntrykk og jobber med artikler og utkast.
Jo flere bein, jo bedre
Mandag til onsdag har vi vært på besøk hos Uppsala evolusjonsmuseum. Målet med turen har vært å sammenligne våre knokler med andre, tilsvarende gamle knokler fra Svalbard, innsamlet under tidligere ekspedisjoner. Det er det bare mulig å gjøre i Uppsala. Det er kun herfra de tidligere har sendt ut større paleontologiske utgravninger til Svalbard. Tenk det!
Ikke bare har det vært få paleontologiske ekspedisjoner til Svalbard, det begynner også å bli ganske lenge siden. Den forrige var i 1918, og det var den siste av en rekke ekspedisjoner sendt ut av den svenske paleontologen Carl Wiman i perioden 1909-1918. Han var selv med på en ekspedisjon i 1908 da han innså hvor fossilrike fjellsidene rundt Isfjorden var.
Allerede i 1910 – kun to år etter han var på fossiljakt på Svalbard for første gang – skrev Wiman en artikkel hvor han beskrev flere beinlag i Flowerdalen. Blant dem var beinlaget Nedre Saurie, laget med de lite kjente fiskeøglene som jeg skriver masteroppgave om.
Et fagfelt som tåler tidens tann
Vi var altså 9 stykker fra Naturhistorisk museum i Oslo som fikk krype og kravle rundt i kjelleren til Uppsala evolusjonsmuseum. Når det er såpass lenge siden materialet ble samlet og så få som har jobbet med det i ettertiden, var det tydelige spor etter gamledagers forskere.
Blant knoklene fant vi også hullkort, håndskrevne lapper og små brev til professorene fra tidlig 1900-talls turgåere og hyttefolk på Svalbard som hadde funnet og levert inn fossiler til museet.
Fra venstre; masterstudent Inghild Halvorsen Økland, meg selv og stipendiater Lene Liebe Delsett og Aubrey Roberts i full gang med å ransake hyllene. Foto: Jørn Hurum.
Samlinger, ikke utstillinger
Å besøke museers samlinger er en viktig del av arbeidet til mange forskere. Med samlinger menes ikke det som er på utstilling for publikum, men alt det materialet som inneholder viktig informasjon – uten at det nødvendigvis er så vakkert å se på.
Hos Naturhistorisk museum i Oslo oppbevares det for eksempel mer enn 6,2 millioner knokler, steiner, plante- eller dyrerester i samlingen, som er åpen for at interesserte forskere fra hele verden kan komme og se.
En skuff av mange titalls hyllemeter. Om man vil forstå knokler handler det også i stor grad om mengdetrening. Foto: Ole Frederik Roaldset.
Nerd + nerd = sant
Det er også andre, viktige grunner til å besøke et annet museum. Man treffer forskere som jobber med mye av det samme som en selv, med tilhørende, opphetede (og noe snevre) diskusjoner på puben utover kvelden. Kanskje lærer man noe nytt, eller kanskje senker det terskelen for å sende en e-post for å spørre om ting senere eller inngå et samarbeid om et felles prosjekt?
For oss fem masterstudentene var det et viktig besøk for oppgavene vi skal skrive. Selv om vi har ulike temaer, forblir Uppsala-samlingene kjernen for å forstå diskusjonen rundt de mystiske triasfiskeøglene fra Svalbard.
Læringskurven på studieturer er bratt. Ikke bare skal du helst vite, og skjønne, hva du ser på. Det er også mye man må huske på før, under og etter et besøk! I neste innlegg vil jeg derfor å fortelle mer om hva man faktisk gjør når man er på besøk i andre museers samlinger.
Kilder:
Wiman, C. (1910). Ichthyosaurier aus der Trias Spitzbergens. Bulletin of the Geological Institution of the University of Upsala, 10, 124-148.
