Mari redder måker
Lesetid: 3 minutterSvalbards nydelige landskap fikk meg til å pakke alle sakene og ta en master i Trondheim. Målet er å redde måkene i Arktis.
Jeg har alltid hatt et brennende ønske om å kunne bidra til å gjøre verden et bedre sted, rydde opp etter meg og ta vare på den vakre kloden vår. Og kanskje jeg en gang, om mange år, kan bidra til å minske utslippene som gjør at fugl, fisk og isbjørn sliter med helsa?
Verdens søppelbøtte i nord
Arktiske områder fungerer som en søppelbøtte for hele verdens utslipp av miljøgifter. På toppen av næringskjeden regjerer polarmåken, sammen med isbjørnen. Som konger av Arktis får polarmåken og isbjørnen i seg høye nivåer av persistente miljøgifter (POPer), ettersom disse stoffene hoper seg opp i næringskjeden. Dette er miljøgifter som brytes sakte eller aldri ned.Transporten av disse stoffene går fra plankton til fisk, videre til større fisk, til sel og så til bjørnen og måka. Disse stoffene kan da lagres i fettrike vev og vil overføres til nye generasjoner via næringen i eggeplommen hos måkene og via morkaken og melk hos isbjørnen.
Det har pågått mye forskning på hvordan de ulike stoffene påvirker dyrene, men mer forskning må til for å se årsaker
og effekter. Masteroppgaven min føyer seg i rekken av flere tiår med prosjekter hvor det forskes på polarmåke i samarbeid mellom NTNU og Polarinstituttet . Det er imidlertid bare i de siste 5 årene fokuset har blitt rettet mot hvordan miljøgiftene i Arktis påvirker helsa til dyra som bor der.
Svalbard og en inspirerende veileder
Det måtte bli biologistudier. Jeg har alltid vært uredd for å få skitt under neglene og nysgjerrig på hvordan alt fungerer. Da jeg var yngre var det å sløye fisk en av mine favorittsysler på hytta om sommeren. Jeg ville se hva fisken hadde spist og hvordan den så ut inni.
Andre året på bacheloren ble jeg lei av dagene på Blindern og søkte utveksling til Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Det er noe av det beste som har skjedd meg. Der oppe så jeg et tverrfaglig samarbeid, nydelige landskap og masse engasjement for å jobbe med store spørsmål, som nettopp forurensing i arktiske miljøer. Det var da jeg bestemte meg. Jeg vil bli toksikolog. Etter å ha deltatt i noen forelesninger i miljøtoks holdt av min nåværende veileder Geir Wing Gabrielsen på UNIS, bestemte jeg meg for at jeg skulle flytte og ta master i miljøtoksikologi (Envitox) ved NTNU i Trondheim i samarbeid med Norsk Polarinstitutt. I to år framover jeg skal studere hvordan ulike miljøgifter påvirker kjønns- og stresshormonnivåer hos polarmåker (Larus hyperboreus).
Blodinnsamling på Svalbard
I sommer skal jeg ha en 4-5 ukers feltperiode i Ny-Ålesund på Svalbard hvor målet er å samle inn blod fra minst 30 måker. Prøvene må tas innen tre minutter for å få målt de normale verdiene av stresshormoner, utenom de som blir produsert mens jeg håndterer måka. Jeg lover å legge ut video. Kors på halsen.
Fremover vil jeg blogge om hvordan det er å ta masterfag ved UNIS, hvor nydelig det er på Svalbard og hvorfor vi bør ta vare på Arktis. Men også om hvordan det er å flytte vekk fra alt som er kjent, for å ta en masteroppgave på måker. Store måker.
