Masterbloggen

Jenter kan og vil, men får det ikke til

Lesetid: 4 minutter

Høye hæler og rosa sminke skal rekruttere jenter til forskning, og kvinner undervurderes i søknadsprosesser. Kan det noen gang bli like mange kvinnelige som mannlige professorer?

Jenter er i flertall i akademia helt fram til doktorgraden. Deretter topper menn statistikken. I august ble rapporten “Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning” sluppet, uten at den detonerte som en bombe. Den bekrefter nemlig det vi allerede vet: Det er kvinner som tar mastergrad og menn som blir professorer. Som snart ferdig kvinnelig masterstudent innenfor realfag, ser jeg dette som lite trivelig fakta.

Sett under ett er 78 prosent av professorene i Norge menn. Forskjellen er størst innenfor realfag, der mennene har 85 prosent av professorstillingene. Rapporten som du kan lese et utdrag av her, beskriver dagens situasjon, og lanserer noen hypoteser om hvorfor situasjonen er som den er.

Forfatterne av rapporten, som forøvrig alle er kvinner, forklarer hva de tror er årsakene i et intervju på Forskningsrådets nettsider. De sier at betingelsene for at like mange kvinner som menn skal bli professorer i Norge absolutt er tilstede. Vi har høy grad av likestilling, og vi har ordninger som for eksempel ”professoropprykksordningen”, som gjør at høgskoledosenter og førsteamanuenser kan søke om opprykk til professor på bakgrunn av sin kompetanse. Det er likevel mange andre ting som kan forklare hvorfor det er mennene som har professorstillingene.

Hvorfor blir ikke kvinner professorer?

Kvinnelige akademikere i Norge utmerker seg med at de får flere barn enn kvinnelige akademikere i andre land. Dessuten har kvinnelige akademikere i større grad enn menn partnere som jobber mye og lenge, i følge Arbeidsforskningsinstituttets tidsbrukundersøkelse. Når kvinner ofte gjør mer husarbeid enn menn, som rapporten Likestilling Hjemme fra NOVA viser, kan man forestille seg at mannlige akademikere har mer tid til å bedrive karrierefremmende aktiviteter enn kvinner har.  Nettopp dette viser den samme tidsbrukundersøkelsen: Menn bruker mer tid til å skrive og posisjonere seg utenfor arbeidstiden. Kvinner er dessuten mer involvert i undervisning og administrasjon enn menn, noe som også tar tid.

Konkurrerer menn og kvinner på like vilkår?

Sexisme – diskriminering på grunnlag av kjønn – finnes også innenfor vitenskapen. En amerikansk studie viste at både mannlige og kvinnelige professorer rangerte en søknad på en stilling høyere dersom den kom fra en mann, selv om søknaden ellers var helt lik. Kvinners kompetanse blir rett og slett undervurdert. Direkte drittslenging til kvinner er heller ikke ukjent, noe som gjorde at CERN-forskeren Alexander Brown skreiv dette blogginnlegget om sexisme i forskning. Den som leser vil se at det dessverre er et nær utømmelig tema. Forsknings- og undringsbloggen kollokvium.no, som skriver om backstage naturvitenskap, får treff gjennom søket “en kvinnelig forsker”. Det viser at for enkelte er  mannlige forskere det normale. Da syns jeg rett og slett vi har et problem.

Science – it’s a girl thing

På bachelor- og masternivå er kvinner i flertall. De siste årene har kvinner også inntatt realfagene, som har vært et område der man har prioritert å øke andelen kvinnelige søkere. EU kjørte i sommer en kampanje kalt ”Science – it’s a girl thing”, som fikk mye pepper for å være usedvanlig kjønnsstereotyp. Se denne videoen fra kampanjen, og døm selv.

Astronom Meghan Gray syns ikke kampanjen er god, og forklarer hvorfor i denne videoen. Personlig får jeg ikke lyst til å begynne med vitenskap når jeg ser videoen fra den europeiske kommisjonen, og det er vel heller på grunn av andre kampanjer at det er så mange kvinner på lavere akademiske nivåer i dag. Nå er målet å øke andelen kvinner på de høyere akademiske nivåene.

I følge forskerne bak rapporten om karriereløp i norsk forskning bør undervisning og utdanning vektes mer, i stedet for den ensretta vektinga av publisering som eksisterer nå. Forskningsgruppa MERG på Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo gjør nettopp dette gjennom det interne systemet JIPPI. Her premierer de alle typer aktiviteter med penger til en felles fest, noe som fremmer arbeidsmiljø og indirekte legger vekt på mange typer vitenskapsformidling. JIPPI er en del av senterets plan for å bli et toppforskningsmiljø på kort tid.

Bart og utovertiss burde være unødvendig

Skrivinga av dette blogginnlegget gjør meg ikke akkurat oppløftet med tanke på en fremtidig vitenskapelig karriere, selv om jeg aldri har følt at kjønnet mitt har vært et problem i min biologistudenttilværelse (okei da, når jeg er på feltarbeid på fjellet i høljregn skulle jeg gjerne hatt utovertiss til utendørs dobesøk).

Jeg ringer hjem og spør mamma hvorfor pappa er professor og ikke hun, når begge har doktorgrad. Hun svarer ”Fordi han er mann. Men det er jo ganske oppskrytt å være professor”. Jeg håper jeg kan lese denne teksten på nytt om ti år, le av meg selv og klappe Norge på ryggen fordi vi knekte kjønnskoden og har like mange kvinnelige som mannlige professorer. Fram til da skriver jeg ferdig masteren og lar barten gro som kampmiddel til den kommende jobbsøkerprosessen.