Hvordan fange en måke?
Lesetid: 7 minutterJeg trekker et dypt åndedrag. Fuglen ligger endelig stille under meg. Med en stiv kald hånd holder jeg rundt prøveglasset. Mørkt blod siver inn i glasset.
Jeg gikk rett fra eksamensfest til Ny-Ålesund og måkefangst. Og jeg følte at nå skulle jeg inn i krigen. Uten telefondekning og tilgang til internett hele døgnet. Ikledt oransje stiv og klam overlevelsesdrakt, 3 lag ull, vindtett klein postlue og solbriller. Koste hva det koste ville, jeg skulle ha minst 20 måker.
Nettkanon og gjendekjeks
Ny-Ålesund imponerte med vakker natur og en enorm ro. Snøkledte og majestetiske fjell med store breer som bredte seg utover i fjorden. Små brakker og et lite antall mennesker. Et forskningssamfunn med flere nasjoner. Franskmenn, tyskere, nedlendere, italienere, indere, koreanere, japanere, nordmenn bor på samme sted, spiser sammen og forsker på masse forskjellig. Det hadde vært spennende å finne ut mer om de ulike prosjektene som holder til der oppe. Men så begynte kjøret og det ble lite tid til annet enn måkefangst. Lange dager i felt med svett matpakke og te på termos. Og festkjeks – Gjendekjeks med sjokolade.
Noen høydepunkter må man han der man sitter og venter på at fuglen skal sette seg i fella. Så hvordan fanger jeg disse måkene? Dette er spørsmålet jeg oftest får når jeg forteller hva jeg skriver masteroppgave om. «Med nettkanon eller en automatisk reirfelle» svarer jeg, og folk ser ikke ut til å bli noe særlig klokere av dette.
Hvordan fange en måke
For å fange en måke, må en først lokalisere reir. Polarmåkene er ganske fornemme og majestetiske av seg. De liker helst å plassere hjemmet på en høyde med god oversikt, og helst litt i le for vinden. De høye mørke reirene er av mose og lyngplanter, og dekoreres med blomster, krabbeskjell, fugleknokler eller ærfugldun for bedre isolasjon.
Eggene i reiret blir puttet i en rugepose og erstattet med falske treegg. En løkke av nylontråd blir deretter plassert rundt de falske eggene og festet med ståltråd for å sikre at den ikke blir blåst avgårde. Tråden blir holdt nede av to sekker med småstein. De fungerer som et slags anker når fuglen er fanget og gjør at den ikke kan fly avgårde med fella. Selve fella er en liten teknisk duppeditt med en fjærmekanisme og en antenne. Ved et signal fra fjernkontrollen vår vil fjæren trekke seg sammen og utløse fella. Da blir nylontråden trukket inn – som ledningen på en støvsuger- og fuglen blir fanget etter føttene.
Kunsten å skjule en felle
Alt dette høres jo enkelt ut. Men en må huske å dekke til fella slik at måkene ikke ser den. De er flyvende predatorer med godt syn, og det skal en del til for å kunne lure de tilbake på redet etter at vi har tuklet med det. Blant annet må vi fysisk gjemme oss og båten i gjerne 20 minutter før vi kan snike oss frem med kikkerten og se om det sitter en fugl på redet. Heldigvis er naturen rundt helt fantastisk og det er mye å se på. Og så har vi jo festkjeks.
Tålmodighet er en dyd
All ventetiden har jo da gjort at vi har sittet mye i båten. I skjul. Og ventet. Og da har det flere ganger slått meg, og jeg ble like lattermild hver gang. Her sitter vi og gjemmer oss for en måke. En måke. Spenningen er til å ta og føle på. Setter den seg på? Flyr den rundt? Hvor er den? Klar med stoppeklokke i den ene hånden og kikkert i den andre, og Marte (medstudent og fotograf) med fjernkontrollen og kikkert.
«Ser du den?! Er den på!? Ok – nå trigger jeg!».
Når måka først setter seg på fella og vi får utløst den til riktig tid er det som at det ikke finnes noe annet i hele verden enn oss, båten og måka. Mens stoppeklokka går, farer vi til skjæret eller holmen der reiret er. Kaster oss på land og får kontroll over fuglen. Setter hårstrikk på nebbet og en tøypose over hodet. Så festes bein og vinger, kropp og hode fast i et hjemmelaget system av borrelåser og et sitteunderlag –«torturmatta». Fuglen ligger helt stille. En vinge vendes ut. Et par fjær nappes. Og så tas blodprøven.I stillhet. En minste bevegelse eller lyd kan være nok til at jeg mister fokus eller måka rører på seg.
Fri som fuglen
Etter dette er over blir stemningen med ett litt lettere. Jeg og Marte smiler og er fornøyde. En måke til. Etter den første blodprøven blir måken veid, målt og ringmerket slik at vi kan finne de igjen. Da titter et forvirret måkehode opp av tøyposen og vi får beundret måkene. Kost litt med dem også. Så er det tid for andre blodprøve. Tilbake på «torturmatta». Stoppeklokken går fortsatt. I total stillhet blir den siste blodprøven tatt. Den skal være større enn den første og krever litt koordinasjon og fingernemhet til å få til riktig. Jeg klarer nesten ikke puste og prøver å være så stødig på hånden som er mulig i ruskevær og i en stiv og klam overlevelsesdrakt. Og så kommer det beste med det hele. Vi smiler og ler. Fuglen slippes fri. Den rister lett på seg og seiler forvirret over vannet.
Blodig labarbeid
Så, etter opptil 10-13 timer i felt, er det på tide med microoppvarmet mat og samle krefter til nye timer på lab. Blodprøvene må spinnes ned i en sentrifuge for å skille plasma fra blodcellene. Det er kun blodplasma som skal analyseres for miljøgifter og hormoner. Blodcellene skal analyseres for tungmetaller, forholdsvis kvikksølv. I og med at vi jobber med små volumer av blod må vi benytte en micropipette slik at vi får med oss alt plasmaet. Det er veldig viktig at grunnarbeidet gjøres riktig. Så mye som et par blodceller i plasmaet før vi fryser prøvene kan gjøre forsøkene vanskelige, om ikke umulige. Heldigvis er det lett å se forskjell på plasma og blodceller.
Feltarbeid er ikke en dans på roser
Det var ikke bare om måkene satt seg i fella eller ikke, som gjorde feltarbeidet vanskelig for Marte og meg. Været var heller ikke på vår side. Stiv kuling, regn, snø og store bølger gjorde det vanskelig å nå små skjær og holmer i fjorden.
Det er også flere isbreer som munner ut i Kongsfjorden. Og når temperaturen stiger begynner de å kalve. Rett ut i fjorden. Og alt du hører er et brak. Som torden. Og vannet er helt stille. Så kommer den. Flodbølgen som vitner om at store ismasser har blitt sluppet ut i fjorden. Den fikk vi hilse på. Og det gikk heldigvis bra. Men jeg kan si at pulsen var relativt høy og at jeg har aldri manøvrert en båt så mye før. Og båten var like hel. Mer trengs ikke si om den saken.
Når breer kalver blir mye is flytende rundt i fjorden. Mang en gang gjorde isblokkene det vanskelig å nå de redene vi hadde som mål. Isblokkene beveger også raskt på seg, så selv om de er langt vekk når vi fortøyer båten for å sette opp fella, kan isflakene nå båten i løpet av minutter. Dette ga oss jo en ekstra ting å bekymre oss om i felt. Som om ikke måkene i seg selv var nok. Men du lærer fort.
Som blant annet hvordan du lettest kommer deg inn og ut av en overlevelsesdrakt for å tisse, hvor lenge du kan gå uten mat før du skjelver på hendene og hvor lenge du kan se i en kikkert uten å bli helt skjev i øynene.
Fine frøkner i felt?
Du blir heller ingen vakker dame av å håndtere hverken måker eller båt. Hendene mine har tørket opp og fliset seg til. Og Marte har fått mange sår på hendene etter måkebitt. Ja, de biter. Ganske hardt. Hvem ville vel ikke gjort det når oransje folk bortfører dem med en strikk rundt munnen og en tøypose over hodet?
Klar for lab
Ettersom feltarbeidet fikk en god del motgang og tiden gikk ble vi enige om å avslutte feltarbeidet tidligere enn planlagt. Eggene deres begynte å klekke mye tidligere i år enn i fjor, og da kunne vi ikke sette opp reirfeller. Vi fikk totalt 19 måker. Heldigvis skal vi få supplere med blodprøver fra 2011 og 2012, slik at det er mulig å få statistisk signifikans. Nå er jeg tilbake på fastlandet. Jeg skal ha fri fra kuldegrader og samle krefter til en høst på lab.
Første epoke er over, og det kjennes herlig. Jeg har lært måkene og meg selv å kjenne. Og snart starter detektivarbeidet på lab for å finne ut hvilke miljøgifter flyr rundt med og hvordan de påvirker dem.
